Publisert 22. desember 2021 kl. 01:01
På hjemmekontoret til professor emeritus Petter Gottschalk på Vinderen i Oslo lyser det fra tre PC-skjermer. Innrammet på veggene er avisforsider der professoren har uttalt seg i saker.
Som vanlig jobber kriminologen ved Handelshøyskolen BI med manuset til en artikkel om hvitsnippskriminalitet. Han begynte å jobbe klokken 7 om morgenen, noe som er litt sent til han å være.
I bokhyllen bak oss er bøkene han har skrevet, det har blitt 111 av dem totalt. Han har seks artikler inne til fagfellevurdering og jobber med fire bokmanus. I fjor publiserte han i snitt én artikkel i måneden.
71-åringen, som forsker på kriminalitet begått av samfunnets eliter, er en av Norges mest produktive forskere.
– Jeg synes det er kjempegøy! Det er fortsatt mye jeg har lyst til å få til som professor, sier han.
Fra direktoratet Unit og publiseringssystemet Cristin har Forskerforum har fått innsyn i publiseringspoengene til alle norske forskere som har publisert noe i årene 2017 til 2020.
Vi har tall fra både universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak.
Hva er egentlig publiseringspoeng? Se faktaboks lenger ned i saken.
Tallene viser at Gottschalk i denne perioden var Norges tredje mest publiserende forsker, av over 50 000 personer. Han skrev bøker og artikler som utløste 141 publiseringspoeng på fire år. For å sette det i perspektiv: Når du er aleneforfatter på en artikkel på nivå 1, gir det institusjonen du jobber ved ett publiseringspoeng.
Gjennomsnittsforskeren ved universiteter og høyskoler produserte 2020 1,24 publiseringspoeng, ifølge databasen DBH.
Her er oversikten over de 500 forskerne i Norge med flest publiseringspoeng:
– Hemmeligheten er at holdningen min er at de avtalene jeg har inngått med meg selv er de viktigste. Jeg holder meg for eksempel unna de aller fleste møter. Dermed kan jeg skjerme meg mye for å nå mine mål, sier Gottschalk.
– Og så er jeg ganske disiplinert. Jeg jobber selvfølgelig syv dager i uken, forsetter han.
Dagen består av to økter. Den første varer til tolv på dagen. Så tar han gjerne en lur. Ofte henter han barnebarna barnehagen. Så sykler han til BI i Nydalen, hvor han sitter til klokken 19.
– I mitt forrige liv kunne jeg lite om mye. Nå kan jeg mye om lite, sier Gottschalk.
Han kom nemlig sent inn i akademia. Først som 48-åring tok han doktorgrad, og han ble professor da han var 50. Før det hadde han flere ledende stillinger i næringslivet, blant annet i selskapet ABB.
Han merket at folk var skeptiske til han i akademia.
– Det var litt sånn. «Vi vet at du har vært konsernsjef og sånn, men du må ikke tro du er noe». Men jeg gidder ikke å bry meg om hva folk mener. Så jeg satte meg mål. Jeg tok doktorgraden på 2 år og 5 måneder. Jeg husker nesten ikke hva jeg skrev om en gang. Jeg ville bare mestre det, sier han.
– Så skjønte jeg at det som gjelder er å være professor. Ikke «tredjeamanuensis» eller førsteamanuensis. Så da ble jeg professor på to år, sier han.
Og fortsetter:
– Så skjønte jeg at det er publisering som gjelder. Og jeg fant ut at det er kjempegøy. Jeg synes fortsatt det er kjempegøy å få tilsendt forfattereksemplarer av bøker.
Egentlig var det IT-strategi som var Gottschalks fagområde. Men han ble litt lei av det temaet, men oppdaget snart noe annet.
– Jeg fikk tenning på dette med kriminologi og hvitsnipper. For det minnet meg om meg selv om mennesker jeg hadde omgåttes i ABB og andre steder, sier han.
Gottschalk forsker på to hovedtemaer. Det ene er hvorfor personer i samfunnseliten begår økonomisk kriminalitet, altså såkalt hvitsnippkriminalitet. Han driver mye med teoriutvikling på hvorfor elitene, enten de er stortingsrepresentanter eller konsernsjefer, gjør dette. Og han har mye empiri om dømte hvitsnipper. Han har utviklet en teori – bekvemmelighetsteori – som har slått an internasjonalt.
– Den går primært ut på at mennesker i samfunnselitene har veldig enkel tilgang til ressurser for å misbruke sine stillinger. Og de synes ikke de gjør noe galt, forklarer han.
Det andre temaet er gransking. Han henter opplysninger fra granskingsrapporter om mistenkte "hvitsnipper" og evaluerer rapportene ved hjelp av en såkalt modenhetsmodell.
Han skriver gjerne om folk som ikke ønsker hans oppmerksomhet.
Fra bokhylla tar han en bok om den såkalte Tjøme-saken, der en arkitekt og byggesaksleder ble tiltalt for korrupsjon. De ble først dømt, men frifunnet i ankesaken nylig. Nå venter kanskje Høyesterett.
– Boken min er om rikingene, bakmennene og -kvinnene. De styrtrike arvingene som bygger i strandsonen. Ingen av dem har noe lyst til å komme i min bok, sier han.
Den er på engelsk, utgitt på et utenlandsk forlag. Det finnes nemlig ikke nivå 2-forlag i Norge, forklarer han.
– Grunnen til at det er gøy å være professor, og mye morsommere enn å være konsernsjef, er at som konsernsjef lyttet folk til meg fordi jeg var sjefen. Nå lytter folk til meg fordi jeg har peiling på noe, sier han.
Han har ikke noen umiddelbare planer om å trappe ned.
I fjor, da han fylte 70, kom instituttlederen hans og spurte om Gottschalk ville ha en markering.
– Ikke faen, sa jeg. Jeg jobber videre. «Det er helt greit det», sa instituttlederen. Så har jeg bare fortsatt
– Du jobber veldig mye. Er det nødvendig å jobbe som deg for å være i akademia?
– Det er klart at jeg kunne valgt å ha én publikasjon i året og så bare oppfylle undervisningsplikten. Da kunne jeg hatt lang sommerferie og firedagers uke, sier han.
Les også:
