Av gjesteskribent John Petter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo
Publisert 27. januar 2025 kl. 15:03
1960- og -70-tallets Blindern vil av mange tidligere studenter erindres som et kaldt, overfylt og egentlig ganske gledesløst universitetsmiljø. Stivbent, funksjonalistisk arkitektur gav et lite menneskevennlig preg. Overfylte auditorier skapte avstand både til forelesere og til medstudenter. Hatefull politisk aktivisme la seg som en barriere mot alminnelig mellommenneskelig samhandling.
Det fantes noen oaser av menneskelighet i betongørkenen. Universitetsbygningene hadde betjente garderober den gangen. HF-fakultetets lå i kjelleren under lavblokken, Sophus Bugges hus. Og der var garderobedamene på plass fra tidlig morgen til sen kveld og tok imot og leverte ut yttertøy og ryggsekker. Alltid like vennlige, uansett hvor stressende det kunne bli når mange trengte på. Alltid med tid til et smil. Et oppmuntrende ord. En hyggelig prat når det var mindre travelt.
Det fantes noen oaser av menneskelighet i betongørkenen.
Kanskje husker jeg feil. Det kan ha vært dårlige dager innimellom, også for garderobebetjeningen. Men det er ikke slike dager vi husker.
Blinderns garderobedamer er blitt legendariske. I hvert fall er det ofte de nevnes når studenter fra den tiden ser tilbake. Den menneskelige kontakten med garderobedamene står som lysende minner fra en studietid der isolasjon, ensomhet og usikkerhet – og ofte angst og fortvilelse – preget hverdagen for mange oppe i alt menneskemylderet.
Kvinnelige studenter stod under garderobedamenes særlige beskyttelse. Når de følte behov for det, kunne de søke ly i de halvveis hemmelige hvilerommene som bare garderobedamene hadde nøkkel til. Guttene slapp ikke inn der. Vi kunne i høyden få et glimt av køyesengene innenfor, før døren skyndsomt ble lukket igjen. Garderobedamene tok sitt ansvar alvorlig. Det som var betrodd dem, tok de godt vare på. Om det var ryggsekker eller private bekymringer.
Betjente garderober for studenter ble selvsagt for dyrt i lengden.
Hundrer, om ikke tusener, av tidligere HF-studenter vil fra etsteds i erindringen kunne hente frem et minne om en garderobedame med blød sørlandsstemme og et smil som kunne slippe solstråler inn i en dyster kjeller på en grå vinterdag. Hun ble den siste av garderobedamene ved Universitetet i Oslo. I år gikk hun bort i en alder av 82 år. Hennes navn var Wenche von der Lippe.
Legedatteren fra Kristiansand kom til universitetet med helt andre tanker om fremtiden enn å stå i garderoben. Hun ville studere og ta eksamener, slik som søstrene, som begge skulle bli professor i sine fag. Men det var ikke dette som lå i Guds plan for Wenches liv. I garderoben ble hun værende gjennom hele sin arbeidsdag.
Betjente garderober for studenter ble selvsagt for dyrt i lengden. I stedet kom det iskalde låsbare metallskap, og garderobedamene ble personalproblemer. Wenche ble omplassert og rasjonalisert bort, igjen og igjen. Til sist havnet hun hos odontologene, som var de siste som opprettholdt betjent garderobe, som en service for pasienter ved klinikken. Men heller ikke dette kunne vare, og for den siste garderobedamen ble det uføretrygd.
Wenche klagde ikke. Hun stelte sin lille leilighet i Bogstadveien og engasjerte seg i menigheten og spredte glede rundt seg, med et vennlig ord til alle som hun syntes kunne trenge det. I en av sine memoarbøker gjengir Gro Harlem Brundtland et oppmuntrende brev hun en gang fikk fra Wenche. At en helt fremmed person tok seg tid og møye til å skrive til henne i en tid da hun kunne trenge det, gjorde inntrykk på statsministeren, og hun tok vare på brevet som et verdifullt minne.
Wenche levde sine siste år i forventningen om «forfremmelsen til Herligheden», som hun selv sa. Den forfremmelsen hadde hun vel fortjent. Om hun hadde visst at hun skulle få en omtale i Forskerforum, ville hun sikkert blitt overrasket. Men jeg mener at den siste av garderobedamene fra Blindern har vel fortjent det også.
