Av professor dr.jur. Olav Torvund, Universitetet i Oslo
Publisert 13. mars 2023 kl. 12:18
Forskningsrådet vil, som en del av Plan S, at resultater fra forskningsprosjekter de finansierer, skal publiseres med CC BY 4.0-lisenser. Jeg har forsøkt å finne begrunnelsen for hvorfor man har valgt og anbefaler en så vidtrekkende lisens. Til nå har ingen kunnet eller villet svare på det, og jeg har ikke funnet noen dokumenter hvor valget begrunnes.
Da Torger Kielland utredet bruk av lisenser i forbindelse med Plan S, var hans konklusjon at det ville være i strid med den akademiske frihet å kreve at denne lisensen brukes.
Interessant nok ble hans rapport publisert med en mer restriktiv lisens enn CC BY 4.0.
Likevel har flere universiteter vedtatt at denne skal anvendes generelt for det som publiseres av forskning. Jeg er kritisk til dette. At noen som finansierer forskningsprosjekter, krever at resultatene gjøres tilgjengelige med nærmere angitte lisenser (forutsatt at de også finansierer publiseringen), er noe helt annet enn at slike lisenser blir en standard for hele sektoren.
I Danmark har forskningsministeren sagt at man ikke kan innføre tvungne åpen tilgang-ordninger ved danske universiteter.
Noen ganger fremstilles det som om vi som er kritiske til disse lisensene, vil nekte andre å bruke dem, og at vi er mot åpenhet. Det er ikke sant. Ingen vil nekte noen å publisere med CC BY 4.0-lisensen eller andre CC-lisenser.
Hovedspørsmålet er om man skal kunne pålegge oss andre å publisere med denne lisensen. De som velger å bruke disse lisensene, bør vite hva de gjør, og hva de går med på. Mitt inntrykk er at mange har liten forståelse av hva det gjelder. De aksepterer avtalene uten å sette seg inn i innholdet, omtrent som når vi handler på nettet. Det overrasker egentlig ikke når vedtak om bruk av CC BY 4.0 misvisende presenteres som «strategi som gir forskerne større rettigheter».
Først noe grunnleggende om opphavsrett: Som opphaver kan jeg bestemme om mine arbeider skal publiseres, og hvor og hvordan disse skal publiseres.
De siste forutsetter selvsagt at et tidsskrift eller forlag er interessert i å publisere dem. Hvis andre skal fremstille eksemplarer av (kopiere) mitt verk, må de i utgangspunktet ha mitt samtykke. Tilsvarende må de ha mitt samtykke til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten (distribuere det). Velger man å bruke en CC-lisens, gir man enhver rett til å fremstille eksemplarer og å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.
Kunnskap er fri. Vi kan og har alltid kunnet bygge videre på det andre har publisert. Og vi kan sitere andre. Vi trenger ikke noen spesielle lisenser for å kunne gjøre det. Men vi må skrive det selv. Vi kan ikke bare klippe og lime.
Som vitenskapelig ansatt ved et norsk universitet har jeg opphavsrett til det jeg skriver av bøker og artikler. Hvis Universitetet i Oslo (UiO) skal få noen rettigheter til det jeg skriver, kreves en avtale.
Det er ikke noe universitetet ensidig kan fastsette. Jeg har ikke inngått noen slik avtale og kommer heller ikke til å gjøre det. UiO kan heller ikke pålegge meg å frasi meg mine rettigheter, noe man i realiteten gjør dersom man publiserer med lisenser som CC BY 4.0.
CC BY 4.0-lisensen gir andre rett til å endre det man har publisert. Det er det mest problematiske elementet i denne lisensen og som gjør at jeg ikke vil bruke den.
Det opphavsrettslige utgangspunktet er at andre ikke har lov til å endre et verk uten samtykke. Bruker man CC BY 4.0-lisensen, gir man andre slikt samtykke. En lisens som gir rett til endringer, kan være et riktig valg i noen sammenhenger. Etter at NRK i 2009 laget sitt første sakte-TV-program, Bergensbanen minutt for minutt, utlyste de en konkurranse om å lage den beste videoen basert på videoopptakene fra programmet. Alle opptak ble gjort tilgjengelige med en lisens som tillot endringer. Uten en slik lisens ville det ikke ha vært mulig å gjennomføre en slik konkurranse. For akademisk publisering er en lisens som gir rett til endringer, etter min vurdering uakseptabel.
I et innlegg i Khrono skriver Per Pippin Aspaas: «Lisensen innebærer blant annet at andre fritt kan oversette det jeg har skrevet og utgi det på nytt på et annet språk.»
Ja, han samtykker til det, og den som vil oversette, trenger ikke spørre om lov. Et spørsmål er om dette er noe man trenger. Skjer det så ofte at noen vil oversette en fagartikkel eller fagbok at det ikke er enkelt å be om samtykke? Jeg har ikke sett noen tall for dette, men jeg antar at det ikke er et stort problem.
Men endringsretten etter CC BY 4.0 stopper ikke der. Hvis man leser lisensvilkårene, ser man at man samtykker til enhver endring. Man kan forkorte, popularisere, gjøre den mer «pedagogisk» for å ta den inn i en læremiddelpakke, man kan utelate eller dempe ned det man er uenig i, og så videre.
Jeg går igjen tilbake til Per Pippin Aspaas’ innlegg i Khrono, som gir et illustrerende eksempel på hvorfor man ikke bør velge denne lisensen:
La oss tenke oss at noen tar min tekst, vrir og vender på budskapet til det absurde, og så skriver at «Dette er en omarbeiding av en tekst skrevet av Per Pippin Aspaas som opprinnelig ble publisert i YYY». Dette har faktisk skjedd. Deler av min ph.d.-avhandling er blitt oversatt til ungarsk og – etter sigende, jeg behersker ikke selv ungarsk – brukt som ammunisjon i en fortelling til inntekt for høyresiden i det landet. Jeg har få muligheter for å gå i rette med oversetterens fantasifulle kontekstualisering. Jeg ser heller ingen grunn til å gjøre det. Seriøse ungarske forskere går til originalen, som ligger tilgjengelig på engelsk med åpen tilgang i UiTs vitenarkiv. Dermed konstaterer de raskt at jeg ikke deler en slik agenda.
Hvis hans ph.d.-avhandling ble publisert med en CC BY 4.0-lisens, samtykket han ikke bare til at den kunne bli oversatt til et språk han ikke behersker, kanskje av noen han ikke hadde tillit til. Han samtykket også til at avhandlingen kan brukes i sammenhenger han selv tar avstand fra. Det er et vilkår at det skal lenkes til originalen, og seriøse forskere vil antageligvis lese den engelskspråklige originalen. Men det han skriver, viser at det ikke bare er seriøse forskere som har gjort bruk av denne avhandlingen. De som hører på høyresidens fortelling, går neppe til den engelskspråklige originalen.
Som opphavere har vi det som kalles ideelle rettigheter, som følger av åndsverkloven § 5 og Bernkonvensjonen om opphavsrett art. 6 bis. nr. 1. De består av to hovedelementer. Det første er rett til navngivelse, noe som også CC BY 4.0 krever. Det andre er at vi skal kunne motsette oss gjengivelse på en måte som er krenkende for opphaveren eller verket. Dette er en rett man ikke kan fraskrive seg.
I Forskerforum skriver John-Arne Røttingen at opphavere som bruker CC BY-lisensen, er vernet «mot misbruk av publikasjonen. Forskeres rettigheter er beskyttet både gjennom åndsverksloven og CC-lisensenes ‘innebygde’ vern av ideelle rettigheter».
Det er feil. Etter CC BY 4.0 section 2 (b) nr. 1 fraskriver man seg denne retten, eller mer presist: Man forplikter seg til ikke å påberope seg en slik rett. Etter section 3 (a) nr. 3 kan opphaver kreve sitt navn fjernet, men kan ikke på annen måte motsette seg krenkende gjengivelse. Dette kan leses som et resultat av at CC-lisensene er utviklet i USA, hvor man har en helt annen opphavsrettstradisjon enn hos oss. Man anerkjenner blant annet ikke ideelle rettigheter. Et avtalevilkår hvor man forplikter seg til ikke å gjøre gjeldende en rett man ikke kan fraskrive seg, vil neppe være gyldig hos oss.
Et prinsipp i internasjonal opphavsrett er at spørsmålet avgjøres i det land og etter det lands lovgivning hvor man søker vern eller vil påtale krenkelse. I Per Pippin Aspaas’ tilfelle måtte han eventuelt ha gått til sak i Ungarn, og saken ville blitt avgjort etter ungarsk rett.
Man skriver ikke vitenskapelige artikler eller bøker for pengenes skyld, i alle fall ikke annet enn indirekte ved at de kan bidra til å fremme den vitenskapelige karrieren. Det betales stort sett ikke honorar for vitenskapelige artikler. I dag er det vanlig at man må betale for å få artiklene publisert. Å skrive akademiske fagbøker kaster stort sett så lite av seg at det nærmest blir symbolsk. De fleste av oss sier likevel ja takk hvis vi kan få noen penger for det vi gjør.
En vesentlig del av det økonomiske kretsløpet for faglitteratur er kopieringsvederlag med mer som kreves inn av Kopinor. Dette deles ut til blant andre opphavere i form av stipend gjennom Det faglitterære fond. Som en følge av lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. er stipendordningene under revisjon, slik at det i dag ikke er mulig å si noe om hvordan stipendene i fremtiden vil være. Men det grunnleggende er at dette er vederlag for kopiering av opphavsrettslig vernede verk.
Hvis man samtykker til at alle fritt kan kopiere, slik man gjør ved en CC-lisens, da gir disse verkene ikke vederlag inn i systemet.
Mange av avtalene med de internasjonale tidsskriftforlagene inkluderer rett til å kopiere fra tidsskriftene. De pengene som betales for dette, ser ikke forfatterne noe til. Men Kopinor krever ikke inn vederlag for det som publiseres på denne måten.
Dermed kvalifiserer det som publiseres på denne måten, heller ikke for å søke stipend der tidligere utgivelser har betydning. Iallfall for noen stipender er det slik at hvis man er kvalifisert basert på tidligere utgivelser, får man stipend automatisk, om man bare sender inn søknad innen fristen. Det er stipender som vil være av en størrelse som kan bety en del for dem som lever på universitets- eller høgskolelønn. Dette stiller man seg utenfor ved å publisere med CC-lisenser.
Les mer:
