Publisert 2. april 2014 kl. 09:27
Aksel Kjær Vidnes, journalist i Forskerforum.
Utfordringene til en fagforening er konstante. Metodene for å møte dem, endrer seg. I stedet for å gå rett på må man noen ganger ta omveier for å nå målene. Når Forskerforbundet vil ha høyere lønn for sine medlemmer, en konstant utfordring, syter ikke leder Petter Aaslestad over at professorenes gjennomsnittslønn på 740 000 kroner (ifølge Statistisk sentralbyrå) er for lav. Han spiller på samfunnets behov og visjoner, sier ting som at «det blir vanskelig å bygge et kunnskapssamfunn med misfornøyde kunnskapsarbeidere». I stedet for bare å stille direkte krav tar Forskerforbundet veien om idésfæren: planter tanken i samfunnet om at «hjernekraften» må bygges opp. Konsekvensen på sikt, håper forbundet, er at norske forskere vil nyte godt også lønnsmessig av en politisk satsning på forskning og høyere utdanning.
Å oppnå resultater gjennom bakveier kan være et grep med overføringsverdi til flere områder enn lønnsvilkår. Medlemsveksten i Forskerforbundet er på vei ned. Siden 2008 har forbundet gått fra en årlig medlemsvekst på nesten 800 medlemmer i året til så vidt over 200 i 2013. Det er fortsatt vekst, men den er knapp, særlig med tanke på den økonomiske veksten som sektoren for forskning og høyere utdanning har opplevd de siste årene.
Medlemsrekruttering har derfor blitt en stadig viktigere sak for forbundet, og med god grunn. En fagforening har medlemsmassen som sitt viktigste våpen i kampen om plasser rundt forhandlingsbordene. Taper forbundet terreng i forhold til andre organisasjoner, taper medlemmene.
En hovedutfordring for Forskerforbundet er utmeldingsgraden. Mens nyrekrutteringen over tid holder et relativt jevnt nivå, melder flere seg ut enn tidligere. Tilbakemeldinger fra medlemmer som melder seg ut, tyder på at pensjonsavgang og bytte av jobb til andre sektorer er hovedårsaker.
Å beholde pensjonister som medlemmer kan være ett ledd av en løsning, men det er ikke hele svaret. En arbeidstakerorganisasjon kan ikke primært basere sin rekrutteringsstrategi på å beholde medlemmer utenfor arbeidslivet. Antallet nye medlemmer må også øke, og det må skje i andre enden av aldersspennet. Derfor har forskernes fagforening begynt å kaste sitt blikk på studentene.
Det kan virke som en håpløs taktikk for en fagforening som organiserer de høyest utdannede, de med lengst ansiennitet i akademia. Mens andre fagforeninger kan tilby en profesjonstilhørighet og identitet selv for studenter, er Forskerforbundets inngang et ansettelsesforhold innen akademia. Forskeridentiteten som ligger i navnet, er fjernt fra studentidentiteten, uansett hvor forskningsbasert utdanningene hevdes å være. Likevel er studentene en mulig rekrutteringsbase. Spørsmålet er hva Forskerforbundet kan tilby som ingen andre tilbyr.
For tre år siden gjennomførte Forskerforum en spørreundersøkelse blant norske studenter om de kunne tenke seg en karriere som forsker. 41 prosent svarte positivt. Men skjønte de hva det innebar?
– Vi har jo emner som baserer seg på forskning. Men jeg har ikke fått et helt klart inntrykk av hva forskning er, sa en av studentene vi pratet med.
Fra alle hold fikk vi tilbakemelding om at universitetene gjør svært lite for å promotere forskningen som en mulig karrierevei. Når universitetene ikke tar ansvar for å tegne kartet, hvem er vel bedre rustet enn et helt forbund av forskere?
Jeg tror det er på tide at Forskerforbundet tenker nytt også om rekrutteringen og tar litt mer kronglete veier mot mål enn en pamflett i hånda og løfter om gode forsikringsordninger.
En slik vei kan være «forskerskoler» for studenter – seminar for dem som er nysgjerrige på hvordan man blir forsker, både for å motivere og informere. Ved å benytte ressursene og erfaringene til egne medlemmer, kan man nå de mest ambisiøse studentene, hjelpe dem med å finne veien inn, og samtidig vise frem Forskerforbundet som et naturlig alternativ for de akademisk anlagte. Ikke minst kan Forskerforbundet fylle en rolle ingen andre ser ut til å ville ta.
Det er interessant å merke seg at en pilotundersøkelse ved NTNU om studentrekruttering til Forskerforbundet forslår et tilsvarende tiltak. «Mange opplever at veien til en akademisk stilling er lang, på tross av gode eksamensresultat. Hvordan skal man effektivt peile seg inn på en slik karriere? Her vil Forskerforbundet kunne stille med konkrete råd om hvordan studenter kan få innpass til stillinger ved universitetet», er et av forslagene i rapporten fra prosjektet.
For en organisasjon med få rette veier til medlemskap for studenter kan veien via studentenes egne visjoner kanskje være den raskeste.
