Av Bente Christensen, oversetter og litteraturviter
Publisert 25. oktober 2022 kl. 13:45
Jeg leste artikkelen om engelsk vs. norsk fagspråk i Forskerforum nr. 7/20, og vil rose redaksjonen for å ta opp et svært viktig emne.
Som oversetter og litteraturviter – og ansatt på Blindern i en årrekke – har jeg hatt rikelig anledning til å iaktta og erfare forskjellen på intensjonsdybde mellom morsmålet, her norsk, og engelsk.
Jeg har vært eksaminator og sensor for hundrevis av studenter, og ofte vært vitne til at de har gjentatt et begrep eller en term på engelsk som et mantra, men ikke vært i stand til å si hva det betyr på norsk – fordi de ikke egentlig har skjønt det.
Som oversetter vet man at man stort sett ikke kan beholde et ord i en setning på originalspråket, man må oversette det, og da må man forstå det. Derfor har jeg ofte sagt til studentene: Hvis du skulle forklare dette begrepet for tante Olga, som er en intelligent dame, men som ikke kan engelsk, hvilke(t) ord ville du bruke da? Da er det mange som har store problemer.
Det er ganske avslørende, og egentlig litt skummelt, for det slippes nok en hel del mennesker ut i det norske samfunnet som har en veldig omtrentlig forståelse av fagtermene sine, når det kommer til stykket.
Jeg vil unngå å bruke eksempler fra min egen praksis, for ikke å rippe opp i traumatiske opplevelser hvis noen av mine tidligere eksamenskandidater skulle lese dette.
Derfor vil jeg ta som eksempel en vanlig brukt term som tydeligvis er uoversettelig, siden det engelske ordet blir brukt i nitti prosent av tilfellene. Det er «literacy». Hvis man googler det, finner man «leseferdighet», men «literacy» dekker mer. Ja, ifølge Språkrådet er begrepet «så vidt og diffust» at det er vanskelig å finne ett ord som kan gjengi det på norsk. Da kan man jo aller først spørre seg selv om det virkelig er hensiktsmessig å bruke så vide og diffuse begreper i forskningen, men det skal jeg la ligge.
Det jeg vil trekke frem her, er at oversettelse naturligvis ikke er en én til én-gjengivelse av originalspråkets tekst. Hvert ord, hvert begrep har et betydningsfelt, og det betydningsfeltet er ikke det samme på norsk som på engelsk.
Det oversettelsen prøver på, er å dekke en så stor del av originalspråkets betydningsfelt som mulig, men den er alltid en tolkning. Noen betydninger velges på bekostning av andre. Da kan vi i dette tilfellet foreslå «lese- og skrivekyndighet», «tekstkompetanse» og så videre, og så må det norske fagfellesskapet finne ut hvilken term som er den mest hensiktsmessige, og innarbeide den.
Å fortsette å bruke et begrep man ikke kan definere klart, er en fallitterklæring, etter min mening, og viser veldig dårlig selvtillit på det norske fagspråkets vegne. Det er en etappe på veien til domenetap.
Selv har jeg mest lest fransk teori, og da er det så åpenbart at jeg ikke kan beholde det franske ordet midt i en setning, for det er det enda færre som skjønner.
Vi franskkyndige har prøvd å bidra til den norske faglitteraturen ved å oversette de franske filosofene og teoretikerne, som Bourdieu, Deleuze og Derrida, men dette er ikke akkurat bestselgere, så det er et løft for forlagene å påta seg ansvaret for disse oversettelsene. Derfor bruker mange studenter engelske oversettelser av blant annet franske og tyske teoretiske tekster – også fordi det ikke lenger forventes at de skal kunne disse språkene.
Men da må jeg nevne at vi oversettere vet at engelskspråklige oversettere ikke alltid er så respektfulle overfor originalteksten. De har et hegemonisk språk, et mektig, verdensomspennende språk, og undersøkelser har vist at oversettere til hegemoniske språk oftere tar seg friheter enn vi oversettere som tilhører «små» språk.
Så når studentene leser franske teoretikere og filosofer oversatt til engelsk, kan det godt hende at de får i seg en del vranglære. Toril Moi har for eksempel påvist dette når det gjelder den første engelske oversettelsen av Det annet kjønn av Simone de Beauvoir. Her manglet oversetteren de nødvendige filosofiske forutsetningene, og hadde til dels forvansket Beauvoirs tanker.
Også når det gjelder doktorgrader og doktordisputaser, som jo skal ligge på et høyt akademisk nivå, finner vi igjen den samme mangelen på tillit til det norske språket. De fleste avhandlinger skrives på engelsk, noe som fratar oss muligheten til å meisle ut et teoretisk norsk språk innenfor humaniora, som jeg er mest opptatt av her.
Jeg har også ledet en rekke disputaser, både på norsk og på engelsk, og i nitti prosent av tilfellene har jeg opplevd en mye ledigere og bedre samtale på norsk, uansett om aktørene behersker engelsk helt «flytende».
Og ikke minst – en avhandling på norsk, en disputas på norsk – det blir en akademisk begivenhet på norsk, på egne premisser, noe som betyr at norsk får prestisje som akademisk språk på høyeste nivå. Praktiske problemer, som kommunikasjon med forskerverdenen, utenlandske opponenter og så videre, alt dette kan løses hvis det er (økonomisk) vilje til det.
Noen har en drøm om at engelsk bør bli det enerådende språket: Alle bør bli perfekte i engelsk, da går alt så mye greiere i akademia. Men det ville jo bli en katastrofe, særlig innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Det gjelder ikke bare forholdet til sivilsamfunnet, det gjelder også forskningen, siden alt ville ha bare ett perspektiv, det engelskspråklige. Det ville bli en sørgelig innsnevring av mulighetene for å få ulike innfallsvinkler. Det vil bli som om vi hadde bare «blomst» og ikke «gladiol, hvitveis, nellik, valmue». Jeg synes det er veldig rart at folk ikke skjønner det. Eller som filosofen Hans Skjervheim så treffende sa det på et seminar: «Det er som om onkelen min drog til Bergen og ville kjøpe globus, og bad om ein globus der det berre sto Voss.»
I forbindelse med språklig og kulturelt mangfold hadde jeg gleden av å samarbeide med en nå avdød forsker og oversetter i USA, Michael Henry Heim. Han var polyglott, og underviste i slaviske språk og oversettelse ved UCLA, og ledet et interessant prosjekt, kalt «Guidelines for the translation of Social Science Texts (2006)». Amerikanerne lever på mange måter i en kultur- og språkboble – for eksempel er bare cirka tre prosent av bøkene som blir utgitt, oversettelser. Dette fører etter Heims mening til at de blir isolerte i sin tankeverden og får altfor få impulser utenfra. Målet hans var å få oversatt viktige samfunnsvitenskapelige tekster fra ulike språk og kulturer, og utvikle oversettere som var i stand til å produsere kvalitetsoversettelser, gjennom å opprette et studieprogram som forente praktisk oversettelse og teoretisk kunnskap.
Nå kan vi ikke si at vi i Norge lider under manglende påvirkning fra omverdenen, snarere tvert imot. Men tanken om en mer systematisk oversettervirksomhet innenfor akademia, som går begge veier – til og fra norsk – er verdt å vurdere som et skritt på veien til å utvikle et fullverdig norsk akademisk språk.
