Publisert 3. juli 2020 kl. 08:41
I en serie med sommerintervjuer hører vi med sentrale personer i kunnskapssektoren om hvordan sommeren best tilbringes og hva de har lært av koronakrisen.
Professor Malcolm Langford ved Universitetet i Oslo har stått i front i den digitale dugnaden under koronakrisen. Han var blant initiativtakerne til Facebook-gruppen Digital dugnad i høyere utdanning, der undervisere blant annet har delt tips og erfaringer med digital undervisning. I vår fikk han også Studentparlamentets undervisningspris, blant annet for å vært en «en særlig viktig bidragsyter i møtet med digital undervisning under koronapandemien.»
– Det blir for det meste til å koble ut. Bokstavelig talt etter en heldigital vår. Men det blir en del «snikarbeid». Jeg har ledelsesansvar for CELL (Centre on Experiential Legal Learning), og noen forskningsprosjekter trenger omsorg.
Men det blir særlig deilig å slippe undervisning og styring av webinarer fra bilen min og tilfeldige kaffer i Rygge. Hjemmekontoret er på vår gård på Evju, og det mangler ordentlig internett.
– Det blir kanotur i Moss og fjelltur i Gausdal og Rondane. Jeg vil anbefale Stadlandet, som vi besøkte i forrige sommer. Fantastisk utsikt og mat på Vestkapp, og australsk stemning på Ervik med bølgesurfing. På veien dit kan man svømme i isvann på Stryn.
– At man må regne med tilfeldigheter. Det sitter langt inn for en som meg som ofte bruker kvantitative metoder til å predikere. Men koronatiden er en god påminnelse på livets kompleksitet, en påminnelse om vår sårbarhet.
– Folk flest har klart det utrolig bra. Det gikk fram av en undersøkelse i Facebook-gruppen Digital dugnad i høyere utdanning, som jeg stiftet med Elisabeth Gording Stang. Selv om under 70 prosent rapporterte at før koronatiden hadde de aldri gjennomført en digital forelesning, brukte nå 80 prosent Zoom til å undervise. Dessuten har folk stilt opp for hverandre med råd og praktisk hjelp, som vi ble førstehånds vitner til. Og bak kulissene jobbet administrativt ansatte og IT-ansatte døgnet rundt under vanskelige forhold for å hjelpe til med omstillingen.
– Jeg håper virkelig at vi undervisere tar med oss det beste av hva vi har lært fra digital undervisning. Det gjelder særlig «flipped classroom» (å lage korte videoer i forkant av en forelesning til å frigjøre tid til interaktiv læring) og tilrettelagt læring (digitalisering gjør det enklere å bryte opp undervisning i mindre biter for å støtte studenters læringsprosesser).
Det kanskje viktigste er derimot omstillingsevnen. Koronatiden viser at vi kan gjennomføre store undervisningsreformer. Det er andre områder som skriker etter endring.
Men det er ikke bare vi undervisere som må ta med oss lærdommer. Koronatiden viste at vi hadde ikke en god nok beredskapsplan. Universiteter og høyskoler må tilby en bedre infrastruktur til både digital undervisning og undervisningsreform. Dessuten må Stortinget og statsråden lære at undervisningsreformer trenger finansiering, sektoren blør akkurat nå. ABE-kuttene («avbyråkratiserings- og effektivitetskuttene») i utdanningen må derfor stoppes siden de ødelegger mange muligheter for reform, særlig innføring av interaktiv læring. Og statsråden for høyere utdanning må komme på banen med en koronakrisepakke til undervisning. Den digitale dugnaden er jo ferdig. Undervisningskvalitet må tas mer på alvor.
– Det er ikke å prøve å bli en «flink underviser»! Filosofien er ganske enkel. Det er å fokusere på hvordan studenter lærer best. Det betyr at man må legger til rette for en god læringsprosess og tilby autentiske og interaktive situasjoner som motiverer studenter til å lære og gi dem tilbakemeldinger underveis. For eksempel da jeg innførte domstolsaktige prosedyreøvelser og prosjektarbeid med utvikling av rettsteknologi, så jeg hvordan jusstudenter blir skikkelig motivert til å lære.
Jeg er også opptatt av kollegial og deltagelsesbasert tilnærming til reformer. At man kontinuerlig prøver å finne bedre undervisnings- og vurderingsformer i samarbeid med kollegaer, studenter og administrative ansatte. At studenter deltar i denne er det viktigste. På CELL har vi en student-senterleder og fem student-prosjektledere. De har alltid nye perspektiver, annen kompetanse og mye energi.
– «Denise Calls Up» fra 1996. En film om framtiden hvor ingen treffer hverandre, siden vi er alle på internett og har det så travelt. Alt fra begravelse til sex skjer virtuelt. Og filmen traff spikeren på hodet. Jeg har tenkt mye på denne de siste årene, og enda mer under koronatiden. Den reiser spørsmål om hvilken type samfunn vi vil ha om 25 år.
– Det er fristende å svare hvordan vi lager en vaksine mot korona. Men det må nok bli hvordan man får mennesker til å takle de stille og langvarige kriser, enten det er klima eller sult. Vi mennesker er ikke akkurat biologisk bygget til å ta vare på ting.
Les også:
