Publisert 11. april 2023 kl. 09:11
På bare noen få år har internasjonalt samarbeid om forskning og høyere utdanning gått fra å være noe som ble heiet fram fra alle hold, til å bli et minefelt.
Hvem kan man samarbeide med? Hvem kan man ansette? Hvilken forskning kan deles, og hvordan sørger man for at det som ikke skal deles, er trygt?
Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og Norges forskningsråd foreslår nå at det opprettes et nasjonalt kontaktpunkt for rådgivning til kunnskapssektoren om internasjonalt samarbeid. I dag er det tolv statlige etater som har hvert sitt ansvarsområde på feltet.
Et nasjonalt kontaktpunkt skal sikre at det er et sted å henvende seg. I Nederland, som har en ordning som ligner på den som foreslås i Norge, skal kontaktpunktet gi svar innen 48 timer i enkle saker.
− Et godt kontaktpunkt som kan fortelle hvor man får mer informasjon, kan være nyttig, sier Stian Andre Solbø, konstituert forskningsleder for droner og autonome systemer i forskningsinstituttet NORCE.
Hans forskningsmiljø med forankring i Tromsø arbeider opp mot norske og internasjonale miljøer innen miljøovervåking, klimaforskning og privat næringsliv.
Før bygde de droner selv, men nå er sivile droner som kan kjøpes som «hyllevare», så gode at det ikke trengs. I stedet arbeider NORCE med utvikling av sensorer som kan plasseres på dronene, og nye måter å tolke dataene fra dronene på.
Det er et forskningsfelt som kan berøre hensynet til nasjonal sikkerhet, og Solbø ønsker mer informasjon om hvordan forskningsmiljøer skal forholde seg til dette, velkommen.
– Hvis jeg får en slik sak på mitt bord i dag, vil jeg være i tvil om hvordan vi skal forholde oss, sier han.
Solbø peker på at økt vektlegging av nasjonal sikkerhet ikke er noe særnorsk fenomen. Han antar at deres samarbeidspartnere tenker på samme måte.
− Når verden har blitt som den har blitt, vil jeg tro at folk vi samarbeider med i andre land, også ønsker å se oss i kortene. Et nasjonalt kontaktpunkt kan kanskje hjelpe oss med å si hvordan vi kan dokumentere at vi holder vår sti ren og tar sikkerhet på alvor, sier han.
Solbø sier at forskerne er oppmerksomme på at deres forskning kan være interessant for andre enn legitime partnere.
− Dette er i utgangspunktet sivil teknologi, men den kan også i noen tilfeller brukes militært, sier han.
Ideen om et nytt nasjonalt kontaktpunkt legges fram som en del av et forslag til retningslinjer for hvordan sektoren skal forholde seg til ansvarlig internasjonalt samarbeid, utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet.
Seniorrådgiver Hege Toje i HK-dir har vært prosjektleder for utarbeidelse av de nye retningslinjene. Hun legger vekt på at et kontaktpunkt skal kunne gjøre det enklere å delta i internasjonalt samarbeid.
− Vi ser at dette er et veldig komplisert felt. Et kontaktpunkt for kunnskapssektoren kan gi ekstra støtte og bidra til å motvirke at samarbeid avsluttes eller unngås unødig, sier Toje.
Kontaktpunktet kan få direkte linjer til de aktuelle departementene, og også trekke veksler på kompetansen som er ved norske ambassader i samarbeidsland.
Toje sier at kontaktpunktet, slik HK-dir og Forskningsrådet har foreslått det, vil kunne gi råd til sektoren basert på blant annet sikkerhetsgradert informasjon. Dette er informasjon som forsknings- og utdanningsinstitusjoner ikke har tilgang på når de gjør sine vurderinger.
Forslaget til nye retningslinjer fra HK-dir og Forskningsrådet rommer også en oversikt over hvilke spørsmål forsknings- og utdanningsinstitusjoner bør stille, og hvilke avveiinger som må gjøres i forbindelse med internasjonalt samarbeid.
− Institusjonene kan bruke dette som en sjekkliste for å se om de har gode svar, eller om de bør styrke interne rutiner og støttefunksjoner på noen felt, sier Toje.
Toje sier at målet med de nye retningslinjene ikke er å løse alle de kompliserte utfordringene sektoren opplever. I praksis må sakene løses i den settingen de oppstår i, og ansvaret ligger hos det enkelte universitet, høgskole eller forskningsinstitutt.
− De må gjøre vurderingene selv. Det hører med til den akademiske friheten og til institusjonell autonomi, sier hun.
Kina er blant landene som nevnes i årlige trusselvurderinger, men som samtidig er et samarbeidsland for norsk forskning. De nye retningslinjene er imidlertid ikke rettet mot utfordringer knyttet til enkeltland.
Det er heller ikke slik at hensikten med retningslinjene er å avskrekke fra internasjonalt samarbeid. Toje sier at oppdraget er å lage retningslinjer der ikke bare utfordringer og risiko, men også de positive mulighetene i internasjonalt samarbeid, er med.
− Vi er avhengige av kunnskapssamarbeid med omverdenen, noe vi ikke minst så under pandemien, sier Toje.
Hans Jørgen Gåsemyr er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, og skrev sammen med kollegaer en rapport i fjor om hvilke etiske og sikkerhetsmessige utfordringer norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner møter i internasjonalt samarbeid.
Han sier til Magasinet Forskningsetikk at det er behov et for et internasjonalt kontaktpunkt.
− Mange, både i små og store institusjoner, etterlyser muligheter for å få informasjon og steder de kan henvende seg for å få råd i helt konkrete saker, sier Gåsemyr til magasinet.
Forslaget til nye retningslinjer for internasjonalt samarbeid i regi av Kunnskapsdepartementet kommer parallelt med at Utenriksdepartementet (UD) arbeider med endring av forskriften for eksportkontroll.
Et forslag fra UD til ny forskrift som var på høring i fjor, møtte kraftig kritikk fra forskningssektoren for å være for omfattende og inneholde mange uklare krav. UD har ennå ikke presentert den endelige forskriften.
Les også:
