Av Signy Grape
Publisert 12. september 2023 kl. 12:45
Havet er mindre utforsket enn deler av verdensrommet. Vi har kartlagt mer av månens overflate, ja til og med av Mars’ overflate. Man lærer på barneskolen at 71 prosent av jordas overflate er hav – men ikke at bare 20 prosent av havrommet er kartlagt, og at bare 5 prosent av dette igjen er ordentlig utforsket. Man antar at vi fortsatt ikke har oppdaget rundt 1 million marine arter. Hvorfor er det slik?
– På den ene siden er svaret ganske enkelt – vi har ikke hatt mulighet til det før, vi har ikke hatt teknologien. Det er dypt, og havet er ikke flatt, det har minst like mye fjell og daler som på jordoverflaten. Vi snakker om enorme avstander, sier Siri Granum Carson, professor i anvendt etikk og direktør for NTNU Havrom, som er ett av fire tematiske satsingsområder på universitetet.
På den andre siden, Månen og Mars er også relativt utilgjengelige. Det handler derfor ikke bare om det praktisk mulige, det handler også om vilje og manglende økonomiske insentiver til å utforske havrommet, ifølge Carson. Men dette er i endring.
– Til nå har vi konsentrert ressursutnyttelsen til landjorda, som vi så har overutnyttet. Det har ført oss opp i noen av de problemene vi har nå, med naturtap og naturødeleggelser. Men vi har ikke så mye mer å gå på av utnyttelse på land. Og da rettes oppmerksomheten ut til havs, og mulighetene for ressursutnyttelse der. Og da har vi plutselig fått sterke insentiver til å kartlegge mer av havet.
Vi har brukt opp alt for mye av ressursene på landjorda, og nå er grensen snart nådd. Nå er blikket vårt rettet ut og ned i det mørke, blå – med god hjelp av avanserte sensorer, sonarer og modelleringer, robotteknologi og høyteknologiske undervannsfarkoster.
Det finnes et hav av muligheter – men også en bismak?
De enorme næringsmulighetene som ligger i havrommet, gjør at både offentlige og private aktører vil investere i havforskningen til Carson.
– Jeg føler et slags dilemma knyttet til det. Det at de bruker ressurser på å utforske havbunnen med mål om å hente ut havbunnsmineraler, gjør at vi får økonomiske ressurser til å undersøke den samme havbunnen. Denne kunnskapen er viktig, men samtidig er det en del av en mulig historie om ytterligere miljøødeleggelser og ødelagte økosystemer.
For hvordan stille seg til at mer kunnskap ikke alltid er et gode, særlig når det ligger sterke økonomiske motiver bak kunnskapsinnhentingen?
– Jeg er litt dobbelt her. Jeg representerer NTNU, så jeg er veldig for at vi skal kartlegge mer av havet og bruke all den fantastiske teknologien vi har for å få kunnskapen vi ikke har. Men samtidig setter denne kunnskapen og teknologien oss i stand til å gjøre de samme overutnyttelsene vi allerede har gjort med landjorda.
– Så kunnskap kan være farlig, teknologi kan være farlig. Fordi vi vet jo hvordan vi mennesker arbeider, sier Carson.
I havet finnes løsningen på mange av verdens utfordringer – innen klima, energi, mat og mineraler, tror NTNU. Det nye Havteknologisenteret i Trondheim er et av Norges største forskningssatsinger noensinne. Det 45.000 kvadratmeter store senteret skal stå ferdig i 2028, er tegnet av Snøhetta, og har i dag en kostnadsramme på 10,2 milliarder kroner.
Det er godt mulig det er på havbunnen det neste store slaget står om det grønne skiftet. Verden skriker etter metaller, og norsk havbunn er full av gull, sølv, kobber, sink og andre sjeldne metaller til grønn teknologi. Norge kan gå fra å utvinne olje til å utvinne havbunnsmineraler. Regjeringen har derfor foreslått å åpne store deler av norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet, til protester fra både miljøorganisasjoner og forskerhold.
I et samlet høringssvar fra NTNUs fagmiljøer, pekes det på så store mangler i kunnskapsgrunnlaget for gruvedrift til havs, at det ikke er forsvarlig å starte kommersiell leting nå, langt mindre å starte utvinning.
Kunnskap er derfor noe som i likhet med naturressurser må forvaltes med varsomhet, mener Carson.
– Hvis man har det travelt med å få på plass noe, gruvedrift eller vindkraft for eksempel, så kan det dukke opp nye problemstillinger som man kanskje ikke helt har oversikt over. Man venter ikke til man har den rette kunnskapen på plass før man bygger ut. Det handler om kunnskap til rett tid.
– Bærekraftig utvikling handler ikke bare om hva som er riktig å gjøre, men også om når det er riktig å ikke gjøre noe, eller i hvert fall vente til vi har nok kunnskap før vi gjør inngrep i naturen. Føre-var-prinsippet – det høres nesten litt gammeldags ut i dag, men jeg synes det står seg godt.
Føre-var-prinsippet er ikke bare et nyttig leveregel, men et viktig prinsipp innen miljøretten – man skal la tvilen komme naturen til gode. Særlig når det er manglende kunnskap blir prinsippet brukt.
Men ifølge Carson er man i forskningsmiljøet bekymret for at man har så lite kunnskap om havbunnen i de aktuelle leteområdene, til at føre-var-prinsippet i det hele tatt kan implementeres. For hvordan være føre-var, når man ikke har kunnskap om hva man skal være føre-var om? Og hvordan lage såkalte avbøtende tiltak for å redusere skade, når man ikke har kunnskap om hvilken skade man kan gjøre?
– En utfordring med prinsippet er at det tar så lang tid å bygge kunnskap. Og når vet vi egentlig når vi har nok kunnskap? Samtidig har vi en nagende følelse av krise og hastverk, for eksempel i å håndtere klimaendringene.
Som leder for et tverrfaglig satsingsområde, er Carson opptatt av at teknologene alene ikke kan definere hva vi søker kunnskap om. For å stille gode spørsmål som gir kunnskapen vi som samfunn faktisk trenger, mener hun teknologene må samarbeide tettere med historikere, samfunnsvitere, kunstnere og andre.
– Jeg tror veldig på en tverrfaglig tilnærming til disse spørsmålene, der man er ute og snakker med folk. For forskere kan se seg blind på egen fagdisiplin, og ikke nødvendigvis stille de riktige spørsmålene. Vi snakker mye om hvor mye havdata vi plutselig får, men data er ingenting i seg selv, det må anvendes. Da må vi stille de riktige forskningsspørsmålene.
Carson mener det må bli slutt på at man utvikler teknologien først, og så vurderer konsekvensene etterpå. Man må stille forskningsspørsmål der premisset ikke er at naturen ødelegges.
– For hvis det gjør varig skade på økosystemene hjelper det ikke om det på sikt bidrar til arbeidsplasser og lønnsomhet. Vi må ivareta økosystemene først, før vi tenker lønnsomhet og arbeidsplasser.
Og like viktig som å forstå omfanget og konsekvensene av havdatarevolusjonen vi står overfor, blir å forstå hva data ikke kan fortelle oss, som verdien av en sjelden naturtype eller en naturopplevelse.
– Vi trenger tverrfaglig kunnskap, men vi trenger også kunnskap i form av økt havforståelse hos folk flest, en kjærlighet til havet. For i et demokrati trenger vi å øke folks forståelse av hva havet betyr for oss, en forståelse som kan gi politisk kraft og gjennomføringsevne slik at vi kan bevare havene.
