Av Siri Lindstad
Publisert 10. november 2020 kl. 15:49
Forsiden på Å leve på lånt begjær er full av hull. Både tittel og forfatternavn er nemlig markert ved hjelp av utstansede bokstaver, som får farge og innhold av boksiden som følger. Slik blir både «lånt begjær» og «Knut Kolnar» noe som skal fylles med mening. Hei, Freud, tenker jeg straks, og jeg skal snart kjenne trang til å gå i polemikk med både psykoanalysen og Kolnar selv.
For det som fyller ut hullene, er åtte «beretninger» om det forbrukende mennesket. I løpet av de vel 260 sidene som følger, får vi høre om hvordan reklamen, populærkulturen og sosiale medier bygger opp under våre forventninger til hva livet har å by på. Vi vet ikke hva vi vil ha, før noen andre viser oss det, og da hermer vi, vi låner andres begjær, er Kolnars tese. Han lener seg med andre ord på den franske teoretikeren René Girards ide om det mimetiske begjær, en ide som ble utformet delvis i forlengelse av, delvis i opposisjon til Freuds teorier om begjær. Ifølge Girard er ikke mennesket i stand til å begjære noe med utgangspunkt i seg selv. Det behøves alltid en annen som kan peke ut hva som er verdt å begjære.
Og det er her jeg får lyst til å rekke opp hånda. For er det virkelig slik at begjær ene og alene kan forstås som et uttrykk for et tomrom som skal fylles? Ja, blir svaret i Kolnars bok, hvor det som kjennetegner mennesket, er at vi er på evig jakt, drevet av en aldri avtagende sult.
Det er jo ikke det at jeg er voldsomt uenig i noe av det Kolnar skriver. Hvordan kan jeg være det, når han henter velformulerte og innsiktsfulle sitater om menneskets skrøpelige beskaffenhet fra et vell av kjente og mindre kjente tenkere og forfattere? Men det er som å havne ved siden av noen på fest som har mye på hjertet, og som du først nikker ivrig og enig til, men så, når monologen aldri tar slutt, gjør deg ør i hodet og trøtt i nakken av all nikkingen. Og ikke minst: Du får lyst til å nyansere bildet.
Ja, vi er svake, vi mennesker, men vi er da også ganske sterke? Og ja, vi er grådige, men også ganske greie? Vi er i det hele tatt langt mer komplekse enn hva jeg synes Kolnar får fram, og det er vel også det som er utfordringen når vi skal meisle ut politiske agendaer. Ta den republikanske presidenten Herbert Hoover, som Kolnar siterer på at i 1928 priste PR- og reklamefolk ved å si at «dere har tatt over jobben med å skape begjær og har forvandlet folk til lykkemaskiner i kontinuerlig bevegelse, maskiner som har blitt nøkkelen til økonomisk framgang». Kolnar nevner imidlertid ikke at samme mann også var opptatt av å stille sult, og derfor stod bak et omfattende hjelpeprogram for å fø amerikanere og europeere etter første verdenskrig. Var det lånt begjær som drev han til et slikt engasjement, er det kanskje mer enn begjær som driver oss mennesker, eller kan kanskje begjær også forstås som noe livgivende, skapende, positivt?
Den største svakheten i Kolnars dystopi er likevel den totale mangelen på politisk og økonomisk maktanalyse. Når han skriver at «forbrukersamfunnets programmering av bevisstheten […] gjør at vi kontinuerlig begjærer det nye for det nyes skyld», hvem er det han da egentlig mener står bak og er programmerere? Hvem tjener på at vi etter sigende aldri blir fornøyde, og hva skal vi gjøre med det? Det er dessverre ikke spørsmål Kolnar stiller, og heller ikke forsøker å gi noen svar på.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
