Av Kjetil Vikene
Publisert 13. april 2021 kl. 13:11
I noen tiår har offentligheten vært fylt til randen av fyndord om verdien av «human kapital», kunnskapssamfunnet og fleksible arbeidsmarkeder, innbakt i en Silicon Valley-drevet teknologioptimisme.
Til tross for fokus på aspekter som kjønnsforskjeller, arbeidsvilkår for «fremmedarbeidere» og innvandrere – og diskusjoner om skattesystemet – har klasseperspektivet i stor grad manglet i det offentlige ordskiftet. En mulig forklaring er kanskje nettopp at «arbeiderklassen» er en betraktelig mer heterogen størrelse som en tradisjonell forståelse ikke kan gripe om. Oppsplittingen gjør også at ulike deler av de arbeidende klassene kan settes opp mot hverandre – og rydder veien for ganske mørkeblå og brune politiske krefter. Elitens representanter kler seg i skiftende ham og utnytter nettopp denne mangelen på klassens egen, samlende forståelse av seg selv.
Hvis vi – som jeg gjør – antar at det er i arbeiderklassens (og ikke nødvendigvis middelklassens) vilkår at den norske selvforståelsen ligger (eller normativt bør ligge), er det en utfordring at det blir vanskeligere å beskytte seg mot angrep eller nedbygging av denne klassens status og muligheter om den ikke lenger finnes som én størrelse. Uten at jeg er samfunnsforsker, synes det for meg som at den norske selvoppfattelsen om likhetssamfunnet får seg en solid kilevink når ny forskning fra Statistisk sentralbyrå viser at de økonomiske forskjellene i Norge er svært lik forskjellene i USA – og at dette er noe vi burde skrike høyt opp om. Dessuten synes det klart at den pågående pandemien ettertrykkelig deler samfunnet langs tydelige klasselinjer: utsatte yrker, førstelinjearbeidere, trangbodde bydeler, service-økonomiens mindre aktører. Alle disse får sin stemme i boken, selv om løsarbeiderne i kulturlivet også burde vært gitt større plass. At det er innvandrere, lavtlønte, kvinner og midlertidig ansatte som rammes når det kapitalistiske systemet viser sin iboende skjevhet, gir oss all grunn til å tenke deres skjebner som sammenknyttede.
Dermed: Arbeiderklassen er et prisme som gjennomlyser disse perspektivene – og flere til. Boken bør være obligatorisk lesning for både politikere og journalister (til både venstre og høyre) og for alle oss andre som ønsker å forstå ikke bare arbeiderklassens utvikling, men i realiteten hele det norske samfunnets utvikling de siste tiårene. Boken er en oppvisning i sosiologisk samfunnsforskning på høyt nivå. De 21 kapitlenes til sammen 27 forfattere (med hovedtyngde i Oslo) spenner fra gode teoretiske innføringer om sosiologisk klassetenkning og faktagrunnlag i form av tabeller og figurer (lønn, likestilling, innvandring, helse, dødelighet) til finskårne dypdykk i spesifikke arbeidslivsformer (fragmenterte fellesskap, transnasjonale arbeidere, oljenæringen, bygd mot by, yrkesstolthet hos butikkansatte – og en sosiologisk studie av holdninger blant Oslo-ungdommer).
Det store materialet boken dekker, er både tankevekkende og svært opplysende. Personlig er det kanskje derfor de kapitlene som handler om usynlighet, som gir meg en bedre forståelse for mine egne svakt funderte tanker om arbeiderklassen som størrelse – og som samtidig er et varsko om at en snikende amerikansk-lignende forakt for massemediene holder på å slå rot nettopp i denne usynligheten også i Norge. Medienes neglisjering av klasseanalyser og -perspektiv tas opp som et eget tema i boken, og intervjuer med flere redaksjonsmedarbeidere i flere sentrale pressemiljøer i Norge er både selvutleverende og opplysende. En kort oppsummering av en undersøkelse fra Sverige fra 2018, som fant at «bare fire prosent av alle de menneskene vi møter i nyhets- og faktaprogrammer på svensk TV, tilhører arbeiderklassen» og når «de første ble synlige, ble arbeiderne framstilt som mindre viktige, mer passive og endimensjonale», setter problemet på spissen: Det kan klappes, både i hender og på skuldre, men når hendene i neste øyeblikk legges over ørene for å unngå å høre hva arbeideren har å si, så bør vi kanskje sitte på dem en stund og heller lytte. Kunnskap er makt heter det, og i dette tilfellet bør kunnskapen fordele den.
Les også:
