Av James Godbolt, førsteamanuensis ved USN
Publisert 14. november 2019 kl. 12:45
I Forskerforum nr.9 2019 blir norske forskere nok en gang minnet om hvor dårlig det står til hos oss. Norske forskere blir beskrevet som middelmådige og bortskjemte sammenliknet med kvaliteten på og offerviljen hos den importerte intellektuelle arbeidskrafta. Dette budskapet får vi ikke servert bare fra utenlandske forskere som i reportasjen i Forskerforum. Sist jeg fikk høre det «live» var på Historiedagene i Tønsberg i juni.
På denne årlige nasjonale konferansen som samler mange norske historikere – og noen få utenlandske – fikk forsamlingen vite at norske historikere er både dumme og late. Vi er ikke nødvendigvis intellektuelt dumme, men vi har ikke svettet nok; vi har ikke lagt inn de magiske 10 000 timene som trengs for å bli ordentlig gode forskere. Dessuten er ikke norske historikere «street-smart» og klarer ikke å skrive gode søknader. Det er hovedgrunnene til at norske søkere ikke lenger er i nærheten av å få en forskerstilling ved Institutt for Arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo (UiO). Det var ingen ringere enn lederen for dette instituttet, den største og mest prestisjetunge historiker-institusjonen i Norge, Tor Egil Førland, som kom med denne grusomme salven.
I den påfølgende debatten ble det ikke overraskende Førland mot røkla, men ikke helt slik en så for seg. For å trøste sine kolleger innrømmet instituttlederen fra Blindern at heller ikke han ville ha nådd opp i konkurransen. Som alle andre norske historikere er heller ikke han annet enn en middelmådig norsk forsker. I likhet med de fleste kollegene sine har han brukt mye tid på andre ting som administrasjon, og han har familie.
Spørsmålet er om det fins et alternativ til det suicidale scenariet der en tar livet av ens egne arbeidsplasser og raserer en arbeidslivsmodell der både forskning, familie og fritid har en berettiget plass. Blir forskningen i Norge skadelidende dersom en ikke tilpasser forskerrollen til den internasjonale utviklingen med krav om samlebåndsproduksjon og økt geografisk og institusjonell mobilitet? Med dagens måleverktøy (rangering, tellekanter, impact factor, mm) kan en sjølsagt si det. På den andre sida vil en slik tilpasning svekke noen fagområder, og norsk historieforskning ved UiO er et klart eksempel på det.
Det er, så vidt jeg veit, ikke påvist noen entydig sammenheng mellom et godt samfunn og andel nobelprisvinnere.
En kan også lure på hva det norske samfunnet taper på å gi slipp på forskeren med en familievennlig innstilling og en middels god CV. Forskerrolla i Norge inngår i en integrert yrkesrolle som for de aller fleste er en kombinasjon av undervisning, forskning, formidling og administrativ og fagpolitisk deltaking.
Det er ikke sikkert at samfunnet er bedre tjent med å importere eliteforskere en masse fra utlandet til å bekle stillingene ved de høgre utdanningsinstitusjonene enn med å holde liv i en skare med middelmådige forskere. Disse forskerne har nemlig interesse for norske forhold, de skriver gjerne på norsk, og de deltar aktivt i samfunnslivet. Ikke minst kjenner disse forskerne det samfunnet som skal bruke forskningen. Dermed vil de være i stand til å prioritere relevante forskningsoppgaver og omplante den internasjonale forskningen på norsk jord. Kanskje blir det færre nobelpriser å høste av en slik innretning på norsk forskning, men det er, så vidt jeg veit, da heller ikke påvist noen entydig sammenheng mellom et godt samfunn, slik det rangeres av FN, og andel nobelprisvinnere i forhold til innbyggerne.
I et samfunn med bare fem millioner innbyggerne er det ikke uventet at forskningspolitikken blir påvirket av det som skjer i utlandet. Likevel er det trist hvis husmannskomplekset fremdeles står i vegen for å kunne se og verdsette det positive ved et godt fungerende velferdssamfunn. Forskerforbundet har etter mitt syn en viktig oppgave i å heve blikket og tenke gjennom samfunnskonsekvensene av dagens rekrutteringspolitikk til norske forskerstillinger.
