Publisert 10. desember 2020 kl. 23:42
Lærerstudent Eskil Uggen setter seg ned for å lese på biblioteket på Oslomet. Læreboken heter Doing survey research. Han synes det er helt greit å lese seg opp på kvantitative forskningsmetoder, nå som han snart skal skrive masteroppgave. Men lærerutdanningen er altfor teoretisk, mener han.
– Vi lærer teori, teori og teori. Men bare unntaksvis klarer vi i undervisningen å vri det til det praktiske, sier Uggen, som også sitter i Studentparlamentet på universitetet.
I 2017 ble de nye masterutdanningene for grunnskolelærere ble rullet ut, og Eskil Uggen begynte som lærerstudent. Hvordan har det gått så langt?
Lærermasteren er på bunnen av flere statistikker:
Nå er det ikke nytt at lærerutdanningene scorer dårlig på tilfredshet, at lærerstudenter leser minst og at det utdannes for få lærere. Men den nye utdanningen har i hvert fall ikke snudd trenden.
I forbindelse med regjeringens forslag til statsbudsjett ropte dessuten universitetene og høyskolene et varsko. De frykter kvaliteten på lærermasteren blir svekket fordi de mener det siste studieåret ikke er skikkelig finansiert. Men det kom ingen flere penger av den grunn.
Bakgrunnen for lærermasteren var blant annet at regjeringen mente for mange elever gikk ut av grunnskolen med for dårlige ferdigheter i lesing, skriving og matematikk.
En stortingsmelding i 2014 pekte på at lærerne ikke holdt seg oppdatert på skoleforskningen. For få hadde fordypning i fagene de underviste i.
Den nye utdanningen skulle både være mer praktisk og forskningsbasert. Lærerne skulle både få bedre kunnskap om fagene sine og om pedagogikk. Og den skulle bidra til å øke lærerrekrutteringen. Masterutdanning ville gi både høyere status og bedre lønn, lød argumentet.
Den nye masterutdanningen var en av de viktigste grunnene til at regjeringen for fem år siden presset på for at høyskoler og universiteter skulle fusjonere. For mange ville ikke klart å tilby utdanningen alene.
Da lærerutdanningen ble en master, kom også kravene om at flere av de ansatte måtte ha doktorgrad eller professorkompetanse.
Lærerstudent Eskil Uggen synes ikke nødvendigvis dét er en god ting.
– Det første året hadde vi en helt fantastisk underviser som kom direkte fra en skole i Oslo. Hun underviste med en kjærlighet og lidenskap du bare kan drømme om, forteller han.
Men siden hun ikke hadde doktorgrad, satt det langt inne å la henne fortsette å undervise, forteller Uggen. Studentene engasjerte seg for å beholde henne.
– Vi måtte krangle fælt for å beholde henne, det var en kjempelang prosess. Det er synd at det må være sånn. Det er sjelden professorene som underviser oss har mange år som lærer bak seg, sier han.
Han opplever ikke at underviserne klare å knytte teorien nok til skolehverdagen. Han er fornøyd med praksisen, men synes han får altfor lite av den. Klassene er for store, sjelden har det vært færre enn 70 studenter i undervisningsrommet. Det er for mye egenstudier med tørt stoff.
– Det er helt krise. Vi utdannes ikke til å bli lærere.
– Hva utdannes dere til da?
– Godt spørsmål. Professorer? foreslår han spøkefullt.
Her kan du lese Oslomets svar på kritikken. – Ikke er flinke nok til å synliggjøre det didaktiske
Kristin Ran Choi Hinna er leder for Forskerforbundets forening for lærerutdanning. Hun sier at utdanningen fortsatt er i en innkjøringsfase, og mener det er for tidlig å vurdere hvorvidt man har lykkes. Alle de økonomiske sidene av utdanningen er heller ikke avklart.
Samtidig peker hun på at det skjedde mye på én gang da utdanningen ble innført.
– Det har kanskje ført til at man ikke har fått nok ro til å gå inn i utformingen av selve utdanningen, sier hun.
Ikke bare skulle de rulle ut en helt ny utdanning. Mange institusjoner hadde også nettopp fusjonert, og lærerutdanninger ble slått sammen.
I tillegg til dette kom de nye kompetansekravene til de faglig ansatte.
Mens det i den gamle lærerutdanningen var krav om 20 prosent med førstekompetanse (doktorgrad eller tilsvarende), er kravet på den nye utdanningen minst 50 prosent, hvorav 10 på professor- eller dosentnivå.
Hinna er også instituttleder ved lærerutdanningen ved Høgskolen på Vestlandet.
Hun forteller fakultetet siden høsten 2018 har gitt 60–70 kvalifiseringsstipend til ansatte for at de skulle kvalifisere seg til førstestillinger og toppstillinger.
Det har kommet lite ekstra penger til dette over statsbudsjettet. Ansatte må frikjøpes, og man må bruke midlertidig ansatte.
Hinna mener de formelle kompetansekravene kan gå på bekostning av kvaliteten.
Hun sier det er et hig etter å rekruttere den formelle kompetansen som kreves. Det kan føre til at utdanningsfaglig kompetanse og praksiskompetanse nedprioriteres.
Det er allerede mange ukvalifiserte lærere i norsk skole, og Statistisk sentralbyrå (SSB) spår stadig at lærermangelen vil øke. Det er for få søkere, for mange som dropper ut og for mange lærere som velger å slutte i yrket.
Spesielt blir dette et problem i distriktene, særlig i Nord-Norge. I noen kommuner i Nord-Norge er i dag hele 20 prosent av lærerne ufaglærte.
Les også: Studentene bruker stadig mindre tid på studiene
Denne høsten planla Nord universitet 100 studieplasser til grunnskolelærerstudenter ved sin campus i Bodø. Men bare 53 møtte opp.
Dekan Egil Solli ved lærerutdanningen sier forklaringen er sammensatt, men at det blant annet handler om at de har færre mulige studenter å ta av enn i mer sentrale strøk.
– Og dette er en ung utdanning, vi er først nødt til å få den implementert godt. Første kull er ikke ferdig ennå. Vi må gjøre den kjent og sikre at potensielle studenter ser hvor god og interessant utdanningen faktisk er, og hvilke muligheter utdanningen gir, sier han.
I en rapport fra 2018 spår SSB et underskudd på 4000 lærerårsverk i grunnskolen i 2030, og 6700 i 2040.
Også problemet med sviktende rekruttering skulle den nye masterutdanningen bidra til å løse.
– Jeg tror det å legge om til en masterutdanning vil bli et av de aller viktigste rekrutteringsverktøyene vi har, ved å få lærerutdanningen opp i den ligaen der den hører hjemme, uttalte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) til Utdanningsnytt i 2016. Han har også sagt at «målet må være så attraktivt å komme inn på lærerutdanningene at karakterkravet for å komme inn blir høyt».
Men i år gikk søkingen til de to grunnskolelærerutdanningene ned med hele ni prosent.
Det har faktisk aldri vært registrert dårligere søking til grunnskolelærerutdanningene, målt i andel førstevalgssøkere. Trolig har firerkravet i matematikk for lærerstudenter bidratt til at færre søker.
Antall søkere til lærerutdanningene har riktignok økt betraktelig de siste ti årene, som i høyere utdanning ellers. Men andelen studenter som setter disse utdanningene på første plass, har ikke økt. Og det er altså ikke nok for å møte behovet.
Karl Øyvind Jordell, professor emeritus i pedagogikk, har engasjert seg mye i debatten om lærerrekruttering. Han forklarer at rekrutteringen til småskolen er vanskeligst, siden de høyere trinnene også får lærere med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU).
– Konsekvensen er at elever, særlig i distriktene, ikke får kvalifiserte lærere når de skal lære å lese, skrive og regne. Man risikerer at det går dårligere med elevene, sier han.
Han tror hovedårsaken til rekrutteringsproblemene er lærernes lønn og status.
– Skulle ikke en femårig master gjøre det mer attraktivt å bli lærer?
– Det er en plausibel tanke. Men det er også snakk om hva slags inntrykk man får av lærernes arbeidsvilkår. Det er sikkert mange som tenker at hvis de først skal investere i en femårig utdanning, vil de heller gjøre noe annet. Eller for eksempel ta treårig barnehagelærerutdanning, sier han.
Jordell er også redd for at mange lærerstudenter vil droppe ut det siste året på utdanningen når de skal skrive masteroppgave.
Han tror én av grunnene til at lærerstudentene er minst fornøyde, er at de synes de får for lite praksis. Mens for eksempel halvparten av sykepleierstudiet er praksis, har lærerstudentene 100 dager i løpet av fem år.
– Men det er ikke så enkelt å gjøre noe med. Praksisdelen er veldig kostbar, sier han.
Universitetet i Tromsø innførte lærermasteren allerede i 2010 som et pilotprosjekt. Som Forskerforum skrev i 2017, var dette utdanningen med de minst fornøyde studentene, ifølge undersøkelsen Studiebarometeret.
Lærerstudent Paul Nordaune, som er på sitt siste studieår i Tromsø, sier imidlertid at han alt i alt er ganske fornøyd. Men han sier også:
– Vi vil helst bli undervist av folk med erfaring fra skolen. Helst burde alle hatt det, men jeg tror flertallet ikke har det. De forsker på sine felt og underviser på bakgrunn av det. Men utdanningen kan ha en tendens til å være for akademisk og teoretisk.
– Har du eksempler?
– Ja, vi har lært mye om relasjonsbygging. Men vi har lært mer om teorier om relasjonsbygging enn hvordan man kan drive relasjonsbygging i praksis, sier Nordaune, som er leder for Pedagogstudentenes lokallag.
Tilbake på Oslomet er ikke lærerstudent Eskil Uggen så sikker på om masterutdanning gjør det mer attraktivt å bli lærer.
Kanskje det vil ha noe å si at lønnen øker. Men ett ekstra år med studier kan trekke i motsatt retning.
– Men jeg tror det er veldig bra med en mastergrad hvis du vil bli noe annet enn lærer, sier han.
Her kan du lese hvordan forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) svarer om lærermasteren:
