Publisert 28. september 2022 kl. 16:49
Senter for fremragende forskning (SFF) kan omtales som norsk forsknings Formel 1. Ingen andre tilskuddsordninger gir så mye penger, over så lang tid og med så frie tøyler.
Derfor søker mange av de beste forskningsmiljøene seg til denne ordningen. Før fredagens offentliggjøring var det 36 søkere som sto igjen. Ni av dem vant.
John Linnell, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og professor ved Høgskolen i Innlandet (HINN) var ikke blant dem.
− Det er ikke mulig for alle å vinne. Det er beinhard konkurranse. Det er helt sikkert ikke én eneste dårlig søknad blant de 36 finalistene, sier Linnell, som ikke tar avslaget som et nederlag.
Professor Pål Rasmus Njølstad ved Universitetet i Bergen (UiB) frontet også en søknad som ikke nådde fram. Han medgir at det var en skuffelse, men peker på kuttene som følge av Forskningsrådets økonomi som det sentrale.
− Det som er den store skuffelsen er nok at potten ble mindre. Det er kutt i bevilgninger som allerede er små, sier Njølstad.
I en reportasje i Forskerforum før sommeren møtte vi noen av søkerne som var kommet til finalerunden og fulgte dem før og etter det nervepirrende møtet med den internasjonale vitenskapelige komiteen i Oslo i mai.
Komiteen gjorde da sin rangering av hvem de mente var best. Men hvem som sto øverst på komiteens liste var en godt bevart hemmelighet helt til i forrige uke. Da ble navnene på de nye sentrene offentliggjort. Ingen av de Forskerforum skrev om i reportasjen var blant disse.
John Linnell må konstatere at han og hans kollegaer kom langt, men ikke over det aller siste hinderet. Forslaget var et senter som skulle utforske forholdet mellom mennesker og store villdyr, og den eneste søknaden i innspurten som dreide seg om økologi og levende vesener i naturen.
− Det er alltid fint å vinne, sier Linnell, men legger til at det i denne konkurransen ikke er noe nederlag å ikke være blant de som får tildeling.
Han gratulerer de ni sentrene som vant. Blant dem var May-Britt Moser, som fikk nobelprisen i medisin i 2014, og hennes forskningsmiljø ved Kavli-instituttet ved NTNU.
− Når man konkurrerer med nobelprisvinnere, så er det en indikasjon på nivået, sier Linnell.
− Resultatet ble en konsentrasjon om de større universitetene, og ingen med instituttsektoren som hovedsøker. Hva sier det om norsk forskning?
− Ja, det er en viss konsentrasjon, og fem av ni i Oslo. Det trenger ikke bety noe. Det kan være at det bare betyr at det er de beste søknadene. I denne typen ordning skal ikke tildelingen ha noen strategisk betydning utover kvaliteten, sier Linnell.
Konsentrasjon om noen få universiteter kan være en naturlig og veldig forståelig konsekvens av SFF-ordningen, mener Linnell. Han peker på at større institutter lettere kan sette sammen gode team, lage sterke søknader og komme inn i en positiv spiral.
Samtidig mener han at konsentrasjonen som er synlig i denne tildelingen viser at det i tillegg til SFF-ordningen også trengs andre ordninger som kan bidra til mangfold.
− Generelt sett er det viktig med et mangfold av forskningsmiljøer. Det er åpenbart at hvor du sitter er avgjørende for hvordan du ser på forskningen. Jeg deler min tid mellom NINA i Trondheim og HINN på Evenstad i Østerdalen. På Evenstad får jeg et helt annet perspektiv enn om jeg satt i en by, sier Linnell.
− Dere har arbeidet mye med SFF-søknaden. Får dere likevel noe utav det?
− Ja, jeg tror det. Det ligger mye konseptuell tekning bak søknaden, sier Linnell.
Han sier at dette vil bli nyttig i kommende forskningssøknader.
− Samtidig er det ingen pengekilder som gir så mye penger som SFF, så man må redusere ambisjonene. Det er dessuten få andre kilder i Norge for denne typen nysgjerrighetsdrevet forskning nå. Vi må se mot EU.
Det var opprinnelig satt av penger til 11 sentre, og noen hadde også håp om en påplussing. På grunn av Forskningsrådets pengeproblemer ble det i stedet et kutt til ni sentre, og ingen av dem fikk tildelt makssummen.
Linnell velger å se det som positivt at det ikke ble kuttet ytterligere i ordningen. Han viser til Forskningsrådet økonomiske situasjon, og antyder at det kunne vært fristende for noen å smøre SFF-pengene tynt utover andre ordninger. 155 millioner kroner til hvert senter er fortsatt mye penger.
− Et SFF kunne ha finansiert 10-15 vanlige prosjekter. I det store og hele er det positivt at de har funnet penger til ni sentre, sier Linnell.
− Det har tatt mer enn to år fra dere sendte inn den første SFF-søknaden. Hvordan har dette vært, nå sett i ettertid?
− Det har vært mye opp- og nedturer. Veldig mye jobb. Det har vært kreativt og givende og helt annerledes fra hva man ellers gjør. Det uheldige har vært at det har tatt lang tid, man må i praksis legge mye på vent. I framtida er håpet at de har en litt raskere saksbehandling, sier Linnell.
Nå er det hverdagen som venter. Det må man være forberedt på i en slik utlysning, der mange dyktige folk konkurrerer, fastslår professoren.
− Man kan ikke gå inn i en slik prosess og forvente at man vinner. Nå kan vi gå videre og gå tilbake til et vanlig liv igjen.
− Det ble altså ingen Formel 1-forskning og ny bil, men fortsatt den samme gamle?
− Ja, men man kan oppleve mye med en Skoda Octavia også. Man trenger ikke kjøre i 300 km/t for å gjøre god og spennende forskning, sier Linnell.
− Men man trenger i hvert fall littegrann penger for å dekke utgiftene til diesel, legger han til.
I Forskerforums reportasje om SFF-søkerne deltok også lege, professor og instituttleder Pål Rasmus Njølstad ved UiB. Senteret han frontet skulle bringe forskningsfronten videre innen forskning på diabetes, men heller ikke denne søknaden var blant de ni utvalgte.
Njølstad medgir at det var en nedtur å ikke vinne fram, men den store skuffelsen er nedskaleringen av SFF-ordningen.
− Det er selvsagt skuffende for vår del. Vi har jobbet mye med søknaden i flere år. Vi hadde et svært godt team og et supergodt prosjekt, etter min mening. Det som er den største skuffelsen, er at SFF-potten ble mindre. Det er et betydelig kutt i bevilgningen sammenlignet med det som vi var forespeilet, sier Njølstad.
I motsetning til Linnell ser han ikke noe formildende i at kuttet i antall sentre ikke ble mer omfattende. Han ser kuttet i sammenheng med kutt i Forskningsrådets søknadsordning for fri forskning, FRIPRO.
− Kutt i SFF kommer på toppen av flere år med sviktende muligheter for å nå opp i konkurransen om å få midler fra FRIPRO, der andelen som får tilslag de siste årene har vært på fem prosent. Det er utrolig lavt.
Njølstad viser til ulike nordiske forskningsfond, samt det amerikanske National Institutes of Health (NIH). Han sier at tilslagsprosenten til disse fondene er betydelig høyere og ligger opp mot 20 prosent.
− Når det er så få som får, er det faktisk demotiverende for mange å søke, sier Njølstad om situasjonen for FRIPRO, der neste års runde er avlyst.
− Dette er en uheldig situasjon for norsk toppforskning, og det er leit at det satses så lite. Det er viktig med forskning som er fri og nysgjerrighetsdrevet. Det er på denne måten de store oppdagelsene innen medisin har kommet.
På grunn av habilitetsutfordringer i styret i Norges forskningsråd, ble selve tildelingen overlatt til eget beslutningsutvalg, ledet av professor Eva Sørensen ved University College London.
Dette utvalget hadde ikke ansvar for faglige utvelgelsen av søkerne, noe var den internasjonale vitenskapelige komiteens ansvar. Utvalget var heller ikke herre over de økonomiske rammene, et kutt på 20 prosent i forhold til den opprinnelige potten på 1,7 milliarder kroner.
Medlemmene i utvalget mener at å fordele til 11 sentre ville gitt for stor reduksjon i bevilgningen til hvert senter. I sitt vedtak gir bevilgningsutvalget klart uttrykk for at dette ikke har vært en enkel oppgave.
«Utvalget ønsker å uttrykke at reduksjonen i den økonomiske rammen er uheldig. Reduksjonen vil potensielt kunne ha stor innvirkning på norsk forskning,» heter det i vedtaksprotokollen.
For Njølstads forskningsmiljø ved UiB og Haukeland universitetssjukehus går livet videre. Samtidig med avslaget på SFF-søknaden, er Njølstad i gang med å etablere et nytt senter innen diabetesforskning, finansiert av Trond Mohn stiftelse, UiB og Haukeland.
Deler av det foreslåtte SFF-teamet får en rolle ved det nye senteret, og Njølstad sier at Mohn-senteret gir en mulighet til å jobbe med noen av ideene som var trukket opp i SFF-søknaden.
− Deler av det som var skissert i SFF-søknaden blir videreført i et mindre omfang og mer klinikknært, sier Njølstad.
− Hvordan har det vært å arbeide med SFF-søknaden?
− En SFF-søknad er veldig mye arbeid, men det er spennende. Vi har hatt et mangfold av interessante og stimulerede vitenskapelige diskusjoner i teamet. Vi kommer til å bygge på det grunnlaget som er skapt i nye søknader, sier Njølstad.
Samtidig vender han tilbake til de langsiktige konsekvensene av kutt i SFF-ordningen. I likhet med Forskningsrådets beslutningsutvalg er han urolig for de langsiktige konsekvensene. Njølstad sier at de betydelige kuttene som gjennomføres nå, kan ramme norsk forskning i lang tid framover. Han mener at det er for liten vilje blant norske politikere til å satse på fri og nysgjerrighetsdrevet forskning.
− Vi må ikke komme i den situasjon at unge, ambisiøse forskere flykter fra forskningen fordi de frykter det ikke blir noen framtid der. Vi ønsker å få den beste ungdommen inn i forskning, sier Njølstad.
