Av Lisbet Jære
Publisert 15. juni 2018 kl. 09:40
– Dette er en nervepirrende historie. Det er det jeg tenker når jeg hører på nyhetene hva regjeringen gjør med dette landet, og når jeg ser hva som skjer på mitt eget universitet, sier Nüket Esen.
Den nylig pensjonerte professoren synes det vi skal snakke om her på den lille kafeen like ved hjemmet hennes i Nisantasi, et av Istanbuls bedre strøk, er vanskelig: Situasjonen i dagens Tyrkia. Det ligner mer en novelle på pensumlista hennes fra da hun underviste i litteratur ved Bogazici-universitet, enn noe som skjer i et land i Europa. Alle de verdiene hun setter høyest som frihet, demokrati og ytringsfrihet, er under angrep.
Når vi møter Esen og flere andre akademikere i Istanbul i mai, er nyheten om at president Recep Tayyip Erdogan har framskyndet valget fra november 2019 til 24. juni i år, bare to uker gammel. Alle er bekymret for at han vil vinne valget, og stramme grepet ytterligere om livet og landet deres.
Etter kuppforsøket 15. juli 2016 har 150 000 offentlig ansatte blitt sparket og 50 000 er blitt puttet bak lås og slå. De er anklaget for å ha en link til Fethullah Gülen som lever i eksil i USA og som regjeringen mener står bak kuppforsøket.
Deler av det tyrkiske militæret forsøkte seg på et statskupp 15. juli 2016. Her feirer folk i gatene i Istanbul at kuppforsøket ble slått ned. Foto: Shutterstock
Mellom juli 2016 og juli 2017 ble 5600 akademikere ansatt ved tyrkiske universiteter sparket. Mange av dem var tilknyttet en fagforening, ifølge en rapport fra DISK, The Confederation of Progressive Trade Unions. Bevismaterialet mot de fengslede er fraværende, men beskyldningene hagler om forræderi og kobling til terroristorganisasjoner.
En konsekvens er betydelig hjerneflukt. Det fins ingen sikre tall på hvor mange som har flyttet, men bare gjennom organisasjonen Scholars at Risk har 759 tyrkiske akademikere de siste to årene søkt om hjelp til å komme seg ut av landet.
Les også: Forsker truet med dødsdom
Advokaten Veysel Ok, som spesialiserer seg på ytringsfrihet, mener rettsstaten Tyrkia ble oppløst etter kuppforsøket.
Advokat Veysel Ok mener den tyrkiske rettsstaten ble opphevet etter kuppforsøket. Flere tusen dommere er arrestert og erstattet med dommere som sympatiserer med Erdogan.
– Før 15. juli 2016 hadde det juridiske systemet mange problemer, nå er det et problem i seg selv. Mer enn 3000 dommere og aktorer ble arrestert. De er erstattet med personell som er tro mot Erdogan. Etter kuppforsøket har vi levd under unntakstilstand der normal lovgivning er satt til side og landet styres etter dekreter, sier advokaten, som har forsvart flere journalister. En av de meste kjente han har forsvart er den tyrkisk-tyske journalisten Deniz Yucel som jobber for Die Welt. Yucel satt i fengsel i ett år og ble løslatt i januar. Ingen land i verden har så mange journalister i fengsel som Tyrkia – 192 stykker, ifølge Stockholm center for freedom.
Les også: Erdogan tar mer kontroll over universitetene
Bogazici-universitetet, også kalt Bosporos, er et av Tyrkias mest prestisjefylte universiteter. Nüket Esen beskriver universitet som unikt og spesielt i tyrkisk sammenheng. De har studenter både fra rik, urban overklasse og fra fattig landsbygd, jenter med hijab eller shorts, kurdisktalende, homofile og lesbiske, og alt en kan tenke seg av aktiviteter; fra film- og sjakklubber til de som jobber med menneskerettigheter og politikk.
– Vi har alltid hatt frihet. Fordi universitetet er så prestisjefylt at til og med Erdogan vil at barna hans skal gå der, har det vært skjermet. Men ikke nå lenger.
Femten studenter ble fengslet i mars. De fengslede studentene protesterte mot at noen religiøse studenter feiret det tyrkiske militærets seier i Afrin-provinsen nord i Syria.
– En av jentene ble dratt inn en politibil på universitetsområdet og slått. I fengselet er de blitt kledd nakne og slått, sier Esen. Hun blir blank i øynene, griper om kaffekoppen. Dette er så vondt at det er vanskelig å snakke om.
Erdogan skal ha omtalt de religiøse studentene som gode, religiøse tyrkiske borgere, mens de som protesterte mot feiringen var kommunister og terrorister.
– Alle som er imot det Erdogan gjør nå, er visst terrorister, sier Esen.
Nå er det sivilt politi over alt på universitetscampusen, og unntakstilstanden gjør at universitetsledelsen er maktesløs. Flere studenter tør ikke lenger komme til universitetet.
Les også: Vil invitere tyrkiske akademikere til Norge
Istanbul er et av de stedene i Tyrkia hvor undertrykkingen under unntakstilstanden har fått minst fotfeste. Men også her merkes fraværet av demokrati med et omfattende nærvær av bevæpnet politi og militære i gatene. Det toppet seg 1. mai da 26 000 fullt bevæpnet politi var satt til å overvåke markeringen. De vi snakket med beskriver det som en stor maktdemonstrasjon, politiet var der for å spre frykt – ikke for å gi sikkerhet.
Esen som har undervist ved Bogazici-universitetet i 30 år, forsøker å balansere dagene mellom det å forholde seg til de grusomme angrepene på rettssikkerhet, menneskerettigheter og ytringsfrihet, og til å koble av og tenke på andre ting.
– Hver morgen tar jeg en kikk på nyhetene på internett. Jeg blir alltid like urolig og sint, så da går jeg tilbake til bøkene mine. Jeg har begynt å studere spansk, det holder tankene i sving. Men jeg kan ikke ignorere hva som skjer, selvfølgelig ikke. Vi har mange grupper på WhatsApp for å holde kontakt midt oppi det som skjer, som en gruppe for fredsakademikerne.
Fagforeningen Egitim Sen representerer utdanningspersonell i hele sektoren. 200 000 markerte 1. mai i Istanbul, men oppmøtet var lavere enn det bruker å være.
I januar 2016 signerte hun et fredsopprop som ba Tyrkia slutte krigføringen mot kurderne. Lite ante hun da at Erdogan skulle stemple de som signerte oppropet som forrædere, og at hun sammen med de 2200 andre akademikere som signerte skulle bli kjent som Tyrkias «Akademikere for fred». Å være en fredsakademiker innebærer å måtte møte i retten, svare på anklager for medvirkning til terrorisme, og risikere fengselsstraff.
Esen har allerede vært gjennom en høring, det har også mannen hennes som fortsatt underviser ved Bogazici-universitetet. Fordi rettssaler og fengsler er fulle blir sakene utsatt og utsatt.
– Vi går til hverandres rettssaker for å støtte opp, men det er svært deprimerende. Jeg har signert så mange kampanjer, jeg kunne ikke ane at dette skulle skje. Det er helt absurd, sier hun.
Men det absurde i situasjonen, er virkelighet. Og slik det er i dagens Tyrkia er det umulig å snakke om framtida, Esen er glad hun er pensjonist.
Den 29. oktober 2016 fikk Cemil Ozansü sparken fra jobben som førsteamanuensis i strafferett og rettshistorie på det juridiske fakultetet ved Istanbul universitet. Han var en av 10 000 personer som ble truffet av et av unntakstilstandens mange dekreter og fikk lagt karrieren i grus. Dekret 675 gjaldt «personer som ble identifisert som tilknyttet terroristorganisasjoner eller grupper involvert i aktiviteter mot landets nasjonale sikkerhet, eller de som er i kontakt med terrororganisasjoner eller grupper.» Under en slik vid bestemmelse fikk mange av Erdogans kritikere plass.
– De ønsker en islamsk stat. For å lage en ny stat må de destruere den vi har, det er det de er i ferd med å gjøre nå, sier Cemil Ozansü, som fikk sparken i 2016.
Vi møtes ved statuen til Mustafa Kemal Atatürk på Taksim-plassen i Istanbul, grunnleggeren av den sekulære republikken Tyrkia i 1923. Ozansü betrakter statuen og sier han tror det Atatürk står for, en sekulær republikk, snart er historie i Tyrkia.
– De ønsker en islamsk stat. For å lage en ny stat må de destruere den vi har, det er det de er i ferd med å gjøre nå: Skolesystemet, militæret, universitetene, pressen, alle institusjoner er under angrep. Og grunnloven, som er satt til side med unntakstilstanden.
Ozansü tror hovedgrunnen til at han ble sparket var at han var aktiv i fagforeningen Egitim Sen.
– I 2009 var jeg talsmann for en gruppe assistentlærere som jobbet for bedre kår på universitetet. De seks personene som var mest aktive i den perioden har alle blitt sparket, sier Ozansü.
Han har også protestert mot det han ser på som en påbegynnende islamiseringsprosess på universitetet.
Ozansü er ute av stand til reise til et annet land for å søke jobb, passet er konfiskert. Han har mistet retten til å søke ny jobb, advokatbevilgningen og også retten til offentlige helsetjenester.
Han sitter ved et kafébord ved Taksim-plassen, tar en røyk, og så en røyk til. Han virker ganske uberørt og uredd, kanskje er han mer hardhudet enn mange siden han kommer fra en politisk aktiv familie på venstresiden. Faren satt i fengsel mellom 1980 til 1986.
– Familien støtter meg og derfor har jeg ikke økonomiske problemer, sånn sett er jeg heldig. Men noen av dem jeg kjenner er virkelig i krise, spesielt de som har barn.
– Hva fyller du dagene med?
– Jeg leser, forsker og undersøker ting. Men jeg har ikke så veldig lyst, sier han mens han nipper til teen.
– Det som gjør meg enda mer trist enn det at jeg har mistet jobben, er at fagfeltet mitt som er juss og rett ikke har noen verdi i dette landet. Ingen ting!
Didem Danis, førsteamanuensis sosiologi ved Galatasaray University i Istanbul, beklager at hun kommer litt sent til møtet på kafeen som ligger i Besiktas, like ved ferja som går over Istanbuls asiatiske side. Men det har skjedd en ulykke.
Svært mange av kollegene til Didem Danis som jobber ved Galatasary universitetet har dratt utenlands, spesielt til Frankrike på grunn av samarbeid med universiteter der.
– En av studentene mine, en ung gutt på 20 år, fikk hjerneslag i går. Det skjedde like etter at en av kameratene hans ble tatt av politiet og fengslet, sier Danis, som er sikker på at årsaken var stress.
Studenten og kameraten hans har tidligere gått på militærskole. Blant de institusjonene som er stengt etter kuppforsøket, er flere militærskoler. Noen av de unge studentene sitter i fengsel uten tiltale.
Også Danis er en av Tyrkias 2200 fredsaktivister og skal snart i retten.
– De har ikke tatt passet mitt, eller gitt meg sparken, men det har skjedd med akademikere ved andre universiteter.
På universiteter der rektoren har tette bånd til Erdogan har fredsakademikerne fått merke det. På Ankara universitetet fikk 70 ansatte ved fakultetet for statsvitenskap og juss sparken, ifølge Reuters.
Galatasaray university er et prestisjefylt universitet som ble startet i 1992 i samarbeid med Frankrike. All undervisning foregår på fransk. Ingen andre universiteter har så mange fredsakademikere som Galatasaray, hele 29 prosent har signert oppropet. Selv om Danis har fått beholde pass og jobb har hun fått noen restriksjoner. Som at det er vanskeligere å arrangere konferanser og forskningsoppholdet i Frankrike ble redusert fra seks til tre måneder.
Svært mange av Danis’ kolleger har dratt utenlands, spesielt til Frankrike fordi de har samarbeid med så mange universiteter der.
– Det er trist. Mange av de mest kvalifiserte har allerede dratt. Det er et stort tap for landets humane og intellektuelle kapital. Jeg er 45 år, det er den beste perioden for en akademiker, men det er ikke enkelt å jobbe under disse forholdene. Vi blir deprimerte og
passive.
– Har du tenkt på å dra selv?
– Jeg har doktorgrad fra Frankrike, og med migrasjon som spesialisering har jeg gode muligheter til å få en post doc. Foreldrene mine sier jeg kan dra, og kanskje hadde det vært best for framtida til min seks år gamle datter. Men jeg klarer ikke å dra fra landet mitt. Jeg blir, sier Danis.
Hun har ringer under øynene og er preget av å ha sovet lite, og kikker stadig nervøst på telefonen. Så ser hun ekstra bekymret ut og jeg spør om det er nytt fra studenten på sykehuset.
– Det er svært kritisk, han er i ferd med å dø, sier hun.
Hun beklager så mye, takker høflig for seg og drar til sykehuset. En halv kopp lunken kaffe står igjen.
Både Nuket, Ozansu og Danis er medlem av fagforeningen Egitim Sen. Leder av fagforeningen Mustafa Gorkem Dogan, som også er foreleser i statsvitenskap ved Istanbul universitet, tar oss med til foreningens lokaler i en gammel bolig i sentrum av Istanbul. Egitim Sen organiserer også lærere, og er den eneste fagforeningen innen utdanning som er anerkjent av European Trade Union Committee for Education (ETUCE), en sammenslutning av 132 europeiske fagforeninger i utdanningssektoren. Kontoret er fullt av bannere og plakater, men de er mindre i bruk enn noen gang før.
– Det har alltid vært vanskelig å være fagforeningsaktivist i Tyrkia, sier Dogan, som har vært aktiv siden han var student.
– Men i dag er folk virkelig redde, selv medlemmene holder lav profil. Det er veldig få av oss som må bære byrden for å få denne foreningen til å fungere.
Fagforeningens første prioritering i dag er å vise solidaritet med de som har mistet jobben, sitter i fengsel eller har rettssaker mot seg. De forsøker å samle inn penger for å hjelpe dem økonomisk, og skaffe advokater.
Dette semesteret har han ikke sett så mye som en plakat med et politisk budskap på universitet. Det er uvanlig. Studentene er kjent for å være politisk aktive. Men når selv det å dele en artikkel på Facebook fra en kurdisk avis kan føre til fengselsstraff, så sprer frykten seg. Han velger å si det poetisk.
– Stillheten faller som regn over universitetscampusene.
Ikke langt fra Egitim Sen ved Taksim-plassen ruver de grønne trærne i Gezi-parken – enn så lenge. I juni 2013 var parken senter for verdens oppmerksomhet da den ble okkupert fordi president Erdogan ville rive trærne. Okkupasjonen utvidet seg til å bli en politisk protest mot Erdogan som tok lengre og lengre skritt for å fjerne Tyrkia fra demokrati og frihet. Parken var full av demonstranter i alle aldre og fra ulike sjikt i samfunnet. Samtidig lå tåregassen tung over Taksim. Når bevæpnet politi raidet gatene lignet det krigstilstander. De vi har snakket med husker det som en fin tid med håp om et mer demokratisk og fritt Tyrkia. Fem år senere er det ingen som protesterer i parken.
Men noen er modigere enn andre. Tidlig fredag 4. mai har en liten gruppe under ledelse av Dogan samlet seg utenfor Çağlayan Adalet Sarayı, justispalasset i Istanbul. Erdogan slår på stortromma når det gjelder monumenter og konstruksjoner, og dette er det største i Europa.
På Taksim-plassen står det en statue av Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av den sekulære republikken Tyrkia i 1923. Mustafa Dogan er redd for Tyrkias framtid om Erdogan vinner valget 24. juni
De skal holde en liten markering i forbindelse med dagens høring mot flere av fredsaktivistene. I all hast tar de opp noen bannere med slagord om fred og frihet, Dogan holder en svært kort appell, og ber fotografen fjerne seg så raskt han har tatt bilde. De bekrefter at ja, det kan være farlig, ja, de kan bli arresterte.
– Det kalles «The palace of justice» sier han og smiler ironisk.
– Men her er det ingen rettferdighet.
Les også:
