Publisert 31. januar 2025 kl. 10:17
Ap har ikke hatt ansvaret for forskning og høyere utdanning siden Trond Giske var kunnskapsminister i Jens Stoltenbergs første og kortvarige regjering.
Nå har partiet et seks måneders handlingsrom til å markere seg på feltet. Det kan gi muligheter til en restart i forholdet til sektoren. Seks måneder kan også være kort nok tid til at forholdet ikke rekker å surne.
Da Giske var statsråd hadde han ansvaret alene for hele Kunnskapsdepartementet. Det kan bli Jonas Gahr Støres valg også nå. Han kan gi Kari Nessa Nordttun hele departementet, eller han kan velge å gå videre med egen statsråd for sektoren.
Uansett må en ny statsråd prøve å reparere det som har blitt et ganske anstrengt forhold mellom sektoren og departementets ledelse. Statsråden må stille med plaster, blåse på ømme sår og ha gode talegaver.
Om den nye statsråden i tillegg kan stille med en koffert med penger, vil alt bli mye enklere. Men det er kanskje ikke realistisk. Det er ikke sikkert den nye finansministeren vil fylle opp en slik koffert nå, ikke minst etter at SV sikret økte bevilgninger til studentvelferd i årets budsjett.
Det anstrengte forholdet mellom departementet og sektoren kommer etter at rektorer, fagforeninger og andre har reagert på budsjetter som i praksis betyr kutt. I tillegg er det uro over styringssignaler. På Kunnskapsdepartements årlige kontaktkonferanse i forrige uke, snakket avtroppende statsråd Oddmund Hoel blant annet om vridning av doktorgradsutdanningen. Uroen har blåst liv i en helt ny Kunnskapsallianse som er under utforming.
Sp-statsrådene skulle gi mindre «new public management», tellekanter og konkurranseutsatte tilskuddsordninger. Det har de også sørget for, men underlig nok har de ikke greid å innkassere dette i form av økt velvilje i sektoren.
En ny statsråd møtes i utgangspunktet med velvilje, og her kan noen velvalgte ord og en lyttende innstilling bedre forholdet. Samtidig bør en ny statsråd ha tilstrekkelig selektiv hørsel til å overhøre alle som i en slik situasjon kaster fram sine kjepphester som skal løse alle sektorens problemer.
Den nye statsråden får en god mulighet til å sette et stempel på framtidig politikk gjennom den kommende stortingsmeldingen om forskningssystemet. Denne skal legges fram i vår.
Forskningsrådet, universiteter og høyskoler, statlige og private deler av instituttsektoren og andre aktører i forskningssystemet har hver sine roller, og det er ikke alltid at tannhjulene griper inn i hverandre på best mulig måte.
Her kommer statsråden til dekket bord. Det kjedelige grunnarbeidet for meldingen er ferdig, men det er fortsatt mulig å gjøre politiske grep. Det er dette de fleste politikere drømmer om, heller enn å flikke på indikatorer og komplisert finansieringsmodeller.
Den delen av jobben har Sp-statsrådene fikset, og den skuffen blir ikke åpnet med det første. Nå kan Ap surfe på jobben Sp har gjort.
I hvert fall én person blir godt fornøyd med at Ap er tilbake i posisjon, nemlig ISF-direktør og tidligere statssekretær Kyrre Lekve, som har skrevet en hel bok om Aps tilbaketrekning fra kunnskapssektoren.
Mye ligger altså godt til rette for en ny Ap-statsråd. Men hvor stor blir egentlig rommet for å lage ny politikk? Statsminister Jonas Gahr Støre vil holde blikket fokusert på internasjonale forhold og det som kan bli et veldig turbulent halvår på grunn av Donald Trump.
Økt internasjonal uro om handel og sikkerhetspolitikk er nettopp en viktig begrunnelse for at Støre satte hardt mot hardt mot Sp i spørsmålet om EUs energidirektiv-pakke.
Den internasjonale situasjonen kan bety at det blir lite oksygen i rommet igjen til langsiktig politikk for kunnskapssektoren, spesielt om Ap ikke har tenkt så mye på det før.
Den nye Ap-regjeringen er dessuten en mindretallsregjering med enda svakere parlamentarisk grunnlag. Det er eksempler fra norsk politikk, for eksempel fra Kjell Mange Bondevik første periode som statsminister, på at en sårbar mindretallsregjering kan bli utsatt for stortingsregjereri.
Den nye statsråden må passe på å ikke bli kasteball for opposisjonen som gjerne vil markere seg. Dersom rektorene ikke får det som de vil, kan de gå til Stortinget. Det vil derfor være egeninteresse knyttet til å høre på sektoren.
Les også:
