Av Julia Loge
Publisert 24. juni 2021 kl. 09:29
– Når jeg deltar på internasjonale konferanser, er ikke førstelektor en kategori, og jeg kan ikke skrive doktorgrad som høyeste fullførte utdanning. Førstelektorer er i prinsippet likestilt med førsteamanuensis, men ikke i praksis. Det er en statusforskjell, sier Katja Hakel, førstelektor ved NTNU.
I april la fire organisasjoner fram et helhetlig forslag til en ny stillingsstruktur ved universiteter og høyskoler (se faktaboks). Ett av hovedproblemene forslaget prøver å gripe fatt i, er at professor- og førsteamanuensis-stillinger nyter høyere prestisje enn dosenter og førstelektorer, selv om kravene til kompetanse er ganske like. Utvalget foreslår å lage en samlestilling for fagstillinger uten doktorgrad, altså både lektorene, forsker 3 og andre. Neste steg for disse er doktorgrad, og så en felles stillingskategori for de fast ansatte med doktorgrad. Utvalget vil altså slå sammen det som i dag er tre ulike karriereløp, til ett fellesløp, som starter med en doktorgrad.
En fersk undersøkelse blant NTNUs lektorer viser at 30 prosent ønsker å ta doktorgrad, slik forslaget legger opp til. Men hele 50 prosent vil ikke det og ønsker seg heller opprykk til førstelektor. Hakel er en av dem som har jobbet med undersøkelsen.
For mange av lektorene er doktorgrad lite realistisk. Noen har rett og slett ikke gode nok karakterer på masteroppgaven til å komme inn på et doktorgradsprogram. For andre er lønnsnivået for stipendiater en hindring, ifølge Hakel.
– Mange på programmet mitt er over 50 år. Det er ikke aktuelt for dem å gå ned til ph.d.-lønn, sier hun.
Ifølge Hakel vil det nye forslaget gjøre overgangen enda vanskeligere fordi det legger opp til en postdoktorstilling mellom doktorgrad og fast ansettelse, og dermed enda lenger tid som midlertidig ansatt.
Men heller ikke førstelektorkvalifisering er enkelt. Universitetslektorer har ofte ikke mer enn ti prosent av tiden sin satt av til forskning og faglig utvikling. Derfor tar det lang tid å klatre, og nyslåtte dosenter er gjerne i 60-årene.
I rapporten markerer Forskerforbundet motstand mot flere av forslagene. De mener at lektorene fortsatt må ha en karrierestige uten forskerutdanning, der det blir lagt vekt på undervisning og profesjonsfaglig utviklingsarbeid, og at denne muligheten må styrkes. Forbundet mener at førstelektorprogrammene må organiseres bedre, og vil opprette en «lektorgrad» knyttet til utvikling av undervisning og veiledning.
Forslaget får støtte fra Yngve Nordkvelle, professor i universitetspedagogikk ved Høgskolen i Innlandet. Han mener at en lektorgrad kan gi en mer fullstendig forståelse av akademias oppgaver ut over forskning, og at dagens doktorgrad er for forskningstung gitt at flertallet ikke skal bli forskere.
– Det er noe fundamentalt feil med doktorgradsdesignet i Norge. Vi driver alle inn i en teoretisk spesialiserende og unødig akademisk lei som universitetene ikke har arbeidsplasser til. 60 prosent går ut i et arbeidsliv der forskning ikke er så omfattende. Doktorgradsutdanningene i Norge er først og fremst nerdefabrikker.
Nordkvelle ser heller for seg mer allmennkvalifiserende doktorgrader og forteller at i utlandet er det stor aksept for profesjonelle doktorater. Det er doktorgrader som universitetene tilbyr, men som ikke er forskerutdanning. I stedet kvalifiserer de til høytstående jobber i det sivile samfunnet.
I motsetning til Nordkvelle støtter Hakel utvalgets forslag om å slå sammen løpene, og mener at å lage en egen lektorgrad vil opprettholde statusskillet. Men hun er enig i at doktorgraden må utvides til å ha rom for mer pedagogisk arbeid og mindre forskning, og gi lektorene tilgang til doktorgradskurs, veileder og tid til forskning og utvikling.
– Hvis det hadde blitt formalisert som en pedagogisk ph.d., så hadde alle hatt likestilt kompetanse og arbeid. Det hadde vært en bedre løsning om alle fikk rett til å kvalifisere seg til førstestilling uten å måtte gå veien om midlertidige stillinger som stipendiat og postdoktor, sier Hakel.
Les også:
