Av førstelektor og instituttleder Vibeke Bjarnø og dosent Helge Høivik
Publisert 6. desember 2022 kl. 13:41
En over 20-årig diskusjon om førstelektor/dosent-veien er aktualisert i Forskerforum. Det gjelder bidrag 17.09 (i Khrono) fra dosentene Hallås, Orvik Sæle og Dons som følges opp av professor Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen med et svarinnlegg i Forskerforum nr. 9/22. Debattantene spør om det bør være én eller to toppstillinger. Skal vi bare ha professorat eller en kombinasjon av de likeverdige stillingene professor og dosent?
Et beslektet spørsmål er om det bør være én eller to karriereveier til toppstillingen(e) – den klassiske forskerutdanningen med noen pedagogiske krav eller en kombinasjon av dette og en mer praktisk-pedagogisk retning.
Vi som skriver dette, var involvert i en tyngre satsning på førstelektor/dosent-løpet ved Høgskolen i Oslo, nå Oslomet – storbyuniversitetet, på begynnelsen av 2000-tallet. Helge hoppet da av et doktorgradsprogram for å satse på førstelektor/dosent-veien, mens Vibeke ble førstelektor og seinere leder for institutt for grunnskole- og faglærerutdanning ved Oslomet.
Samtidig var det mange tilsvarende førstelektor-programmer andre plasser i landet som Høgskolen i Bergen (fra 2002), Høgskolen i Sogn og Fjordane (2003). Høgskolen Stord/Haugesund (2004), Høgskolen i Østfold (2007), Høgskolen i Tromsø (2008) og Universitetet i Agder (2008). Det meste forsvant fra radaren under den store bli-universitets-bevegelsen som hjemsøkte vårt land i årene som fulgte.
Nå er det kanskje tid for ettertanke?
Kanskje det ikke var så dumt å bygge et sterkere miljø rundt digital og ikke-digital læringsledelse, undervisning og profesjonsrettet innovasjon? Det siste ble den gang kalt utviklingsarbeid med bokstaven U i FoU.
For noen er forskerutdanning som potetdyrking. Folk med doktorgrad passer etter sigende til alt.
Det er sterke teoretiske og empiriske grunner til å avvise dette med forankring i det aristoteliske skillet mellom episteme og techne. Diskusjonen har gått på og av siden da.
Er det vesentlig forskjell på det å kvalifisere seg til den krystallklare modellforståelse, den avanserte statistiske metode og det vellykkede forfatterskap av forskningsartikler på den ene siden, og den praktisk virkende utøvelse med dokumenterbart praktisk resultat på den andre? Uten behov for ytterligere translasjonsforskning?
Det siste er ment som polemisk ironi over det faktum at man ikke får omsatt forskningsresultater i praktisk virke, og derfor utvikler ytterligere teori om hvorfor.
Det er dem som har hevdet, etter vår mening relativt langt ute på jordet, at teoretisk forståelse gir den beste praksis. Albert Einstein ble i sin tid tillagt munnhellet at teori og praksis er det samme i teorien, men ikke i praksis.
Vi stemmer i. Etter noen tiår i utdanningssektoren mangler det ikke på empiriske modeller av akademikere som har høy teoretisk sigarføring, men kun tommeltotter når de skal håndtere digital utdanning og ledelse.
Spørsmålet bør derfor ikke være tuftet på skolastiske detaljer om gårsdagens kriterier. Vi må spørre: Hva slags kompetanse er det høyere utdanning trenger fra 2025 til 2050?
Her mener vi mye, men det vil vi heller gjerne komme tilbake til og inviterer samtidig andre inn i debatten.
Kanskje Forskerforum vil følge opp?
For ordens skyld er det greit å understreke at en ikke blir førstelektor og dosent uten å kunne dokumenterte og reflektere på samme analytiske nivå som henholdsvis den som disputerer og den som blir professor. Stillingene førstelektor-førsteamanuensis og dosent-professor er likestilte i Norge, men har ulike innretninger. Etter vår mening er det mer behov for begge innretninger enn noensinne for å kunne møte de utfordringene vi står ovenfor i universitets- og høyskolesektoren.
