Av Oddvar Hollup, professor ved Høgskolen i Telemark
Publisert 2. januar 2013 kl. 09:00
Professor Oddvar Hollup, Høgskolen i Telemark. Foto: HiT
Året 2011 var et rekordår for norske doktorgrader med 1329 doktordisputaser ved norske læresteder. I Aftenposten (4.10.12) får vi vite at totalt for alle fag så har 33 prosent av doktorandene utenlandsk statsborgerskap. Størst er andelen innen teknologifag, hvor seks av ti doktorander hadde utenlandsk statsborgerskap, tett fulgt av matematikk/naturvitenskap. Denne tendensen har økt år for år, og det forteller oss flere ting. Det å ta doktorgrad er mer etterspurt og attraktivt for utenlandske statsborgere enn for norske studenter. Dette merkes oss på søkningen til ulike doktorgradsstipender som er utlyste, hvor det synes å være en overvekt av søkere fra utlandet.
FrPs Tord Lien mener det er bekymringsfullt at det å ta doktorgrad ikke er mer attraktivt blant norske studenter, og viser til at økt lønn for stipendiater vil være et incentiv. Kunnskapsministeren er ikke skremt og sier i den samme reportasjen at vi trenger kompetent arbeidskraft, og at utenlandske studenter vil kunne tilføre oss mye. Daværende leder av Forskerforbundet, Bjarne Hodne, uttalte at «Det kan bli en form for ‘brain drain’». Dette kan tolkes som en type bekymring.
Det er mulig å antyde flere forhold som kan forklare disse tendensene. Det er langt flere doktorgradsprogrammer som tilbys på engelsk, og som er internasjonalt orienterte og anvendelige. Det er også færre doktorgradsprogrammer som representerer en språkbarriere for utenlandske studenter. Norge er et av få land i verden som kan tilby lønn under doktorgradsutdanningen, og hvor de ikke avkreves høye studieavgifter og skolepenger for å ta doktorgrad. Dette gjør det økonomisk lukrativt å kunne komme og ta en doktorgrad her. Til sammenligning må de samme utenlandske studentene betale skyhøye skolepenger hvis de skulle ta en doktorgradsutdanning i et annet europeiske land, spesielt for dem med ikke-europeisk bakgrunn som betegnes som ‘overseas students’. Inntil nylig hadde Sverige mange utenlandske studenter, men etter at de innførte betaling for studiene, forsvant de fleste. Nå er det også slik at hvis man skal ta en doktorgrad og må betale for det, så vil de fleste utenlandske studenter sannsynligvis velge mer prestisjetunge universiteter med godt akademisk omdømme og høy rangering. Det er fortsatt slik at det ikke bare er spørsmål om man har doktorgrad, men hvor fra og hvilket universitet.
Det er rimelig å anta at det å ta en doktorgrad (ph.d.) er beheftet med enda høyere status og prestisje hos utenlandske statsborgere enn hos norske studenter, noe som kan forklare at det synes mer attraktivt og ettertraktet blant utenlandske statsborgere. Det er grunn til bekymring hvis norske studenter ikke synes at det er verdifullt nok å ta en doktorgrad og gjøre karriere i akademia, noe den labre interessen for å søke på stipendiatstillinger kan tyde på. En begynnerlønn for stipendiater i lønnstrinn 48 er av mange nevnt som for lite stimulerende, og det har vært et høyst uaktuelt alternativ blant godt voksne vitenskapelige ansatte som vurderte å ta doktorgrad. De velger heller å ‘ta snarveien’ og oppnå førstelektorkompetanse. Men av hensyn til satsing på fremtidig forskerrekruttering og styrking av doktorgradsprogrammene kan denne karriereveien komme til å representere et ‘blindspor’.
Det er positivt at mange utenlandske studenter ønsker å ta doktorgrad ved norske lærersteder, og at det vil øke konkurransen om de beste kandidatene. Hvis disse studentene også blir i Norge etter endt doktorgrad og tar seg jobb her, har vi ingen grunn til bekymring, for samfunnet tappes ikke for kompetanse og høyt kvalifisert arbeidskraft. Men en doktorgrad er ikke noen endestasjon, dog snarere et springbrett til ny og videre akademisk karriere i et annet land for noen av disse utenlandske studentene. Lønnsnivået i Norge kan bidra til at de blir, og de vil da bidra til å dekke behovene for doktorgradskompetanse i akademia og samfunnet for øvrig i årene fremover. På den annen side må også antallet stipendiatstillinger øke hvis man skal kunne reprodusere den kompetansen som forsvinner når mange med professorkompetanse og doktorgrad om få år går av med pensjon og slutter ved høgskoler og universiteter. Så det er avgjort også en bekymring i nær fremtid når det gjelder reproduksjon i akademia. Når også bevilgningene til forskning og utdanning i statsbudsjettet ikke økes nevneverdig, utgjør det en bekymring for den fremtidige forskerrekrutteringen og utviklingen innen doktorgradsutdanningene,
