Av Kjetil Vikene
Publisert 21. juni 2024 kl. 09:57
Frihetens grense lover en analyse av «den eksistensielle utryggheten som har oppstått i Europa, og undersøker hvordan nåtiden er koblet til historie og geografi», og den institusjonsløse historikeren Langeland tar oss fra Kirkenes i nord til Tyrkia i sør, langs «Natos nye frontlinje». Røde tråder finnes, med gode betraktninger om hvordan imperier har oppstått og forsvunnet, og bokens klareste passasjer er gode og innsiktsfulle: Putin er «tvunget til å skape verdensrevolusjon slik hans russiske forgjengere Lenin, Trotskij og Stalin gjorde, men denne gangen fra høyre».
Det er drypp av både lokal og global historie, men dessverre vil den som forventer velformulerte refleksjoner og sylskarpe sammenhengende analyser, i all hovedsak bli skuffet. I stedet springer boken av gårde som en blanding av reiseroman, historiske faktaopplysninger, Google-journalistikk, ugjennomtrengelige refleksjoner over frihetens mentale og fysiske grenser, og ikke minst klikk-åte-aktige utfall mot Norge og kvinnene som bor her. For det er aller mest dette boken handler om: et oppgjør med norske tenkemåter og norske kvinner.
Kanskje er jeg en av disse naive norske akademikerne Langeland kvesser sine klør for å avkle. Om det er et poeng å få denne ganske gjennomsnittlige akademiske leseren til å føle seg dum, fungerer formuleringer om åpenbare, men uforklarte sammenhenger som er «helt logisk». Jeg forstår dem i hvert fall ikke.
Andre av forfatterens innforståtte selvsagtheter blir kjedelige i lengden, som de stadige utfallene mot (nasjonalstaten) Norge, «som alltid har ulvehunger etter all stor skyld», der togselskapet Vy «helt og holdent tjener den sekulære protestantismens sadisme». Forfatteren «får lyst til å protestere» når en utlending tegner Norge som vakkert land med «bra folk», og føler «ingenting» på nasjonaldagen.
J.M. Stenersens forlag, 2024
260 sider
Veil. pris: kr 429
I utlandet, derimot, der kan alt skje: Her er det ikke «et eneste skilt som advarer mot å gå på isen», eller «noe mas om setebelte og sånt». «Alt dette ville vært utenkelig i Norge», skriver Langeland – flere ganger.
I utlandet har badstuene høyere temperatur, bokhandlene er større, til og motorveiene er bedre og gir en «langt sterkere veifølelse enn våre uendelige tunneler». Forfatteren overraskes stadig over vennligheten han møtes med i utlandet, der folk «holder jaggu meg ord» og «sannelig» dukker opp når avtaler gjøres, der kafépersonalet er «helt overraskende vennlige og imøtekommende» og folk venter for å se at forfatteren «kommer meg trygt av sted». «Jeg er ikke sikker på om en nordmann ville ha hjulpet to utlendinger på denne måten», står det et sted. Kontrasten mellom nordmennene og de andre – som har en bedre forståelse av vår samtids alvor – er et stadig tilbakevendende grep. Men de ofte påfallende iscenesatte samtalene gir lite ekstra innsikt til de historiske og geografiske analysene underveis.
En annen kontrast i boken er den mellom menn og kvinner. Der forfatteren plasserer seg selv blant «gentlemen i frihetens og individualismens rike», med en hang til det underforståtte og også en viss intellektuell nysgjerrig overlegenhet, plasseres den norske kvinnen som «er gift med staten». Forfatteren betrakter «den selvbevisste, dannede og kontrollerte kvinnen fra den protestantiske og nordvestlige kulturkretsen», som tar seg god tid med restaurant-menyen, som hun blar frem og tilbake i «som om det skulle være et nytt direktiv på jobben».
Dessuten er denne siviliserte, vestlige kvinnen «nesten umulig å få til et forhold med», mens den typiske vestlige mannen «er blitt en tynn hengslete mann som ikke kan skjule sin hikstende glede over å være en forløst incel».
Skrivestilen, med hyppig bruk av utropstegn, kan nok beskrives som frisk og ironisk, om enn litt humørløs. Kanskje er prosjektet et forsøk på å balansere på en provokativ knivsegg der det røres i et grumsete kulturkrigvann, fullt utstyrt med hengende-i-luften internett-konspiratorikk, et hint om at det i samenes urfolk-kamp aldri er «lange veien til klingende mynt», kritikk av teaterkunstens «identitetspolitiske provokasjonsritualer», og påstanden om at «seksuell identitet har tatt sjelens plass i kristendommen».
Det er ingen tvil om at Langelands bok plasserer seg i tidsåndens mest konfliktfylte tematikker. Det er heller ingen tvil om at boken også er et originalt forsøk på «politisk teologi». Dessverre drukner den i sin egne iscenesatte provokasjoner.
Helt til bokens slutt har jeg et lite håp om at teksten plutselig skal gi mening på en ny måte, at det hele bare var et lurt triks for å få meg til å tenke nytt og radikalt. Men det håpet forsvinner i bokens avslutning: «Statens siste utopi, uttrykt gjennom Pride, er å ha temmet den hvite varulven, som til syvende og sist er mannen.»
