Av Lina Christensen Foto: Jonas Pryner Andersen
Publisert 10. november 2023
Mellom klokken ti og kvart over er det storinnrykk på Københavns Universitets søndre campus på Islands Brygge – blant dansker kalt Bryggen. Syklende studenter, som skal rekke første forelesning, fyller gangstien i alle retninger. I løpet av et kvarter har området blitt nærmest folketomt igjen, bortsett fra tre arkeologistudenter som starter dagen med sigaretter og kaffe utendørs.
– Jeg tror ikke noen her ute virkelig synes det er en god idé, sier Lisa Andersson, masterstudent i klassisk arkeologi.
– Det rammer vår faglighet og mulighet til å spesialisere oss. Det gjør vår utdanning mindre konkurransedyktig, fortsetter hun.
Hun snakker om det danskene kaller kandidatreformen, en reform som dansk akademia har brukt det siste året på å skjelle ut. Reformen går i korte trekk ut på at antallet studenter på universitetene skal reduseres, og at en rekke masterutdanninger skal gjennomføres på ett år eller gjøres om til «ervervskandidatutdannelser», der studier og jobb kombineres (se faktaboks). Regjeringen med Socialdemokratiet i spissen ivrer etter flere sykepleiere, lærere og håndverkere, ikke enda flere med femårige universitetsutdanninger. Men blant studenter og vitenskapelig ansatte har det vært krisestemning.
«Mod et dummere Danmark», var reaksjonen i Weekendavisen. Politiken kaller det en «kæmpe gambling» på lederplass. En fagforeningsleder sammenligner utrullingen av reformen med en Ikea-manual med manglende sider. Brian Arly Jacobsen, leder for universitetsavdelingen i fagforeningen Dansk Magisterforening, omtaler reformen som et eksperiment og som verken studenter, universitetsansatte eller næringslivet har etterspurt.
– Det er uprøvd land. Vi vet faktisk ikke hva som vil skje, om regjeringen får rett i sin visjon om at flere kandidater kommer ut i arbeid, om det blir tettere kontakt med arbeidslivet, eller om det ikke får noen konsekvenser for det faglige nivået, sier Jacobsen, som også er religionsforsker ved Københavns Universitet.
I likhet med arkeologistudentenes er fagforeningens fremste ankepunkt hva som skjer med det faglige nivået.
– For framtidens kandidater går det ut over det høyt spesialiserte, altså forskningen. Dette er spesialinnsikt som virksomheter har bruk for, sier Jacobsen.
– Hva er du mest bekymret for?
– Vi er mest redde for at de begynner å legge ned flere fag, særlig de mindre fagene. Det er en nedadgående spiral, sier Jacobsen.
En av dem som virkelig har skjelt ut reformen, er prorektor for utdanning ved Københavns Universitet, Kristian Cedervall Lauta.
– Det er kanskje den største reformen vi har blitt utsatt for de siste 30 årene, sier Lauta.
Han mener regjeringen skisserer en løsning, men at de ikke evner å forklare hvilket problem reformen faktisk skal løse. Tidsskjemaet er knapt, planen skal være klar allerede neste år. Lauta er bekymret for at rammene gjør at mastergrader som fungerer godt i dag, blir dårligere.
– Det virker ikke som virksomheter og arbeidsmarkedet kan se at de får bedre kandidater ut av det. Derfor virker det som et uklart spørsmål, som man gir et uklart svar på, og som vil få meget store konsekvenser for universitetet.
Det er også en siste ting som plager ham.
– Dette er sikkert heller ikke et ukjent fenomen i Norge. Vi opplever en stigende politisk interesse for universitetenes virksomhet, sier han og utdyper:
– Jeg er bekymret for at det blir another brick in the wall – nok et lag av ting – som vi og våre medarbeidere skal forholde oss til, som føles nesten uendelig, men som flytter fokus vekk fra det vi i virkeligheten er satt til verden for, sier Lauta.
Danske universiteter har vært utsatt for mange reformer som i praksis har hatt liten betydning. Men denne betyr noe, mener professor emeritus i utdanningspolitikk ved Aalborg Universitet, Palle Rasmussen. Reformen har bakgrunn i flere ekspertutvalg de siste årene, forklarer han.
– Det har vært to argumenter. Det ene er en oppfatning av at for mange søker seg til universitetsutdanninger. Det er selvfølgelig en vanskelig vurdering, for de fleste får jobb. Men der er en frykt for at universitetsutdanning dominerer i forhold til profesjonsutdanninger.
Det andre hensynet er mindre uttalt, men like fullt til stede, ifølge utdanningsforskeren.
– Danmark har et velutviklet system for studiestøtte. Flere kommisjoner har argumentert for at man ved å redusere antallet studenter som tar lang utdanning, kan spare penger på studiestøtte.
Det er også noe annet han har lagt merke til. Den politiske arkitekten bak reformen, Socialdemokratiet, har gått fra å legge vekt på universitetsutdanning til å legge vekt på yrkesutdanning.
– Det tror jeg er en vesentlig forandring som er med på å skape uro rundt universitetsutdanningene.
Han mener reformen vitner om en polarisering mellom regjeringens politikk på den ene siden og aktørene innen høyere utdanning på den andre.
– De legger ikke vekt på at lang utdanning tilfører samfunnet en verdi på sikt, sier Rasmussen.
Den første tirsdagen i oktober var politisk høytidsdag i Danmark. Folketinget åpnet for sesongen, og statsminister Mette Frederiksen innledet talen med å snakke om snekkeren som hadde laget talerstolen hun sto på. «Et smukt møbel», erklærte hun. Stemmer det at vi ser et dansk, sosialdemokratisk skifte fra høyere universitetsutdanning for alle til mer yrkesrettede utdanninger?
– Absolutt, sier Brian Arly Jacobsen i Dansk Magisterforening, som kommer rett fra åpningen av Folketinget når Forskerforum snakker med ham.
– Statsministeren snakket i større grad om at skolesystemet skal legge vekt på praktisk arbeid som fører til håndverksyrker, enn hun har gjort til nå. Det er ingen tvil om at den store ambisjonen er å utvide arbeidsstyrken, slik at flere arbeider og betaler skatt til velferdsstaten, på den ene siden, og at flere unge velger håndverksyrker, på den andre.
Danske politikere snakker mye om at det er mangel på håndverkere i det danske næringslivet, blant annet for å få fart på arbeidet med klimaomstillingen, ifølge Jacobsen.
– Det er de ganske overbevist om at de har rett i, selv om forskere har stilt spørsmål ved premisset. Det betyr at de flytter unge i akademiske utdanninger og arbeid over til håndverksarbeid. Det skal ikke være mer fornemt å ta en akademisk utdanning enn en yrkesutdanning, sier Jacobsen.
Etter at reformen ble vedtatt, går debatten nå ut på hvordan den skal implementeres. Et utvalg bestående av representanter fra forvaltningen, rektorer og studenter skal skissere hvilke studier som skal tilbys hvor, og hvilke fagområder som skal endres på. Fristen er oktober 2024.
Men noen politiske føringer er lagt. Innen 2028 skal 10 prosent av studentene tas opp på en ettårig mastergrad, og 20 prosent skal ta en grad i samarbeid med arbeidslivet. 40 prosent av studieplassene på samfunnsvitenskap og 35 prosent av plassene på humaniora skal endres. Bestillingen byr på noen praktiske utfordringer, sier Kristian Cedervall Lauta og peker på målet om at en viss andel grader skal tas i kombinasjon med jobb.
– Noen prosent kan virke rimelig innlysende når man er politiker. Men faktum er at studentandelen varierer mye fra år til år. Det krever at vi kan styre hvor mange vi er. Men vi kan ikke på forhånd styre hvor mange virksomheter som er villige til å ansette våre studenter, sier Lauta.
På papiret kan det virke lenge til 2028, tidspunktet for når universitetene skal være klare for å ta imot studenter til de nye gradene.
– Det er om fem år – herregud! Men faktum er at om to år skal jeg ha noen inn på en bachelorgrad som starter på mastergraden i 2028. Om to år skal jeg ha tenkt gjennom alt. Jeg skal vite hvilke mastergrader studentene har krav på. Det synes jeg bare er rimelig, sier Lauta.
De nye, forkortede masterutdanningene skal innholdsmessig være på ett og et kvart år, men gjennomføres på ett år. Det betyr at både studenter og ansatte må ty til sommerferien.
– Undervisere bruker sommerferien til å forske og dra på feltarbeid eller seminarer. Det blir det mindre tid til hvis de blir beordret til å undervise og veilede i sommerferien. Det er en logistisk utfordring jeg ikke har sett en løsning på, tilføyer Brian Arly Jacobsen.
Det er litt over halvannet år siden danske studenter samlet seg foran Christiansborg for å protestere mot et annet politisk påfunn – flytting av studieplasser fra byene og til distriktene. I lokalene til Danske Studerendes Fællesråd er veggene dekorert med bannere og slagord fra tidligere studentopprør. «NEJ!» går igjen på flere av dem.
– Det er en riktig dårlig reform, starter Esben Bjørn Salmonsen, lederen i studentorganisasjonen. Han har akkurat presentert sin framtidige drømmereform under åpningen av Folketinget: reversering av kandidatreformen.
– Det kommer til å skape et større prestasjonspress. Jeg pleier å si at vi har sett en akselerasjon av utdanningssystemet. Vi skal bli ferdig med studiene hurtigere og hurtigere.
Han viser til at framdriftsreformen på midten av 2010-tallet har fått studentene raskere gjennom studiene.
– Svaret er at vi nå skal kutte ned på utdanningen for å bli enda fortere ferdig. Det kommer til å gå ut over fagligheten og trivselen. Vi kommer ikke til å ha tid til å gå i dybden, noe jeg synes er viktig med en universitetsutdanning.
– Men blant annet Storbritannia har hatt ettårige grader i mange år?
– I et system hvor man vil ha både ettårige og toårige grader, men ikke tar stilling til arbeidsfordelingen mellom utdanningene, kan jeg ikke si annet enn at det vil føre til enda større konkurranse.
Salmonsen kaller det bare for «discount-utdanninger», eller rabattstudier. Han tror kappløpet for å komme inn på prestisjestudier som medisin blir enda tøffere.
– I stedet for en politisk ordre om at 30 prosent av en viss type studier skal gjøres om, kunne de funnet enkeltområder der det faktisk gir mening med ettårige løp, eller universiteter som faktisk har lyst til å tilby dette.
– Kan det også være en fordel for studenter med flere veier til en grad?
– Ja, det tror jeg. Flere veier i utdanningssystemet gir mening. Men jeg tror en ettårig grad ikke vil fungere som vei, fordi den bare legger et større press på studentene uten å peke på hva som skal vekk, og hva som skal settes inn. Vi studenter elsker selvfølgelig å få flere muligheter til å velge ting, men vi trenger også en retning for hvilke muligheter vi får, sier Salmonsen.
En framdriftsreform som skulle få studentene igjennom raskere, en dimensjoneringsreform som særlig reduserte antallet studieplasser innen humaniora, og en distriktsreform som flyttet studieplasser fra byene til mer avsidesliggende strøk. Ifølge en uformell opptelling gjort av fagforeningstoppen Brian Arly Jacobsen er kandidatreformen den 30. reformen på 20 år.
– Vi er reformtrøtte. Nå må de finne andre områder å kaste seg over, sier Jacobsen.
Han antar at det typisk tar sju år fra implementering til virkningen av en reform blir synlig.
– Det har de simpelthen ikke tålmodighet til å vente på. Det er en gåte for meg hvorfor de ikke forstår at det tar lang tid å utdanne mennesker, sier Jacobsen.
Prorektor Lauta skulle ønske politikerne evnet å se lenger fram i tid enn bare sin egen politiske levetid.
– Jeg prøver alltid å overbevise politikere om at, ja, det er vanskelig å lage forskningspolitikk, men det eneste i hele verden som er mer langsiktig enn å lage forskningspolitikk, er å lage utdanningspolitikk. Når man endrer en studieordning, går det ti år før endringen har betydning for arbeidsmarkedet, og det går 20 år før vi kan finne ut om endringen i kompetanse faktisk har hatt betydning for samfunnet, sier Lauta.
Sandra Borch, forsknings- og høyere utdanningsminister, Sp
– Nei, det gjør det ikke. Noen hevder at Norge har «mastersyke», men utdanningsnivået i Norge er i realiteten så vidt over gjennomsnittet for OECD-landene. Vi trenger både flere fagarbeidere og flere med mastergrad for å sikre verdiskaping og velferd i framtiden.
Himanshu Gulati, utdanningspolitisk talsperson, Frp
– Jeg har ikke noe fasitsvar på det, men vi må tørre å se på tallene og ta en ærlig diskusjon på om vi utdanner for mange til master, og om studentene tar de riktige utdanningene, gitt samfunnets behov.
Grete Wold, utdanningspolitisk talsperson, SV
– Nei, tvert om. Skal vi klare en rettferdig grønn omstilling, trenger vi nok folk med høy kompetanse. En viktig utfordring framover er å sikre like muligheter til høyere utdanning for alle.
Les også:
