Av Julia Loge
Publisert 3. juni 2020 kl. 14:57
I USA har mange samlet seg til demonstrasjoner mot politivold og rasisme etter at afroamerikanske George Floyd døde som følge av politiets voldsbruk under pågripelse i byen Minneapolis 25. mai.
Minneapolis er praktisk talt hjembyen til Curt Rice, rektor ved Oslomet. I et innlegg på Facebook skriver han at han nå kanskje må revurdere synet på hjembyen. Han reflekter også over fordommene han har møtt i Norge som amerikaner og hvordan den ørlille erfaringen med fordommer bevisstgjør ham på hvor mye han nå må lytte til de som opplever rasisme og et system som holder dem nede.
«Erfaringene til hvite menn i vesten, meg selv inkludert, handler om makt og dominans og kontroll. Det er hvite privilegier i sin sterkeste form. Ingenting av tøyset jeg møter betyr noe for mitt dagligliv. Men for svarte amerikanere handler det om daglig sikkerhet», skriver Rice.
– Jeg har bodd mange år i Minneapolis som student, siden tidlig på 80-tallet har jeg sett på Minneapolis som hjembyen min. Det er tungt så se det som skjer nå. Det er forferdelig å se at den delstaten som bærer mest preg av å være skandinavisk har blitt så lite skandinavisk. Jeg kjenner ikke igjen de verdiene som politiet ser ut til å stå for, sier Rice til Forskerforum, og fortsetter: – Det har en akutt side, det som skjer nå, som er helt forferdelig, og en langsiktig side: jeg trodde jeg kjente det stedet og visste hva folk står for, at jeg kjenner dem. Det er vel så mye et tankekors, å se noe hjemmefra som man ikke skulle trodd kunne skje der. Det er skikkelig trasig.
– At det er farlig å være svart i USA, det er godt etablert, men jeg trodde ikke at det var helt sånn i Minneapolis, men det er tydeligvis min hvite naivitet.
– At jeg ikke har sett dette i min egen hjemby, det må bety at det er mye som skjer der som jeg ikke vet noe om, og da må man ta inn over seg at man har vært naiv. Jeg har trodd at dette er sivilisert Norsk-Amerika, det har det vært for meg, men åpenbart ikke for alle. Jeg visste ikke hvor ugreit og forferdelig det var for mange andre.
– Jeg har skrevet mye basert på min rolle som leder for et universitet, men det var ikke så mye det jeg skrev om der. Høyere utdanning er posisjonert til å treffe unge aktivister, og får dermed et særskilt ansvar for å legge til rette for diskusjon og dialog.
– Jeg tenker spesielt på høyere utdanning i USA. Men i Norge har universitetene og høgskolene også en jobb å gjøre med å forberede unge mennesker til å treffe et stadig mer flerkulturelt samfunn.
– Vi vet at det er diskriminering hver dag i Norge, folk med utenlandske navn sliter med å få jobb. Det er et enkelt eksempel på manglende toleranse for folk med annen bakgrunn. Det kan være et symptom på konflikt i en tidlig fase. I høyere utdanning treffer vi unge voksne som kommer til å definere våre samfunn i tiår framover. Det er viktig at Oslomet-studentene tenker og reflekterer over hva det vil si å bo i et mangfoldig samfunn, og spesielt at de tenker på hva det betyr i arbeidslivet, for det er der mye av diskriminering skjer.
– De lærer ikke nok om det. Oslomet er midt i Oslo og litt over 20 prosent av våre studenter har innvandrerbakgrunn. Så studentene lærer fordi de sitter i klasserom med folk med innvandrerbakgrunn, men vi bør ha en mer strukturert tilnærming til å lære om mangfold. En av våre verdier ved Oslomet er å være mangfoldig, men vi har ikke flettet det systematisk nok inn i våre utdannelser.
– Ja, si det? Endring er vanskelig, en rektor kan si så mye han vil, men hvis ikke han klarer å overbevise de som jobber der, så betyr det ikke så mye, så jeg har ikke vært flink nok til å overbevise.
– Kif skal stimulere sektoren til å jobbe mer med likestilling og mangfold. Likestillingsarbeidet er godt etablert, men arbeidet med mangfold er ikke like godt etablert. Få institusjoner har handlingsplaner for mangfold.
– Det må vi kjenne på, både du og jeg, at vi snakker med hvite folk, vi snakker mindre med minoriteter, og når vi møter dem, snakker vi mer enn vi lytter. Vi bør bare holde kjeft og lytte.
