Av Forskerforum
Publisert 17. juni 2024
– For meg har den grunnleggende ideen alltid vært at du faktisk kan bruke kunnskap til å endre noe – til å gjøre verden bedre. Jeg skrev mitt hovedfag i sosialantropologi om Palestina-konflikten, og ble tiltrukket av Edward Said-rollen, den engasjerte intellektuelle.
Litteraturviter og offentlig intellektuell, kjent blant annet for sitt engasjement for Palestina og sitt bidrag til postkolonial tenkning med blant annet Orientalismen (1978). Om den intellektuelles rolle har han sagt at den innebærer å «offentlig stille brysomme spørsmål, å konfrontere ortodoksi og vanetenkning (…) og gi stemme til alle folk og saker som jevnlig feies under teppet». Representation of the Intellectual (1994).
– Hva betyr det for arbeidet ditt i dag?
– Jeg har jobbet mye med utvikling av lokalsamfunn i Norge. Der er forskerens rolle gjerne å komme på besøk fra Oslo med statistikk som viser at folk flytter ut og bedriftene legger ned. Men det vet de jo allerede, det var sannsynligvis derfor forskeren ble invitert til å komme. Kanskje har forskeren også med seg en prognose som viser at utviklingen kommer til å fortsette på samme vis. Og så reiser eksperten tilbake til arbeidsplassen i Oslo uten noe som helst ansvar for det du var der oppe og sa. Da har forskeren spilt en destruktiv rolle.
Født i 1967, rektor og professor i nyskaping og bygdeutvikling ved Høgskulen for grøn utvikling i Time kommune i Rogaland.
Tidligere forsker ved Chr. Michelsens Institutt, faglig leder ved Telemarksforskning i Bø, seniorforsker ved Nordlandsforskning og direktør ved Norsk senter for bygdeforskning.
Har gitt ut en rekke fagbøker og den utopiske og hybride lærebokromanen Naturanto (2021). Kåret til Årets landbruksblogger 2014 og til Årets bygdeprofil 2015 (av Nationens lesere). Figurerte på Nationen og Bondebladets liste over «de 100 mektigste i norsk landbruk» i flere år og ble i 2019 tildelt hedersprisen Årets meitemark av organisasjonen Økologisk Norge.
– Har dette en sammenheng med oppfatninger om «objektiv kunnskap» og nøytralitet?
– Jeg mener at om du kommer inn med en ekspert-tittel, har du også et ansvar. Folk har en forventning om at det du gjør, faktisk skal føre med seg en endring. Så mitt forhold til kunnskap er mer pragmatisk, jeg søker den kunnskapen som faktisk kan føre til en positiv endring her og nå.
– Du reiser selv rundt og besøker lokalsamfunn, hvordan gjør du da ting annerledes enn «eksperten fra Oslo»?
– Hvis du har en meningsmåling som sier at 60 prosent ønsker å flytte ut, synes jeg det er mer interessant å si at det faktisk er 40 prosent som ønsker å bli. De er de viktige folkene, de som vi tar utgangspunkt i for å finne den kunnskapen som kan skape en positiv endring.
– Hva slags kunnskap tar du tak i da, for eksempel?
– De siste årene har det handlet mye om jord. Jeg har selv fått utrolig mange aha-opplevelser i arbeidet med «Jordbøkene» som jeg har skrevet. Jorda under føttene våre er det mest fantastiske og største økosystemet på planeten vår, som vi egentlig bare har behandlet som skitt og støv. Fortellinga om bygda har i mange år handlet om at hvis du ikke har store arealer og har kjøpt den aller siste landbruksroboten og den aller største traktoren, så kan du bare gå og legge deg. Og så prøver jeg å komme med en annen, mer spennende og skapende fortelling. At hvis folk behandler jorda bedre, kan de skape arbeidsplasser på små areal.
Tradisjonelle og nye landbruksmetoder som dyrker livet i jorda, binder CO2 og skaper mangfold med begrenset energiinnsats. Pløying og kunstgjødsel minimeres og erstattes av for eksempel kompostbruk, ulike former for dekkvekster og fangvekster, vekstskifte og målrettet beiting.
– Og det handler om å pleie livet og mikroorganismene i jorda gjennom regenerative metoder og ellers la jorda jobbe i fred?
– Ja, og jeg får mange e-poster fra folk i ettertid som sier at disse metodene funker som bare juling. De bruker løv og plengress og greiner og alt det de tidligere kjørte på tippen, og kjører det gjennom en fliskvern og bygger jord. Og de sparer mye penger også, for de slipper å kjøpe alle de kjemiske ingrediensene de er blitt avhengige av.
– Har du et konkret eksempel?
– Da vi la fram den første Jordboka, hadde vi en svær konferanse på Bryne med over 400 mennesker fra 16 land, blant annet de som kanskje er USAs mest produktive bønder. De produserer for 105 000 dollar per fire mål, mens snittet i USA er 1600 dollar på fire mål. De driver 100 prosent regenerativt. De har en liten hagetraktor, og alt er kompostbasert. Disse brukte vi som en spydspiss for å nå ut, for å vise at dette funker. Men i etterkant har jeg gått bort fra å bruke den typen eksempler.
– Hvorfor det, hva er galt med gode eksempler?
– Mye av min forskning handler om nyskaping og nyskapende mennesker. Men jeg merker at folk ikke er vant til å tenke nyskaping – i stedet tenker de gjenskaping: «Nå kan jeg gjøre det akkurat sånn som de har gjort det i denne suksesshistorien, så går det akkurat sånn med meg også.» Men sånn er det ikke, for dette er individuelt – det er ikke nødvendigvis bare å kopiere det. Alle jeg kjenner som har lykkes, er veldig forskjellige mennesker med god kunnskap og veldig gode egenskaper til å nå ut til markedet.
– Men er ikke en sånn tankemåte i konflikt med selve det vitenskapelige paradigmet som handler om å finne fram til noe som er så generelt at det kan reproduseres med forutsigbarhet?
– Jo, når vi jobber med nyskaping, så merker vi hele tiden at studentene våre kommer fra en annen tradisjon. De kommer til oss og forventer svar, men det er ikke det nyskaping handler om. I landbruket har også den instruktive tradisjonen blitt totalt dominerende: Rådgivere går inn og forteller folk hvordan de skal gjøre det, hvilken maskin de skal kjøpe, og hvilken knapp de skal trykke på. Gjenskaping, gjenskaping, gjenskaping. Men det regenerative er noe helt annet, for da er det naturen du skal forholde deg til. Omdanning, fornying, ingen begynnelse, ingen slutt, livslang læring.
– Om du sier at du aldri kan vite hva som fungerer, eller for hvem, da butter du vel imot en forståelse av læring som innebærer reproduserbarhet og kvalitetskontroll?
– Når et lokalsamfunn går fra å være fraflyttingstrua til å bli et sted folk flytter til, da er årsaken alltid mennesker som brenner for noe. Og den brannen er ulik i hvert enkelt tilfelle. Jeg er prosessfilosof, og den første prosessfilosofen, Heraklit, sier: Hvor kommer det nye fra? Jo, det er brannen som fører det nye inn i verden, og brannen kan aldri kopieres. Du kan ikke kopiere en ildsjel. Ildsjelen skapes alltid av bestemte forhold mellom menneske og omgivelser, som er både sosiale, kulturelle og naturgitte. Problemet i alt utviklingsarbeid er at vi prøver å kopiere noe vi har sett virke et annet sted, i stedet for å gå den andre veien og legge til rette for at folk får være seg selv.
– Så mer en strategi enn en metode?
– Ja, jeg har skrevet en bok om et sånt samfunn, som heter Tranøy. Tranøy var et lite sted i enden av en hullete grusvei, men de som bodde der, merket at folk likevel rett som det var kom kjørende og så seg om. Så de ville finne ut hva de fremmede var på leting etter. Tranøys strategi var å ta imot alle som ville komme, på en måte som gjorde at de ville bli værende. Og så begynte folk å komme, fra byene, fra Mellom-Europa og Øst-Europa, flyktninger kom og slo seg ned. Vi hadde Norges første utkantseminar der, og fikk høre fortellingene deres. De som flyttet dit, sa alle at «nå har jeg endelig kommet til et sted der jeg får lov til å være meg selv». Så kanskje er ikke løsningen alltid å ha en definert plan, men å si «her er ressursene våre, se på dem med dine øyne». Men dette er selvfølgelig sårbart, for det avhenger av ildsjelene.
– Og å satse på noe så lite standardiserbart krever mye tillit …
– Og mot. Den amerikanske psykologen Rollo Mays klassiske bok om nyskaping heter The Courage to Create. Jeg tror vi alle har endringskompetanse, men den kan ligge veldig godt lagret. I vår tid er alt rundt oss lagt opp for at vi skal leve i modus passiv. Vi forventer at andre skal lage til livet for oss. Men det er fullt mulig for mennesker å leve i modus aktiv.
– Hva betyr det?
– Vi må bygge gode lokalsamfunn. Vi må skape verdier uten å ødelegge naturen. Og da må vi bruke kreativiteten vår, vi må definere oss selv på nytt – og hver og en må faktisk ut og stå i et avstemt forhold til naturen rundt seg. Men når jeg reiser rundt og snakker om dette, hender det ofte at unge mennesker sier: Oi, steike, men da blir det spennende å være menneske igjen!
– Du er rektor på en bitte liten høyskole. Skiller tenkningen seg mye fra toneangivende aktører innen landbruk, som NMBU på Ås?
Høgskulen for grøn utvikling (HGUt) har campus på Bryne i Rogaland og var tidligere kjent som Høgskulen for landbruk og bygdeutvikling (HLB). Den er offentlig godkjent, organisert som en stiftelse og tilbyr bachelorutdanning innen bygdeutvikling. I tillegg har den årskurs innen blant annet Nyskaping og Hest i næring. Skolen hadde i 2020 75 studenter og har åtte ansatte, som også driver forskningsarbeid innen nyskaping, bygdeutvikling og regenerativt jordbruk.
– De nye ideene som skal ta oss videre, kommer dessverre sjelden eller aldri fra de store aktørene. I sine klassiske studier av innovasjon i Vesten de seneste tiårene viste Lawrence Lessig hvordan innovasjonsevnen i vår del av verden i praksis ble ødelagt av å stenge ute mangfold og små aktører.
I mitt arbeid, blant annet i dr.philos.-arbeidet fra 2007, fant jeg samme resultat. Og det er et problem med hele det norske innovasjonssystemet og det akademiske systemet: Forskningsrådet krever at du må ha fem fulle forskerstillinger før du får lov til å søke midler. Vi har gått i andre retninger, med mange EØS-prosjekter og internasjonale midler. Vi driver lokalutviklingsprosjekter i mange land i Øst-Europa, der vi bidrar med kunnskap om lokalsamfunnsutvikling, alt fra hvordan man bruker kulturarv i lokal utvikling, til hvordan man mobiliserer et lokalsamfunn og driver regenerativt.
– Hvor da, for eksempel?
– I de baltiske landene, Bulgaria, Romania, Polen, Slovakia, Portugal og Spania. I tillegg er det stadig større interesse for regenerativ utvikling i Norge, så jeg holder mye kurs rundt i landet.
– Men jeg har forstått at du også har møtt mye motbør?
– Jeg liker godt den gode, gamle, akademiske debatten der man kunne være rykende uenig, men med fokus på saken. Det som jeg var uforberedt på, er slikt som latterliggjøring på bakgrunn av fagbakgrunn: Her kommer en antropolog og tror han kan noe om jordbruk. Det har skjedd i jordbrukstidsskrifter, men også til tider via SMS, telefon og folk som kom opp i tunet og slapp luften ut av bilhjulene.
– Det er kanskje også noen ulemper, da, med å være en liten aktør?
– Ja, men når du ser på historien, kommer ideene bak store endringer alltid fra små aktører.
– Hva slags endringer, da – tenker du på internettet, genomet, eller sånne ting som kampen mot slaveriet, feministbevegelser og borgerrettsbevegelser?
– Det første jeg sier til studentene mine, er at nyskaping ikke er det samme som produktutvikling. Produktutvikling handler alltid om å gjenskape et etablert system. Mens for eksempel kampen vi har sett historisk for nye grupperettigheter, har ført til at folk nå kjemper for ideen om naturrettigheter. Den tidligere ecuadorianske presidenten Rafael Correa er et godt eksempel på en slik ildsjel, han var den første som klarte å gi naturen rettigheter i grunnloven.
I 2008, mens Rafael Correa var president, ble den ecuadorianske grunnloven oppdatert til å anerkjenne økosystemenes rett til eksistere og utfolde seg, og mennesker fikk retten til å gå til sak på vegne av naturen når den lider urett.
– Men hva med nye ideer innen kunnskap og forskning?
– Den regenerative revolusjonen som nå sprer seg fra land til land, er et strålende eksempel. Den er aktivistisk og pragmatisk, og kommer stort sett utelukkende fra grasrota, men med akademiske miljø som viktige medhjelpere. Det er slike tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeid som gir resultater. I ei lang rekke av de europeiske rammeprogramma samarbeider store og små akademiske institusjoner med næringsaktører, frivillige organisasjoner, offentlige aktører og enkeltpersonforetak. Fokus er på ideer, ikke på aktører.
– Men det er vel også en idé om at miljø trenger en viss størrelse for å drive god forskning?
– Jeg har vært rektor for denne bitte lille høyskolen nå siden 2010. Da jeg begynte, var det betydelig flere av de små. Nå har mange av dem gitt opp, fordi ideen om at alt skal slås sammen, er dominerende på alle mulige slags områder, enten det gjelder gårder, kommuner eller akademiske institusjoner. Det er også blitt en forklaring på alt: Når du er en liten aktør, vil resultatet gå opp og ned fra år til år, men så ligger det en etablert fortelling der som sier at det er fordi dere er for små, så nå må dere slå dere sammen. Man griper hele tida til den fortellingen, og det sliter på de små aktørene.
– Hva fører det til for dere, for eksempel?
– Vi har en administrasjon bestående av én person. Den personen har tittelen «administrativ mangesysler». Jeg synes mangesysler er et flott gammelt norsk ord. Men når vi nå skulle inn i et kvalitetsakkrediteringssystem, fikk vi spørsmål om ikke denne personen hadde en «skikkelig tittel». Så da måtte vi finne opp en annen tittel, en som passet inn i kategoriene deres. Det er banalt, men slikt møter vi på hele tiden – du må forholde deg til et system som ikke egentlig er tilrettelagt for små aktører.
– Hva mer, for eksempel?
– Dette med at ting skal skriftliggjøres: Vi er bare noen få folk, og studentene kommer inn uten avtalt tid – kan du hjelpe meg med dette? Men nå må vi skrive et referat for hver gang de kommer inn. Og så går jeg en meter over gangen, åpner døra til en kollega og tar en prat om kvalitet – da må vi ha et referat fra det møtet også, med dato og tidspunkt. Jeg skjønner godt at de må ha sånne systemer ved Universitetet i Bergen eller Universitetet i Oslo, men Høgskulen for grøn utvikling med fire mennesker er veldig, veldig annerledes, og disse systemene stjeler tid fra kjerneoppgavene våre.
– Akkurat det problemet har vel også de store institusjonene?
– Men vi er pålagt å ha alle de råd og utvalg som de store har, samtidig som vi er de samme fire personene som sitter i alle utvalg, bare med forskjellige hatter for hver gang. Og så må hvert av utvalgene ha sine egne referater.
– Så dere må legge inn ekstra arbeid for å late som dere er en stor organisasjon – som om du skulle være nødt til å svare telefonen hver gang med å si «Ja, dette er rektor Lønnings sekretær, vent så skal jeg sette deg over»?
– Ja, det blir litt sånn. Og da blir du sliten og mister kreativitet som vi burde bruke på vår primære oppgave. Som er å skape alternative ideer.
Les også:
