Publisert 16. juni 2021 kl. 11:06
Det pågår for tiden en opphetet debatt i Danmark om fri forskning. Et politisk flertall vil ha slutt på «overdreven aktivisme i visse forskningsmiljøer». Samtidig har mange tusen forskere tatt til motmæle mot politikernes innblanding i den frie forskningen.
Dette er bakgrunnen:
1. juni fikk de borgerlige partiene i Danmark og regjeringen flertall for en såkalt vedtakstekst, der de oppfordrer ledelsene ved universitetene til å unngå «ensretning, at politik ikke forklædes som videnskab, og at det ikke er muligt systematisk at unddrage sig berettiget faglig kritik».
Deretter signerte 262 forskere, mange av dem innen migrasjonsforskning og kjønnsforskning, et opprop i den danske avisen Politiken. Der protesterer de mot sjikanen, som de opplever i sitt virke som forsker. I tillegg skriver de at de er bekymret for forskningsfriheten.
«Den politisk motiverede mistænkeliggørelse af vores forskning har store faglige og personlige omkostninger for os og for forskningsfriheden. Ane Halsboe-Jørgensen, du er vores minister, har du tænkt dig at modarbejde chikanen?» spør de den danske utdannings- og forskningsministeren.
«Debatten er kulminationen på flere måneders eskaleret diskussion, hvor især køns- og migrationsforskere og -miljøer er blevet udstillet som ‘pseudovidenskabelige’, ‘uredelige’, ‘venstredrejede’ og ‘identitetspolitiske’ aktivister», skriver de videre.
Noen dager senere støttet 3241 forskere på tvers av fagfelt, inkludert flere norske akademikere, opp om oppropet i et åpent brev. De oppfordrer regjeringen til å trekke vedtaksteksten. Forskerne mener det kan føre til selvsensur – og det motsatte av formålet med Folketingets vedtak – mindre mangfold.
«Akademisk frihet er så viktig at lovbeskyttelsen i Norge bør styrkes og helst tas inn i Grunnloven», skrev Hans Morten Haugen, professor ved VID vitenskapelige høgskole, nylig i en kronikk i Forskerforum.
Han synes kritikken mot Folketingets vedtak er betimelig. Aller mest reagerer han på bruken av konsensus-begrepet i formuleringen «Grundprincippet i det frie universitet er en akademisk selvregulering. Den består i, at forskersamfundet gennem fri og kritisk debat når til konsensus om såvel de idéer, forskersamfundet anser for at være levedygtige, som om de idéer, der i lyset af den kritiske debat ikke lader sig opretholde».
– Det som er spesielt med vedtaket, i tillegg til at det ble vedtatt med stort flertall, er at de snakker om at det skal arbeides mot konsensus i forskersamfunnet. Hvis konsensus er målet, så stopper faglig utvikling, sier han.
– Det finnes naturligvis konsensus rundt hva som er god og dårlig metodebruk, men å si at konsensus er målet for faglig meningsutvikling, er spesielt.
– Hvorfor? Hva er problemet med konsensus?
– Konsensus er konformt. Det finnes enighet om gode og dårlige framgangsmåter og hva som er etisk bra forskning, men å trekke det til faglige spørsmål, er noe helt annet.
Forslaget i Folketinget ble vedtatt med 72 stemmer for, og 24 stemmer mot. Regjeringspartiet Socialdemokratiet stemte for. Det gjorde også de borgerlige opposisjonspartiene. Selve debatten ble initiert av politikerne Henrik Dahl fra Liberal Alliance og Morten Messerschmidt fra Dansk Folkeparti. Regjeringens støttepartier Socialistisk Folkeparti, Radikale Venstre og Enhedslisten stemte imot.
– Flertallet er ganske stort. At Dansk Folkeparti stemte for, kunne vi kanskje vente. At partiet Venstre, som er et sted mellom Frp og Sp, var heller ikke så overraskende. De har ganske lang historie med inngripen i andre samfunnssfærer, for eksempel hva den danske folkekirken skal si og ikke si, som jeg har forsket en del på, sier Haugen.
Haugen viser til at debatten ikke er unik for Danmark.
– Det har foregått i Ungarn i lang tid, og i Frankrike i noe kortere tid, sier Haugen og viser til den franske debatten om «islamo-gauchisme», en slags påstått allianse mellom islamister og en akademisk venstreside.
Når det har vært lignende debatter i Ungarn og Frankrike, så har kritikere sluttet seg til en «ideologisk pakke», påpeker han.
– De som har vært forkjempere for å begrense ytringsfriheten for forskere, er personer som står ganske langt til høyre. Så det er ikke så utypisk at dette skjer, men det er likevel verdt å kommentere at Socialdemokratiet stemte for, sier han.
Han tror ikke dette kunne ha skjedd i Norge.
– Nei. Både Underdal- og Aune-utvalget (red.anm. NOU 2006:19 og NOU 2020:3) var tydelige på at mangfold i sektoren er viktig. Dette støttes av ulike regjeringer, selv om vi også i Norge har eksempler på statsråders innblanding, ved å uttrykke forventninger til forskningen. Vi må være glade for at Norge ikke har tilsvarende kultur for ensretting, sier han.
Guro Elisabeth Lind er leder i Forskerforbundet. Hun anser vedtaket som et angrep på den akademiske friheten.
– Det er skremmende at så mange ledende folkevalgte har et slikt prinsippløst forhold til forskning. Angrepene mot forskere, særlig fra politikere og nasjonalistiske partier, er dessverre noe vi ser i mange land. Forskningskritikk er bra, det driver forskningen framover, men beskyldninger og mistillit, som ligger implisitt i folketingsvedtaket er urovekkende. Det er grunn for alle til å øke beredskapen.
– Tror du dette kunne skjedd i Norge?
– Det er et vanskelig spørsmål, men Danmark er ikke langt unna oss. Jeg er i hvert fall glad for at statsråden har gitt signaler om at det skal opprettes en arbeidsgruppe som skal se på hvordan den akademiske friheten kan styrkes og ytringsfriheten trygges, selv om jeg er litt skuffet over at de ikke vedtok forslaget til Aune-utvalget om å styrke den akademiske friheten med en gang. Det hadde vært en riktig og viktig prioritering.
– Forskere brukes ofte som eksperter. Hvordan kan man som forsker balansere mellom egne meninger og det å gi faglige innspill?
– Jeg tenker at det også ligger noen plikter i den akademiske friheten, som jeg generelt synes forvaltes på en veldig god måte, sier Lind.
Her får hun støtte av Hannah Løke Kjos, som skriver doktorgrad om akademisk frihet i Norge.
– Akademisk frihet er både en rettighet, men også en forventning til akademikere om å forholde seg til vitenskapelige standarder, sier Løke Kjos.
Hun fortsetter:
– Det gjelder alle forskningsfelt. Men innen noen samfunnsvitenskapelige forskningsområder, så er man tettere på debatter som rører seg i samfunnet. For eksempel hvis man forsker på rasisme, kjønn eller migrasjon, som har vært noen av temaene i den danske debatten. Man kan ikke la være å forske på disse temaene fordi man skal unngå å oppfattes som aktivistisk. Hvis man skal kritiskere forskning for å ikke være vitenskapelig, må man i så fall vise til mangler i funn, metoder eller lignende. Men man kan ikke kritiskere forskning basert på tematikk. Dette ville ekskludert mange temaer som samfunnsvitere forskere på, sier hun.
– Det handler om å stole på at forskere forholder seg til visse standarder, fortsetter hun.
Løke Kjos mener Folketinget forsøker å styre forskningen.
– Det ser ut som at myndighetene her ikke opprettholder prinsippet om å være på armlengdes avstand til akademia. Kritikk av forskning og funn er selvsagt velkomment, men da må denne kritikken være velbegrunnet. Dette virker heller som et forsøk på styring av universitetet, og noen betente områder innen dansk akademia.
