Av Jeffrey J. McDonnell, professor ved Universitetet i Saskatchewan
Publisert 12. januar 2017 kl. 08:00
Denne rutinen har forvandlet arbeidslivet mitt, skriver Jeffrey McDonnell. Foto: David Stobbe/Universitetet i Saskatchewan
I min første jobb som forsker og underviser på universitetet, følte jeg meg konstant overveldet. Jeg hadde undervisning, jeg skulle navigere i nye relasjoner med kollegaer, jeg skulle organisere en laboratoriegruppe, jeg hadde et spebarn hjemme – og ikke minst forskning å gjennomføre og artikler å publisere. For å få et forsprang grep jeg alle muligheter som kom min vei, inkludert deltagelse i ulike redaksjoner og faglige komiteer. Til tross for at jeg arbeidet som en gal, var produktiviteten min mager målt i artikler. Jeg klarte bare ikke å finne tid i hverdagen min til å skrive uforstyrret. Og når jeg endelig fant tid, etter lengre perioder borte fra skrivingen, tok det tid å varme opp og komme inn i artikkelen igjen, noe som ytterligere bremset min fremgang.
I begynnelsen trodde jeg at slike frustrasjoner var dagligdagse for alle forskere. Men etter hvert som årene gikk, la jeg merke til noen få eldre kolleger som publiserte med imponerende regularitet, og som alltid hadde en artikkel under arbeid. Da jeg spurte dem hva hemmeligheten deres var, fant jeg at de prioriterte å gjøre små mengder fokusert skriving hver dag. Siden den gang har jeg utviklet min egen versjon av denne tilnærmingen. Jeg kaller det éntimersdagen, med henvisning til den korte, hellige perioden når jeg gjør det jeg ser på som det «egentlige» akademiske arbeidet: å skrive artikler.
Jeg er på mitt mentalt beste tidlig om morgenen og da har jeg også fortsatt mest kontroll over tiden min. Derfor bruker jeg nå den første timen av dagen min til å skrive. For meg gjøres det best hjemmefra. Jeg har utviklet et slags ritual: Jeg våkner tidlig, lager en espresso, og skriver til jeg er tom, eller til distraksjoner som e-post eller dagens tidsfrister og møter begynner å forstyrre. Det varer vanligvis omtrent en time, noen dager litt mindre og noen dager mer. Jeg har funnet ut at det er med regelmessig skriving som med golf – det er lettere å treffe ballen om jeg planlegger slaget. Jeg planlegger neste morgen kvelden i forveien. Jeg legger skriveøkten inn i kalenderen min og i to-do-listen, med detaljer om hvilken artikkel og hvilket avsnitt jeg skal jobbe med.
Denne rutinen har forvandlet arbeidslivet mitt. I stedet for den frustrasjonen som ofte plaget meg tidlig i karrieren min, går jeg nå hjem på slutten av dagen – uansett hvordan resten av arbeidet skrider frem etter at jeg har fullført skrivetiden min – med tilfredsstillelsen av å ha oppnådd noe.
Jeg har på ingen måte mestret skrivingen totalt, men min éntimersdag har virkelig økt den akademiske produksjonen min. Og ved å holde meg fokusert og i gang, har det forbedret kvaliteten på skrivingen min og gjort prosessen mye morsommere. Det gir også en mulighet for dyp tenkning. Jeg husker at jeg sjelden hadde slik tid til kontemplasjon da jeg startet som professor, men nå opplever jeg at mine daglige tastetrykk også kan føre til nye ideer. Når jeg samler sammen dager med vellykket skriving, flyter ideene og nye koblinger oppstår, selv når jeg er borte fra tastaturet mitt – spesielt når jeg sykler til jobb eller bare leser for fornøyelsens skyld.
Mange dager vil «skriving» bety at jeg redigerer eller reviderer andres arbeid. Dette arbeidet kan til tider være tungt, men jeg holder motet oppe ved å se på det som et slags bordtennisspill. Målet mitt er å returnere serven; om den returneres raskt, blir spillet langt bedre.
I hvilken som helst sport, må man holde seg skjerpet og i form. Hvis jeg ikke får øvd jevnlig, mister jeg raskt kondisjonen, og skrivingen og redigeringen blir en anstrengelse. Så selv om distraksjonene florerer, verner jeg om den daglige treningsøkten ved tastaturet under dagens første verdifulle arbeidstime. Jeg har lært at skriving ikke er avhengig av lange perioder med sammenhengende tid. Fokus og regelmessighet er det som teller. Nå råder jeg doktorgradsstudenter og postdoktorer som skal videre til vitenskapelige stillinger om å innlemme daglig skriving som en vane tidlig i karrieren, så de ikke gjentar mine år med frustrasjon. På et hvilket som helst steg i karrieren kan et daglig skriveritual hjelpe til med å bedre prestasjonen – og, kanskje viktigst, trivselen i jobben.
Jeffrey J. McDonnell er professor i hydrologi ved Universitetet i Saskatchewan, Canada, og gjesteforsker ved Universitetet i Aberdeen, Storbritannia.
Denne artikkelen er gjengitt på norsk i Forskerforum etter avtale med forfatteren. Artikkelen ble først publisert i Science Mag. Oversettelse: Redaksjonen.
