Av Line Engen, formidlingskurator ved Nasjonalmuseet
Publisert 28. juni 2022 kl. 13:28
I en kronikk i årets første Museumsnytt friskmelder Snekkestad «den norske museumskroppen», foruten at det er litt hakk i plata når det gjelder praten om dialog, deltakelse og mangfold står det bra til: Feltet preges av lite konflikter, og museet er en «tøyelig og lite ‘formålslåst’» institusjon. «Hæ?», tenkte jeg. Riktignok kommer jeg fra kunstmuseet, et felt særlig kjent for interne stridigheter og fagkonflikter som med jevne mellomrom tyter ut i offentligheten og som også har vært caser for forskere med interesse for organisasjonspsykologi. Men mine over fem år i styret i formidlingsseksjonen i Norges Museumsforbund og mange samtaler med kolleger i ulike museer både innenlands og utenlands sier meg at ikke bare kunstmuseet, men hele museumsfeltet er fullt av usunne og udaterte faghierarkier og kunnskapshegemonier. Og min erfaring er at det nesten ikke finnes steder det er vanskeligere å endre enn museer. På grunn av mangelen på refleksivitet og transparens har museene i for liten grad utfordret maktstrukturer både på innsiden og i dialogen med utsiden. Derfor er det så viktig at museumsfolk som Snekkestad deler sin kunnskap og inviterer til debatt – våger å tenke høyt og ta stilling, fra innsiden! Han bidrar dermed til en etterlengtet og helt essensiell bevissthetsgjørende prosess og en utlufting! Så da kjører vi.
I et intervju med Snekkestad i Forskerforum, tegnes et bilde hvor kravet om mangfold, dialog og deltakelse har blitt presset på museet utenifra. Ja, jeg er enig med Snekkestad i at disse ordene noe fordøyd har svirret rundt og endt i festtaler og strategier. Men min opplevelse er samtidig at fagdiskursene og praksisene disse begrepene faktisk representerer har presset seg frem fra innsiden – fra fagfolk på gulvet som er i stadig berøring med publikum. Så på en måte har ikke praksiskunnskapen informert museets store strukturer samtidig som overordnede føringer ikke har blitt implementert i praksis. Og ja! Tid og ressurser er helt essensielt, og dette er en mangelvarer i museene, selv i Nasjonalmuseet til tross for enorme bevilgninger og et svært og bredt fagkorps. Hvis politikere mener vi skal jobbe faglig med å nå ut bredt, må de også forstå at dette er dypt komplekse ressurskrevende prosesser. Men slik jeg ser det er ikke dette det eneste problemet. Vi må også forbedre vårt tverrfaglige arbeid og ha en mer refleksiv holdning som sørger for at vi ikke taper ny kunnskap og attpåtil sørger for å dele den innad og med feltet?
Les intervjuet med Petter Snekkestad: – Museene skal ikke skamme seg over å drive folkeopplysning
Snekkestad nevner mangfold, dialog og deltakelse i trespann. Men disse tre begrepene representerer jo ulike diskurser og disipliner innen et bredt internasjonalt fagfelt, og har slik jeg opplever det i bunn og grunn egentlig lite med en norsk museumsutredning for 25 år å gjøre. La oss begynne med den dialogbaserte læringen som har røtter tilbake til Sokrates, og som jeg opplever at det er ganske stor bevissthet rundt, i alle fall i kunstmuseenes formidlingsarbeid, mye takket være nestor Olga Dysthe som faktisk nylig fikk Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid. Vi er altså over i pedagogikken, som av en eller annen grunn ikke har vært så sexy å være opptatt av eller holde på med i museet. Museumspedagogikk og formidling ligger under den samlings- og objektbaserte kunnskapen i hierarkiet, eller det vil si den gjorde – det er i ferd med å snu. For bevissthet og kunnskap omkring ulike modeller for læring og meningsskaping er jo helt nødvendig, for ikke å si obligatorisk, for en institusjon som, for å si det med Snekkestad, skal drive med folkeopplysning, uansett hvilken samling det dreier seg om.
Det kan virke som han vurderer dette fagfeltet som mindre viktig enn mer samlingsbaserte fag i en presset museumshverdag.
En dialogisk holdning betyr jo ikke at musene ikke huser fantastiske ting, med fantastiske narrativer, som det er vår jobb å synliggjøre, og ikke minst fantastiske fagfolk med unik kunnskap som må deles! Her tror jeg Snekkestad og jeg er helt enig, og publikumsundersøkelser viser at publikum ønsker godt tilrettelagt kunnskap og informasjon (eller folkeopplysning), særlig om kunstformer eller fenomener som er fremmede for dem. Forskning viser videre at uten denne tryggheten, og en viss bakgrunnskunnskap som gjør at man ikke må stå der og føle seg dum, utenfor og feil, vil også den emosjonelle opplevelsen av verket bli svekket. Så ja: folkeopplysning er helt vesentlig for at museet skal bli en plattform for et av de andre «fyndordene»: mangfold: et sted hvor publikummere på tvers av sosiokulturelle forskjeller kan lære og skape mening. Men enkelt er det ikke, og jeg er enig med Snekkestad slik jeg leser ham: Det kan fort bli skinnpraksiser. Dysthe reflekter også rundt dette: Hvordan er det mulig å rigge for en reell dialog mellom publikum og museumsformidleren? Maktforholdet er skjevt; er det ikke vi som styrer og definerer dialogen? Hun mener en mulighet er det hun kaller praktisk-estetiske aktiviteter som bringer oss over i neste «fyndord»: deltakelse.
I takt med sosiale nettsamfunns fremvekst, har det de siste 20 årene vokst frem en egen deltakelsesdiskurs i kulturfeltet med for- og motstemmer, debatter, studier og forskning. Men deltakelse som et vesentlig aspekt i en meningsskapende prosess er ikke noe nytt fenomen. Kikker vi igjen til pedagogikken har deltakelsespraksiser røtter helt tilbake til 1800-tallet og John Deweys «Learn to know by doing, and to do by knowing». At vi må være aktive for å lære og at det å ta i bruk flere sanser gjør læringen bedre og mer robust, uavhengig av alder, er godt etablert tankegods som vi finner igjen hos flere av Deweys etterkommere som George E. Hein (konstruktivistisk læringsmodell) og David A. Kolb (erfaringssirkelen) – begge viktige teoretikere innen museumspedagogikken.
Det jeg lurer litt på er hvorfor kunnskapsmannen Snekkestad så ofte velger å bruke «tror» når han snakker om publikum i intervjuet i Forskerforum. Mulig dette beror på intervjuets muntlige form, og at han også utviser en ydmykhet som jeg har sansen for i møtet med en så stor og kompleks størrelse som «museumspublikummet». Men det som skremmer meg er at det kan virke som han vurderer dette fagfeltet som mindre viktig enn mer samlingsbaserte fag i en presset museumshverdag. Jeg savner å se en større nysgjerrighet og kunnskapstørsthet overfor denne delen av den museale virksomheten. Særlig stusser jeg på utsagnet «Jeg tror heller ikke at deltakelse i utstillingsarbeid vil hjelpe oss å nå nye grupper som ellers ikke går på museum». Her blir «tror» rett og slett for svakt. Og her vet jeg faktisk hva jeg snakker om. For i likhet med mange andre har jeg forsket på ulike former for deltagelsespraksiser som tar utgangspunkt i kunsten – og her er funnene helt klare: Vi når flere publikummere på tvers av sosiokulturelle forskjeller når vi legger til rette for ulike innganger til det utstilte materialet og tematikken. Noe for øvrig den anerkjente forskerduoen Lynn Dierking og John Falck slo fast allerede tidlig på nittitallet.
Så det jeg egentlig spør Snekkestad om, er: Skal vi se bort ifra dette enorme fagfeltet når vi utvikler museumspraksiser? Hva er faglighet i et museum? Hva er viktig kunnskap i vår innholdsproduksjon og i utviklingen av praksiser for vårt publikum? Kjør debatt!
Les mer:
