Publisert 29. november 2018 kl. 23:26
Den svenske studien av hvordan fisk reagerer på plastforurensning, vakte oppsikt verden over. Reuters og Washington Post, så vel som NRK, rapporterte om de forbausende funnene. «Fisk spiser plast som tenåringer spiser fastfood», meldte BBC.
Slik dekket BBC og NRK de oppsiktsvekkende funnene i juni 2016.
Resultatene fra eksperimentet, som ble gjennomført på forskningsstasjonen Ar på øya Gotland i mai 2015, tydet på at abborer foretrekker å spise mikroplast fremfor vanlig mat. Dette kunne redusere veksten deres og gjøre dem mer sårbare for rovdyr, ifølge forskningen fra Uppsala universitet.
Det var med stor interesse at postdoktor ved Uppsala universitet Josefin Sundin satte seg ned for å lese artikkelen. Den ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science i juni 2016. Hun hadde nemlig selv sett eksperimentet på nært hold, siden hun jobbet på forskningsstasjonen da det ble gjennomført. Hun hadde blitt godt kjent med den ene av de to forskerne bak studien, og var spent på hva kollegaene hadde fått til. Men Sundin ble paff da hun leste.
– Jeg rakk ikke å lese mye før jeg innså at det som sto der ikke stemte, sier hun til Forskerforum.
– Det var en veldig rar opplevelse. For det var ikke sånn at det var én liten detalj man måtte gå tilbake og fundere på. Fusket var så stort og vidløftig at det var åpenbart for meg med en gang at dette ikke stemmer, sier Sundin, som i dag jobber på NTNU.
Hun ringte en kollega, NTNU-forskeren Fredrik Jutfelt. Han hadde også vært på Gotland i en periode for å hjelpe Sundin med å sette opp et forsøk.
– Jo mer vi leste, jo flere detaljer så vi at var feil. I prinsippet var alt feil, sier førsteamanuensis Jutfelt.
Hva gjør du egentlig når du mistenker en kollega for juks eller uredelighet? For de to unge forskerne skulle det bli en lang og utmattende kamp. Forskningsskandalen som ble rullet opp fikk en god del oppmerksomhet i Sverige, men ble nesten ikke omtalt i norske medier.
Tidligere i år kom Oslomet-forskere med en EU-finanisert studie om forskningsjuks. Forskere ved åtte europeiske universiteter ble spurt om hva de ville gjort hvis de observerte eller hørte om juks eller tvilsom praksis. De fleste ville meldt fra om de alvorligste formene for juks. Men tallene synker for «mildere» former for uredelighet. Blant annet ville bare 15 prosent i stor grad følt seg forpliktet til melde fra om såkalt «p-verdi-fisking», altså å bruke altså å bruke ulike analysemetoder helt til man finner en statistisk signifikant sammenheng i sine data.
Kilde: «Rapporten Promoting Integrity as an Integral Dimension of Excellence in Research» (2018)
– Tallene er svært lave. Med en gang en man opplever en praksis som man mener er uetisk, må man si i fra. Man må i hvert fall ha en diskusjon om hva diskusjon på arbeidsplassen om hva en tenker om denne type arbeidspraksis. At folk ikke en gang vil rapportere, er ganske slående, sier Eric Breit, en av forskerne bak studien.
I Science-artikkelen var den da 31 år gamle postdoktoren Oona Lönnstedt hovedforfatter. Det var hun som hadde gjennomført selve forsøket.
Medforfatter og professor Peter Eklöv var aldri på forskningsstasjonen, men holdt seg oppdatert på forsøkene gjennom e-poster og telefonsamtaler.
Her er artikkelen som sto i Science.
Det var mye i studien Josefin Sundin reagerte på.
For eksempel at det skulle ha blitt brukt mange gjedder i ett av forsøkene. Men det var knapt gjedder å oppdrive på øya. Sundin visste at Lönnstedt hadde veldig få gjedder, og de få hun hadde, hadde hun fått av Jutfelt og henne.
Artikkelen beskrev et forsøk som hadde pågått i minst tre uker og som krevde omfattende daglig arbeid. Men Oona Lönnsted, som var den som skulle ha gjennomført eksperimentet, hadde ikke vært der så lenge sammnhengende i den aktuelle perioden. Og ingen øya hadde blitt bedt om å se til forsøket i det omfang som krevdes mens hun var borte.
Akvariene – ja i det hele tatt hele forsøket – var i mye mindre enn oppgitt.
Og det var logiske brister. For eksempel sto det at abborene hadde flere plastartikler i magen enn det som var tilsatt vannet.
Mange er nok i villrede over hva de skal gjøre når mistenker forskningsjuks. I undersøkelsen fra Oslomet sa 60 prosent at de ikke kjente til eller i liten grad kjente til varslingsrutinene ved forskningsjuks.
– Vi hadde ikke noen anelse om hva man skal gjøre. Da gjør man som man gjør i slike situasjoner. Snakker med kolleger og søker informasjon på nettet om hva man skal gjøre når man oppdager forskningsjuks, sier Sundin.
De kontaktet utenlandske kolleger som de hadde samarbeidet tett med, og de diskuterte fremgangsmåte. De var nervøse, for de skjønte at det kom til å bli en stor sak.
– Men vi tenkte at vi leverer bare inn en mistanke, og så kommer «forskningspolitiet» og sikrer bevis, snakker med vitner, gjør intervjuer og ordner opp, sier Jutfelt.
– Men det var ikke helt sånn?
– Nei, dessverre.
Jutfelt, Sundin og fem utenlandske kolleger startet med å sende Lönnstedt og Eklöv 20 spørsmål om artikkelen.
De ba også forskerne om å få se rådataene, men opplevde å få unnvikende svar. De kontaktet derfor Science og ba dem etterspørre dataene. Da skjedde det noe uventet.
Science tok kontakt med forskerne, men Lönnstedt hevdet at PC-en hennes, inklusive alle backupdisker med data, hadde blitt stjålet fra en ulåst bil. Tyveriet skulle ha skjedd samme døgn som Science tok kontakt.
Varslerne ble urolige. Uten rådata ble det mye vanskeligere å bevise juks. De leste tips på nettet om at når man varsler om forskningsjuks, skal man ikke ta kontakt med de anklagede.
– Da får de en sjanse til å skjule bevis. Det var akkurat som i en film, for det gikk opp for oss at det var akkurat det de gjorde. De forsøkte å skjule bevis, sier Sundin.
Klassisk forskningsjuks som datafabrikkering er sjelden, skal vi tro statistikken. I Oslomet-undersøkelsen sa bare 1,8 prosent av respondentene at de hadde observert eller kjente til fabrikkering av data. Men igjen er gråsonetilfeller, som for eksempel å kreve ufortjent forfatterskap, mer utbredt.
I Norge blir nesten ingen felt for forskningsjuks. Det nasjonale granskingsutvalget, som behandler saker om vitenskapelig uredelighet, har vurdert 92 saker siden 2008. Bare én sak endte med «vitenskapelig uredelighet. Men der ble avgjørelsen senere omgjort av Kunnskapsdepartementet. Ingen fellelser på ti år, altså.
– Hvorfor så lave tall?
– Terskelen for å bli felt er høy, sier leder for granskningsutvalget Ragna Aarli.
– Vitenskapelig uredelighet er en veldig alvorlig klage. Blir du kjent vitenskapelig uredelig, kan det kanskje bety slutten på din forskerkarriere. Skyldkravet sier at du enten skal ha utvist forsett eller grov uaktsomhet og at du er sterkt til å klandre for det som er begått. Det skal en del til for å klare å bevise det.
Mange juskesaker har i tillegg blitt behandlet lokalt på institusjonene.
I Sverige begynte Uppsala universitet en forberedende undersøkelse for å avgjøre om det var noe hold i anklagene. Varslerne sendte inn mye dokumentasjon i form av fotografier, SMS-er, kontaktinformasjon til vitner, samt en tidslinje.
Varslerne sendte dette bildet som bevis på at eksperimentet ikke var som beskrevet i artikkelen. Ifølge artikkelen ble abboryngel og egg eksponert i 30 enliters glassakvarier med fire oksygensteiner i bunnen av hvert akvarium. I virkeligheten skjedde eksponeringen i seks 600 milliliters beholdere med én oksygenstein ved vannoverflaten. Bildet viser at det ikke er flere akvarier andre steder i rommet. Foto: Fredrik Jutfelt
Bildet viser at færre glass ble brukt i forsøket enn det som ble beskrevet i artikkelen. Foto: Fredrik Jutfelt
Med alle bevisene var varslerne ganske sikre på at de ville vinne frem. Men i den tre sider lange rapporten som kom i august 2016 sto det:
«Granskerne finner ingen støtte for at det foreligger uredelighet i forskningen».
De mente for eksempel at de anmeldte forskerne allerede hadde svart på varslernes spørsmål på «en tilfredsstillende og troverdig måte». Vedlagte fotografier at viste antakelig et annet forsøk, mente de. Ellers mente professorene bak undersøkelsen at «vitnesopplysningene er unøyaktige og absolutt ikke utgjør noe ubestridelig bevis for at det skal ha foregått noe bevisst uredelig i den gjennomførte forskningen».
De anbefalte at universitetet ikke gikk videre med saken, men i stedet skulle iverksette tiltak «for å gjenopprette de anklagedes rykte».
Sundin og Jutfelt var ganske ute av seg. Et rykte om at de hadde varslet fordi de var misunnelige på Science-artikkelen, hadde også blitt spredt i Uppsala.
– Det var en forferdelig tid. Vi trodde vi skulle tape dette, at de skulle slippe unna med jukset og at vi skulle se ut som idioter som bare var ute etter å ta dem, sier Jutfelt.
Han fortsetter:
– En kollega i gruppen som anmeldte sa at han skulle slutte med vitenskap. Vi hadde jo så sterke bevis. Likevel gikk det ikke an å felle dem. Da følte vi at det ikke var noen rettferdighet i forskningen, at alt er rigget for at jukserne skal komme unna.
Sundin, som ikke hadde fast jobb, var bekymret for karrieren.
– For utenforstående så det ut som jeg hadde anmeldt to uskyldige personer. En slik person vil ikke folk jobbe med, ha i sin lab eller gi finansiering, sier hun.
Men i stedet for å grave seg ned, satset de alt på å bevise at de hadde rett. Rett etter at anmeldelsen kom inn, hadde universitetet også sendt saken til det nasjonale organet Centrala etikprøvingsnemden, som også skulle undersøke saken.
– Først nå innså vi at vi måtte gjøre hele undersøkelsen selv, hvis ikke risikerte vi å tape igjen, sier Jutfelt.
I nærmere et år brukte Sundin og Jutfelt nesten all sin tid på juksesaken.
– Jeg holdt på med dette hele tiden. Snakket om det og jobbet med det døgnet rundt, sier Jutfelt.
– Jeg hadde ikke tid til å holde på med egen forskning i det hele tatt, sier Sundin.
De fant ut at alle dokumentene var offentlige, og begjærte innsyn i alt. Her kunne de se hvordan Lönnstedt og Eklöv svarte på spørsmål fra nemnden.
– Hvert svar var en ny løgn , og de dekket opp den første løgnen med nye løgner. Så måtte vi finne ut hvordan vi kunne bevise at «dette er en løgn». «Jo, det kan vi gjøre med dette dokumentet».
Og i april 2016, nesten et år etter de leverte anmeldelsen, kom rapporten.
«Peter Eklöv og Oona Lönnstedt har gjort seg skyldige i vitenskapelige uredelighet», sto det svart på hvitt.
At de ikke klarte å presentere originaldata, var i seg selv nok til å konkludere med vitenskapelig uredelighet.
I tillegg hadde de ikke søkt og fått godkjenninng til dyreforsøket sitt, noe de hevdet i artikkelen at var på plass.
Ekspertgruppen stilte spørsmål ved om forskningen hadde blitt gjennomført som beskrevet i Science, og om postdoktor Lönnstedt hadde vært på forskningsstasjonen i tidsrommet hun påstod.
Og selv om det ikke var Eklöv som hadde gjennomført eksperimentet, mente nemnden at professoren «i sin rolle som seniorforsker» har «hatt et betydelig ansvar for det inntrufne».
De fastslo også at kontrollrutinene til tidsskriftet Science hadde sviktet, blant annet ved at de ikke sjekket om det fantes rådata. De kalte det«bemerkelsesverdig» at Science hadde godtatt artikkelen og at universitetet ikke hadde funnet tegn til vitenskapelig uredelighet.
Science trakk tilbake artikkelen, som allerede hadde blitt sitert 47 ganger.
Bildet viser en fiskelarve som skal inntatt plastpartikler. Foto: Oona Lönnstedt
Men Jutfelt og Sundin var ikke fornøyde. De hadde håpet nemnden skulle være tydeligere på at dette var juks.
– De konkluderte med at det var mange uklarheter, men ville ikke fastslå at data var fabrikkert. Det syntes jeg var veldig svakt, sier Jutfelt. Han sier det er stor forskjell å bli dømt for vitenskapelig uredelighet for uklarheter og manglende godkjenning av dyreforsøk, til juks for fabrikkering av data.
Men saken var ikke over. For i tråd med dets retningslinjer hadde universitetet startet en andre – og grundigere – granskning.
Denne gangen gjorde granskerne noe varslerne hadde bedt om hele tiden, nemlig å sjekke konkrete bevis som e-poster og reisebilag. Da kunne man få svar på et kjernespørsmål: Hvor lenge hadde postdoktor Oona Lönnstedt, som jo angivelig hadde gjennomført forsøket, vært på øya?
Da rapporten kom i november i fjor, fastslo universitetets granskere at opplysninger i artikkelen ganske enkelt var diktet opp: E-poster og reisedokumenter viste at Lönnstedt ikke hadde vært på øya lenge nok sammenhengende til å rekke å gjøre eksperimentet som beskrevet i artikkelen. Da måtte data være fabrikkert.
Eklöv på sin side hadde hatt et ansvar for å kontrollere at det som sto i artikkelen stemte med den utførte forskningen. Men at han hadde mislyktes i dette, var ikke nok for å felle ham for vitenskapelig uredelighet på dette punktet, konkluderte rapporten.
Denne e-posten er et av dokumentene i saken. Den 5. mai skriver Oona Lönnstedt til Peter Eklöv at hun har satt i gang eksperimentet. Siden eksperimentet ifølge dem tok tre uker, kunne det tidligst avsluttes 26. mai. Men som reiseregningen (nedenfor) viser, fløy hun fra Gotland til Stockholm. 14. mai. Dette var hennes siste og avsluttende reise.
For Sundin og Jutfelt er det uforståelig at den første undersøkelsen endte med fullstendig renvasking. De tror det handler om at juksesaker ikke behandles som en politietterforskning, men mer som en fagfellevurdering. Granskerne undersøkte ikke åpenbare bevis, men stolte på de mistenkte, sier Sundin. Når Oona Lönnstedt sa at hun hadde vært på øya i tre uker, tok de det for god fisk.
– Det eneste de hadde trengt å gjøre var å sjekke mailkorrespondansen mellom Oona og Peter og hennes flybilletter. Det kunne man gjort på et mye tidligere stadium. Vi spurte veldig tidlig om hvorfor ingen hadde spurt om flybillettene, sier Sundin.
– Jeg er veldig skuffet over min kollega, sa Peter Eklöv (t.v.) i et intervju med nyhetsmagasinet til Science i desember 2017. Oona Lönnstedt er til høyre. Foto: Faksimile fra Science
Lönnstedt sa opp sin stilling ved universitetet. Hun har ikke uttalt seg offentlig om saken etter fellelsene, og har heller ikke besvart Forskerforums henvendelser.
Science har etter skandalen endret rutiner så forskningsdata blir mer tilgjengelige.
Eklöv har tidligere tar fullt ansvar for manglende tillatelse for dyreforsøk, men legger skylden for datafabrikkeringen på sin tidligere kollega. Han sier han var lite involvert i eksperimentet, men at han stolte på henne og at hun ga troverdige svar da de kritiske spørsmålene begynte å komme.
Viserektor Johan Tysk ved Uppsala universitet karakteriserer den første undersøkelsen som «utilfredsstillende» siden den «kom frem til et resultat som ikke var korrekt».
– Hvordan var det mulig å komme frem til dette resultatet?
– Jeg tror sikkert at de kan ha opplevd at de jobbet under tidspress. Men det må de svare på. Og det har vist seg at denne måten å jobbe på ikke var så bra, sier han og forteller at universitetet nå har endret måten de behandler redelighetssaker på.
Jutfelt og Sundin opplevde at Uppsala universitet forsøkte å dysse ned saken.
– Jeg kan ikke si at de har gjort noe for direkte å motarbeide oss, men de har absolutt ikke gjort noe for å hjelpe oss. Hele inntrykket er at de har forsøkt å gjøre det så lite som mulig, og helst feie alt under teppet, sier Sundin.
– Det synes jeg ikke er korrekt, svarer Tysk.
– Det kom hele tiden mer materiale fra dem som anmeldte. Det ble en ganske presset situasjon. Men det var aldri noe spørsmål om at vi ikke skulle håndtere dette korrekt, sier han.
Jutfelt legger til:
– Ingen har gjennom hele denne prosessen takket oss for dette arbeidet. Vi venter fortsatt på en takk fra rektor eller hvem som helst ved universitetet.
Hvorfor satt det så langt inne å be om noe så enkelt som reiseregninger? Kunne dette skjedd i Norge?
Leder Ragna Aarli for det norske granskningsutvalget sier granskningene hos dem har vært reelle undersøkelser.
– Man har undersøkt faktagrunnlaget og hatt høringer med involverte personer. Sånn sett høres det ut som modellen i denne saken var mye enklere enn den har vært i Norge.
Fra 2017 skal juksesaker primært behandles på institusjonene. Institusjonene rapporterer om sakene til granskningsutvalget.
– Rapportene vi har fått inn tyder på reelle undersøkelser. Men det er nok litt variabel praksis, sier hun.
Fredrik Jutfelt og Josefin Sundin tror mange vegrer seg for å varsle.
– Hvis du for eksempel jobber i en lab og ser en professor jukse, og din ansettelse er avhengig av denne personen, tror jeg det er vanlig å være stille. Og de fleste som driver med forskning er i et slikt avhengighetsforhold til en professor, sier NTNU-førsteamanuensisen Jutfelt.
Har de noen råd til varslere?
– Ikke snakk med forfatterne. Da får de en sjanse til å skjule sine spor. Og få hjelp av noen så du ikke er alene når du anmelder. En slik prosess er psykisk veldig tung. Snakk med et par kolleger du stoler på og anmeld sammen, sier Sundin.
Jutfelt avslutter:
– Og så får man håpe man er i et land som har en god organisasjon som undersøker slike saker. Hvis du er i Sverige, er det tøft.
