Publisert 15. november 2017 kl. 14:56
Resepsjonisten i sjette etasje til advokatfirmaet Wiersholm på Aker brygge tar jakker og tilbyr kaffe. Kunst og designmøbler er dandert rundt i lokalet. I venteområdet for besøkende brenner det i peisen.
Her jobber Andreas Bullen (41) med skatterett. Han er også partner i firmaet.
Bullen var en student som gikk ut av Universitetet i Oslo med bare A-er. Han skrev siden en doktoravhandling om internprising. Den ble belønnet med to priser av EU-kommisjonen, den internasjonale skatteforeningen og den europeiske skatteprofessorforeningen. Før doktorgraden, mens han jobbet som advokat, skrev han en bok om EØS-rett. Han tror han kunne blitt en god forsker.
– Jeg tror det ligger for meg å analysere ting, sier han.
Bekymret for rekrutteringen
Tidligere denne uken hadde Forskerforbundet et seminar der temaet var «kampen om talentene». Flere undersøkelser kan tyde på at unge synes det er mindre attraktivt å bli forskere enn tidligere. Blant annet er det bare litt over halvparten av dagens yngre forskere ville anbefalt unge en forskerkarriere, ifølge en undersøkelse fra Akademiet for yngre forskere. Hvis akademia taper kampen om talentene, vil ikke Norge nå sine ambisiøse mål om forskning i verdensklasse, mener Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.
–Vi har i en tid forsøkt å rope et varsko om at akademia må være konkurransedyktige om disse toppfolkene, sier Aaslestad.
En ensom jobb
Bullen hadde ikke noen konkret plan med å skrive doktorgrad. Han hadde allerede jobb i Wiersholm, og regnet med å fortsette som advokat etter graden.
– Jeg hadde lyst til å få den graden. Jeg liker å skrive, sier han.
Men lysten på å jobbe ved universitetet, var enda mindre etter å ha jobbet med avhandlingen der i fire år. For det var en ensom affære. Spesielt savnet han et større fagmiljø. Han og professor Fredrik Zimmer, en nestor i skatterett, satt sammen med andre jurister på Institutt for offentlig rett. De jobbet med helt andre ting enn dem, som miljørett og menneskerettigheter.
– Bortsett fra professor Zimmer, som var svært hjelpsom, var det med noen få unntak veldig liten interesse for det jeg drev med. Det var litt spesielt å sitte sammen med jurister i ikke-økonomiske fag som nesten syntes det du drev med var litt vulgært, sier han.
Han er nok ikke den eneste stipendiaten som har følt på dette. En nylig undersøkelse fra NIFU viser at særlig de som hovedsakelig jobber alene, kan oppleve arbeidet som ensomt. Over 30 prosent føler seg dårlig faglig eller sosialt integrert.
– Jeg kom klokken 8 og satt på kontoret til klokken 12. I den perioden så jeg normalt ganske få personer. Så var det lunsj. Av og til var det noen der, andre ganger ikke. Spesielt om sommeren var det i lange perioder helt dødt, sier Bulllen.
– Hvordan var motivasjonen for å bli forsker?
– Den var veldig liten. Hvis jeg ble på universitetet, ville det vært meg og professor Zimmer i et par år til, til han pensjonerte seg. Så ville det bare vært meg. Eller jeg kunne gått tilbake til Wiersholm, der det var 15 stykker i skatteavdelingen og et stort fagmiljø, sier han.
– Hvordan er lønnen din nå kontra det du ville tjent på universitetet?
– Det er enorme forskjeller. Det ligger jo litt i kortene. Men på universitetet kan de jo skrive bøker og sånt, så jeg vet egentlig ikke hva de tjener.
I den nevnte NIFU-undersøkelsen svarte seks av ti doktorgradsstudenter at de ser for seg å jobbe som forskere. Tallene kan tyde på at det utdannes for få doktorer til å dekke akademias behov, sa NIFU-direktør Sveinung Skule på Forskerforbundets seminar, som presiserte at det var usikkerhet knyttet til tallene.
Ville egentlig tilbake til akademia
I trappen møter vil tilfeldigvis en annen skatteadvokat med doktorgrad, Bettina Banoun (45). Hun disputerte i 2003. Planen hennes var egentlig bare å jobbe noen år som advokat, før hun så for seg å vende tilbake til universitet som postdoktor.
– Men det var mer givende å være advokat enn jeg hadde trodd. Det er en kjempespennende hverdag med store rettsaker og morsomme prosesser, forteller hun.
Så hun ble.
Bettina Banoun utelukker ikke at hun finner veien tilbake til akademia. Foto: Jørgen Svarstad
Også hun peker på at et lite fagmiljø i skatterett ved Universitetet i Oslo gjør arbeidet ensomt.
– Man blir vant til å jobbe i et stort fellesskap med andre. Når det bare skal være én som jobber med skatt der, blir det veldig ensomt.
Hun utelukker imidlertid ikke et comeback i akademia.
– Ingenting er umulig. Det var et fantastisk privilegium å få anledning til å forske, stipendiatperioden er noe av det beste jeg har hatt. Men så er det andre ting man går glipp av. Det er særlig fellesskapet med andre og litt mer action. Jeg synes det er gøy å prosedere. Og økonomisk er det jo også enorme forskjeller.
Les også:
