Av Frida Skatvik
Publisert 17. oktober 2024 kl. 13:49
Et godt journalistisk prinsipp er å gjengi andre på en måte slik at de som blir omtalt, kjenner seg igjen. Når Klassekampens redaktør skriver på lederplass 10. oktober at jeg har til intensjon om å få «Å tenke med Zapffe» sensurert og trukket, kjenner jeg meg overhodet ikke igjen. Mitt varsel til Forskningsetisk utvalg handler ikke om at jeg har moralsk panikk og skjulte motiver om å få ytringer trukket, men om kvalitet, originalitet og godt håndverk i sakprosa.
Det er mange som mener at jeg aldri burde meldt fra om mulige etiske brudd til Forskningsetisk utvalg, og det er selvsagt greit å mene. Kanskje vi ikke burde hatt instanser som kan se forfattere og forlag i kortene. Kanskje Oscar Dybedal aldri burde meldt inn Nina Witoszeks bidrag i boka «Intellektuelle og totalitære» til Forskningsetisk utvalg i 2016, og kanskje utvalget aldri burde vurdert at saken falt innunder deres mandat. Slik det er nå, kan én løs kanon på dekk sette seg bak tastaturet og be om en innledende vurdering av hvorvidt en sak bør behandles. Kanskje alle burde kurses i sjangerlære, før tanken i det hele tatt oppstår. Kanskje jeg blandet roller. Om det var privatpersonen Frida Skatvik eller frilanskritikeren Frida Skatvik som meldte fra, er jeg sannelig ikke så sikker på. I alle tilfeller bør det være andre enn bokanmelderen som melder fra om mulige brudd. Forfatteren, kanskje? Eller aller helst: Ingen. Da kunne 20–30 personer lest min kritikk i et fagblad, og alle ville vært skånet for ytterligere ubehag. For forfatteren ville det vært nok. Kritikk er belastende. Men ville forlaget tatt det til etterretning?
Godt håndverk er ikke bare forfatterens ansvar, men også redaktørens. Alle som skriver, vet hvor viktig godt redaktørarbeid er. Det handler ikke om sensur, men kvalitetssikring. Selv om teksten blir prøvet, er det forfatteren som har siste ord dersom redaktør eller fagkonsulent er uenig med framstillingen. Det finnes mange sannheter, men også klare kvalitetskrav. Uavhengig av om boka er en storsatsing eller om forlaget regner med at den selger av seg selv, vil det gagne alle at redaktøren tar en ekstra runde med manus, om det er nødvendig.
Er klipp og lim greit, eller bør nye bøker skrives fra bunnen av? Hessen mener det å omskrive tekst fra tidligere utgivelser er en «teknisk øvelse». Jeg kaller det forfatterhåndverk. Men her er det altså mulig at jeg tar feil, og derfor ønsket jeg en objektiv vurdering. Forlagssjefen så helt enkelt bort fra mine e-poster. Om utvalget kommer fram til at gjenbruk er greit, skal i alle fall jeg rette meg etter det i framtidige anmeldelser.
Innlegget er også publisert i Klassekampen, 17.10.2024
