Av Vidar Røeggen, seniorrådgiver, Det nasjonale publiseringsutvalget og Henrik Urdal, direktør Institutt for fredsforskning
Publisert 21. oktober 2024 kl. 14:58
Denne uken arrangeres Open Access Week, et årlig globalt arrangement for å øke oppmerksomheten om åpen tilgang i vitenskapelig publisering. I år er tema «Community over commercialization». Kommersialisering vurderes som et grunnproblem i tilknytning til åpen tilgang, og i Norge arrangeres en rekke debatter.
I forbindelse med overgangen til åpen publisering er en tilbakevendende problemstilling forlagenes problematiske rolle. Da vi undersøkte pengebruken i Norge i 2021 fant vi ut at vi bruker ca. 500 millioner årlig på avtaler med forlagene. Forlagene tjener store penger på offentlig finansiert forskning. European University Assosiation (EUA) undersøkte det samme på europeisk nivå og fant at 75 prosent av utgiftene knyttet til vitenskapelig publisering i Europa gikk til fem store forlag (Elsevier, SpringerNature, Wiley, Taylor & Francis og Sage). Bransjen er svært lukrativ, og vi får en dynamikk der de store kjøper opp de gode og innovative mindre forlagene for å befeste og styrke sin markedsposisjon.
Da Det nasjonale publiseringsutvalget bestilte NIFU-rapporten Endringer i publiseringslandskapet og konsekvenser for publiseringsindikatoren ble det dokumentert at betalingsmodellen (forfatterbetaling) for åpen publisering var svært god inntjening for forlagene og stimulerte volum (antall artikler) over kvalitet (la press på fagfellevurderingen). Internasjonalt ser det nå ut til å være enighet om at de kommersielle forlagenes rolle har problematiske sider og at forfatterbetaling har introdusert nye problemstillinger i forholdet mellom akademia og forlagene. Da Budapest Open Access Initiative kom med nye anbefalinger i 15. mars 2022 var de tydelige på forfatterbetaling og publiser- og les-avtaler ikke var en anbefalt vei i videre. Science Europe har introdusert sin Action Plan for Diamond Open Access for å flytte oppmerksomheten bort fra forfatterbetaling og over mot fullfinansierte plattformer og tidsskrifter for vitenskapelig publisering. Diamant-tidsskrifter innebærer at utgiftene blir dekket av andre kilder enn abonnement eller publiseringsavgift og vurderes nå som den foretrukne løsningen for vitenskapelig publisering. Dette perspektivet fikk også støtte i den norske rapporten Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024.
Dersom vi skal flytte forskningspubliseringen bort fra abonnementsordninger og forfatterbetaling og over på løsninger som er «gratis» for den som leser og ikke har kostnader for den som publiserer, så gjenstår spørsmålet: Hvordan skal dette finansieres? Vi har gode enkelteksempler som den norske støtteordningen for åpne norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag (NÅHST – offentlig finansieringsordning) og internasjonale løsninger som Open Library of Humanities (finansieres gjennom medlemskap ) og Astronomy & Astrophysics (Subscribe to open), men i sum er robuste diamantløsninger langt unna å representere en kritisk masse. I Nederland har forskningsrådet nettopp lansert en finansieringsordning for tidsskrifter som ønsker å vende bort fra abonnement eller artikkelbetaling og over på diamant-modellen. Merk at dette er en ordning der tidsskriftene får drahjelp i starten, men de må selv finne en fremtidig permanent finansieringsløsning.
Av de norske publikasjonene som ble rapportert i 2023 er 20 prosent av publikasjonene i humaniora publisert i diamantløsninger, i samfunnsfag 15 prosent, i medisin og helsefag 2,4 prosent og i realfag og teknologi 3,4 prosent. Den samlede andelen av norske publikasjoner som var publisert i diamantløsninger i 2023 utgjorde ikke mer enn 6,3 prosent. Det er vanskelig å se for seg at andelen diamant skal øke betraktelig uten at vi finner praktiske løsninger for å flytte penger bort fra abonnement og forfatterbetaling og over på diamant. Per i dag ligger det ingen helhetlig plan for hvordan dette kan realiseres, selv om Max Planck Society allerede i 2015 hevdet at det var nok penger i systemet til å vende all vitenskapelig litteratur til åpen tilgang. Etter at modellen med forfatterbetaling har fått fotfeste er det mye som tyder på at vi har fått enda mer penger inn i systemet.
Dette spørsmålet er brennaktuelt, lite diskutert og bør på dagsorden. Markedsposisjonen til «de fem store» forlagene og fortellinger om deres ekstremt høye profittmarginer, har bidratt til å redusere den generelle tilliten mellom akademia og forlag. Forlagene er kommersielle aktører og har krav om inntjening fra sine eiere. Inntektene har frem til nå kommet fra abonnement eller forfatterbetaling. Når vi skal transformere publiseringsløsninger over på diamantvarianter er det naturlig å stille spørsmålet om hva forlagenes rolle bør være, da diamant-alternativet ofte omtales som ideelle- eller ikke-kommersielle løsninger. Skal forlagene ha en rolle i fremtidens løsning for vitenskapelig publisering, eventuell hvilken? Bør vi utelukkende se etter offentlige plattformer og ideelle løsninger som ikke har profitt som utgangspunkt, eller kan vi tenke oss at forlagene får en naturlig rolle også i fremtiden? Skal vi avkommersialisere eller regulere de kommersielle?
I en ideell verden burde flere vitenskapelige tidsskrifter vært eid av forskersamfunnet. Eksempler på slike eiere i dag er vitenskapelige foreninger eller akademiske institusjoner. I porteføljen til «the big five» finner vi et betydelig antall slike tidsskrifter. Det norske Institutt for fredsforskning (PRIO) er eksempel på en slik eier. De eier to internasjonalt anerkjente tidsskrifter, Journal of Peace Research og Security Dialogue, som utgis av forlaget Sage. Her har PRIO inngått avtale med forlaget om publisering av tidsskriftene som innebærer dekning av driftskostnader og forlagstjenester. En slik avtale er tidsbegrenset og eier har mulighet til å bytte forlag. En slik avtale kan sies opp og eier kan gå til et nytt forlag om de er misfornøyd.
Så har vi en rekke tidsskrifter som også har formelt eierskap i akademia, men der eier ikke har samme robusthet som i eksempelet over. Vi har eksempler på at tidsskrifter har sitt eierskap i et forskningsfellesskap, for eksempel vitenskapelige konferanser som går på omgang mellom land og som har styrer som skiftes ut regelmessig. Disse mangler gjerne kontinuitet på eiersiden til å utøve et aktivt og profesjonelt eierskap over tidsskriftet og har på denne måten gjort seg avhengig av utgiver. Her blir på mange måter utgiver den som representerer kontinuiteten i tidsskriftets liv.
Til slutt har vi tidsskriftene som utgjør grunnproblemet. Sentrale internasjonale tidsskrifter der forlagene står som juridisk eier. For slike tidsskrifter kontrollerer forlagene fastsettelsen av pris (abonnement eller artikkelpris) uten at de må stå til rette for forskersamfunnet. Forskersamfunnet kan heller ikke si opp avtalen og bytte utgiver om de skulle være misfornøyd. I denne kategorien har vi noen eksempler på hvordan akademia likevel kan utvise makt om de er misfornøyd med utgiver. Redaksjonen i tidsskrifter Lingua pakket kofferten, inkludert alle redaksjonelle rutiner, og startet opp et helt nytt tidsskrift i Glossa hos ny utgiver. Et annet eksempel er tidsskriftet Quantitative Science Studies, som oppstod som en løsrivelse fra Elsevier-tidsskriftet Journal of Informetrics. Samtidig er disse eksemplene anekdotiske snarere enn mal for å ta tilbake eierskapet av alle verdens vitenskapelige tidsskrifter.
Det er vanskelig å se for seg en fremtid der forlagene er frikoblet fra alle roller i publisering av forskningsresultater. Like vanskelig er det å se for seg at forlagenes rolle skal fortsette som i dag. Europakommisjonen har for eksempel satset stort på Open Research Europe, som en felles plattform for publisering av forskningsresultater de har finansiert. Det er F1000, som er en del av Taylor & Francis gruppen, som er leverandør av teknologien og den redaksjonelle kommunikasjonsarkitekturen plattformen bygger på. Dette er bare ett eksempel på at «The big five» leverer tjenester og infrastruktur langt ut over å være tradisjonelle utgivere av tidsskrifter.
Skal forlagenes tradisjonelle rolle overleve, bør rollene deres reformeres. Et fremtidig publiseringslandskap, der flere av publiseringskanalene er fullfinansierte (diamant), bør sikre noen grunnleggende kvaliteter: Publiseringskanalene har i større grad sitt juridiske eierskap i forskersamfunnet, slik at man enkelt kan bytte ut en utgiver man er misfornøyd med. Fremtidens utgivere legger seg ikke borti de redaksjonelle rutinene, for eksempel tidsbruken ved fagfellevurderinger eller praksis ved siteringer og forskere beholder eierskap til eget arbeid og publisert innhold gjøres tilgjengelig med åpne lisenser som sikrer rett til gjenbruk. Dette er ingen uttømmende liste, men elementer som kan inngå i et sunnere publiseringslandskap. Når slike grunnleggende prinsipper følges blir det sekundært om utgiver er en offentlig-, ideell- eller kommersiell aktør. Kjernespørsmålet er hvem som gir best kvalitet eller hvilken modell som gir mindre eller mer effektiv bruk av ressurser.
Forlagene skal konkurrere på kvalitet og på tjenestene de leverer. Det må være friksjonsfritt å flytte tidsskrifter fra en utgiver til en annen, når man ikke er fornøyd med kvaliteten på tjenestene som leveres. Vi trenger derfor ikke en avkommersialiseringsreform, men en reform av kommersielle aktørers rolle i vitenskapelig publisering. Det er naturlig å se for seg en fremtid der mange ulike aktører spiller en rolle. Forskningsinstitusjoner, foreninger, ideelle aktører kan fungere side om side med kommersielle aktører (forlag), så lenge vi har noen avklarte regler for deres bidrag.
Les også:
