Litteraturen er med i alt Tore Rem skriver
LUKK

Tore Rem: Ironisk nok. Utvalgte tekster

Litteraturen er med i alt Tore Rem skriver

Av Agnetha Thormodsdatter

Publisert 16. oktober 2024 kl. 13:18

Tore Rem utforsker og utfordrer, hevet over enhver konfliktskyhet. Motet hans skaper og vedlikeholder en kritisk offentlighet.

Tore Rem trenger knappest en introduksjon. Mange forbinder han med biografiene han har skrevet, seinest om kong Olav. Andre kjenner han kanskje best som samfunnsdebattant, kritiker eller professor i engelskspråklig litteratur. Årets utgivelse, Ironisk nok, byr på et utvalg av tekstene hans fra de siste, drøye tjue åra. Tekstene har tidligere vært publisert i aviser og allmenntidsskrifter, med unntak av innledningene til hver av de sju delene boka er delt inn i. Boka er en del av en serie, med utvalgte tekster fra toneangivende, offentlige stemmer.

Ironisk nok har et breit nedslagsfelt. Den handler om alt fra bruk og misbruk av historien, vårt litterære system, universitetets rolle i samfunnet, kongelige, økokritikk, striden om Jens Bjørneboe, debattene om humaniora og universitetsreformer til NRK-serien Atlantic Crossings lemfeldige forhold til historiske fakta. Dessuten får vi noen av anmeldelsene han skreiv for Dagbladet fra 2002 til 2007.

Boka er en oppvisning i godt og variert språk, nydelige referanser og ryddige henvisninger. Dessuten er litteraturen med i alt Rem skriver. Det vekker begeistring hos meg. Jeg finner den både i delvis dulgte litterære referanser og i helt åpenbare henvisninger – rett og slett en elegant lek med intertekstualitet. Blant anmeldelsene finner vi eksempler som «Han dyrker lysten ved teksten» og «Gudmund Skjeldal har en fornemmelse for snø».

Tore Rem

Ironisk nok. Utvalgte tekster

Cappelen Damm

598 sider

Anmeldelsene fra tida i Dagbladet byr på flere overraskelser. Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet, og det første vi legger merke til, er referansene han slenger rundt seg med, til Bourdieu, Derrida med flere, uten videre utdyping. Videre legger vi merke til den høye temperaturen. Rem viser fram sin kritiske integritet, spekka med ironi, solide fagbegrep og tidsriktige referanser. Resultatet blir ikke sjelden motinnlegg og offentlige ordskifter. Man kan bli nostalgiker av mindre. Og da har jeg ikke engang nevnt de kløktige, men også pinlige ordspillene av typen: «Mot slutten slår Bjerck Hagen ut i full Bloom.»

Det som ikke er like overraskende, er at Rem framholder det positive ved å være kritisk. «(…) man bør være på vakt når begrepet «kritisk» er i ferd med å pådra seg negative konnotasjoner.» Derfor forstår vi at ironiens mål er å provosere for å få fram en kritisk offentlighet, som vedlikeholder og utvider demokratiet. Gjennom boka utviser han en genuin interesse for andres perspektiver, samtidig som han argumenterer og begrunner eget syn. Når han blir indignert, er det fordi meningsmotstanderne ikke tar sakens dokumentasjon på alvor.

Grundighet og etterrettelighet er et grunnvilkår for Rem. Det viser seg på flere måter. Et eksempel kan være i antroposofidebatten i kjølvannet av Jens Bjørneboe-biografien: «Min overordnede tilnærming har vært å kombinere empati med kritikk, på en samvittighetsfull, drøftende og etterrettelig måte.» Et annet kan være hvordan han i sympatisk og demokratisk ånd byr på en mengde kildehenvisninger til meningsmotstandernes tekster. På den måten gjør han jobben enkel for lesere som skulle ønske å fordype seg videre i stoffet. Han kunne, hvis han ville, latt sin egen slagkraftige stemme få boltre seg uimotsagt over de 600 sidene boka består av.

Boka viser hvorfor det er viktig å kjenne til temaene i den: «Historien er nå. Fortida er noe vi hele tida forvalter, noe det stadig forhandles om. Det krever noe av oss. Snarere enn å utstede velmente beklagelser på svakt og til dels feilaktig grunnlag, bør vi vie oss til seriøs historieforskning og kvalifisert offentlig diskusjon. (…) Slik kan vi også skaffe oss en moralsk og politisk beredskap for framtida.»

Reformjubilant
Les også intervju med Tore Rem i denne reportasjen:
Reformjubilant

I den siste og korteste delen av boka, «Helse og uhelse», blir Rem overraskende personlig, uten å være direkte privat. I begynnelsen av 2014 faller han om på fotballbanen og er døden nær. Plutselig befinner han seg i en kamp mot systemet – en David mot Goliat-situasjon – for å få livsviktige medisiner på blå resept. Denne delen har en sterkt menneskelig side. Sykdom rammer tilfeldig og urettferdig. Rem veit at skriften ikke kan gjøre han frisk, men han kan bruke den til å synliggjøre situasjonen for sin egen del og for andres.

I bokas innledning skriver Rem noe om hvorfor han skriver: «Et skrivende menneske blir man ut fra et behov for å uttrykke seg, for å meddele og dele, for å melde seg på i et større fellesskap, en form for offentlighet, for å bli hørt, (…)» Det blir det mye tekst av og mange debatter. Ironisk nok er blitt et historieskrift som peker framover. Det viser oss verdien av å ta vare på, forvalte og utvikle demokratiet på den ene sida, og humanioras plass og betydning i et demokratisk samfunn på den andre.

  • Les også: