Av Siri Lindstad
Publisert 4. september 2020 kl. 11:17
Nye samarbeidsformer, nye tanker om hva kunst er og kan være, og ikke minst ny teknologi. Alt dette gjør at det visuelle samtidskunstfeltet i Norge er i endring, heter det i en ny rapport.
«Kunsten å dele» har vært stikkordet i et forskningsprosjekt i regi av Norsk kulturråd. Og ettersom Kulturrådet har gjort det til vane å utgi sine sluttrapporter på Fagbokforlaget, skjer det også her en type deling. Flere enn bare de som skal gjøre praktisk bruk av forskningsresultatene, får tilgang til tekstene. Kunst som deling, delingens kunst er da også lesverdig også for oss som ikke har vårt daglige virke innen det visuelle samtidskunstfeltet i Norge. Her får vi vite litt mer om hvem som er up and coming akkurat nå, og hvem og hva det er som løfter disse (unge) kunstnerne fram.
Og likevel murrer jeg.
I første halvdel av boka møter vi fem enkeltkunstnere som presenteres med hvert sitt kapittel. Alle har sin historie og sin agenda, og har i så måte ikke nødvendigvis så mye mer til felles enn at de alle har en Instagramkonto jeg straks begynner å følge. I sitt kunstneriske arbeid leker de seg med ny teknologi, utforsker ideer, prøver ut nye materialer, samarbeider på tvers, vil noe, våger noe, i det hele tatt: Gjør det kunstnere har gjort til alle tider, eller…? Kanskje er det her min kunstfaglige kompetanse kommer til kort, men jeg strever altså litt med å forstå hva som er det virkelig nye i det nye.
Sosiale medier kan gi de nye kunstnerne et vindu å vise seg fram i. Et medium som Instagram kan i seg selv bli en del av det kunstneriske uttrykket, slik tilfellet er med Frida Orupabos digitale fotomontasjer. Men fortsatt spiller gallerier, kuratorer og andre kunstformidlere en viktig rolle som mellomledd mellom kunsten og publikum. Dette er temaet for andre halvdel av boka. Stavangers satsing på visuell kunst er viet ett kapittel. Bildet som tegnes opp av «kunstfeltets økologi», nettverk og delinger i denne byen vitner om et fruktbart mangfold som andre byer burde kunne la seg inspireres av, selv om også økonomiske, institusjonelle og praktiske utfordringer løftes fram.
Mot slutten blir en gjennomgående tendens i hele boka imidlertid litt for tydelig, nemlig at tekstene først og fremst er basert på informantenes egne fortellinger. Når materialet i så stor grad baserer seg på intervjuer, hadde jeg for det første ønsket meg mer bruk av direkte sitater. Nå er alle sitatene indirekte, altså at de refereres med kapittelforfatternes egne ord, noe som skyggelegger det faktum at det tross alt er subjektive versjoner av virkeligheten vi serveres. Samtidig hadde jeg gjerne sett at fortellingene hadde fått litt mer motstand. Vi hører at det er en ny tendens at kunstinstitusjonene vektlegger selvrefleksjon, men en slik øvelse har vel sine klare begrensninger. I historien om Munchmuseets store satsing «Munchmuseet i bevegelse» er det for eksempel først og fremst den ansvarlige kuratoren selv som får beskrive (suksess)prosjektet, mens forskerne nøyer seg med å trekke noen linjer til tilsvarende prosjekter og antyde noen utfordringer.
At det norske visuelle kunstfeltet er i endring, «i bevegelse», blir tydelig gjennom boka. Men hva som egentlig er det nye, og hvordan dette skyldes nye former for deling, forblir uklart.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
