Publisert 28. mai 2024 kl. 09:01
– La det ikke være tvil – årets lønnsoppgjør er sterkt politisert, sa Unio stats forhandlingsleder Guro Lind da hun talte på et streikemøte i Oslo mandag morgen.
For første gang på 12 år, er det streik i staten. Striden står mellom én eller to tariffavtaler i staten. Mens Unio og Akademikerne ønsker å beholde ordningen med to statlige tariffavtaler, er staten som arbeidsgiver og LO enige om å gå tilbake til én avtale. Unio og Akademikerne ser på to avtaler som et nyttig verktøy for å sikre kompetent arbeidskraft i statlige virksomheter fordi det innebærer at de kan forhandle om lønnspotten lokalt på den enkelte virksomheten, mens LO mener en slik ordning bidrar til økte lønnsforskjeller. Siden streiken ble et faktum i forrige uke, har beskyldningen om et politisk styrt lønnsoppgjør haglet.
– Det er et ganske sterkt press fra LO om å gå fra to til en avtale, sier Kristine Nergaard, forskningskoordinator i Fafo.
– Det er også politisk styrt i den betydningen at et stortingsflertall har sagt til regjeringen at de skal jobbe for en tariffavtale i staten. Det har noe med hvor flertallet på Stortinget er, og hvem som sitter i regjeringskontorene, fortsetter hun.
3529 statsansatte er i streik etter brudd mellom staten og Akademikerne og Unio i statsoppgjøret.
Kilder: Akademikerne og Unio
Staten har hatt to hovedtariffavtaler siden 2016, da Akademikerne under den blå Solberg-regjeringen fikk en egen avtale. I 2022 sluttet Unio seg til Akademikernes avtale. I 2022 ba et Stortingsflertall bestående av Ap, Sp, SV og Rødt regjeringen om å starte et arbeid for å oppnå likelydende hovedtariffavtaler til hovedoppgjøret i 2024.
– Så lenge et departement har forhandlingsansvar, er det et element av politikk der, og mer enn i et gjennomsnittlig oppgjør, sier Nergaard, som her viser til at også LO-forbundet NTL har rådet sine medlemmer til å stemme nei i uravstemningen. NTL ønsker at en større andel av lønnspotten settes av sentralt enn det staten og LO ble enige om. Hvis NTL får høy nok oppslutning om dette, kan i verste fall også LO gå ut i streik.
– Nå har man en løsning ingen liker, sier Nergaard.
SV og Rødt sympatiserer stadig vekk med streikende parter, men nå har også partiene på høyresiden sett seg nødt til å kommentere konflikten. Fredag gikk Høyres nestleder Henrik Asheim ut med støtte til Unio og Akademikerne. – LO får diktere for mye, sa han til NRK. Dagen etter fulgte stortingsrepresentant Anna Molberg, også hun fra Høyre, med å si at partiet vanligvis ikke uttaler seg om konflikter i arbeidslivet, men at «regjeringen har valgt å gjøre akkurat denne konflikten blodpolitisk».
– De ønsker å gi et lite spark til Ap og LO, tenker jeg. Det er mye Høyre driver med, men utbredt støtte til streikende, har jeg ikke fått med meg at de driver med, sier Nergaard.
Også Venstres Sveinung Rotevatn har uttalt at det har gått politikk i lønnsoppgjøret, og at LO har fått for mye makt ved forhandlingsbordet.
– Hvor uheldig er slike beskyldninger for regjeringen?
– Det er litt damn if you do, damn if you don’t. De har en bestilling fra Stortinget de er nødt til å forholde seg til, og et ganske sterkt press fra LO som mener ordningen med to tariffavtaler er usolidarisk. Jeg kan ikke se for meg at de hadde klart å lande dette uten kjeft. Dette hadde vært vanskelig åkkesom.
– Risikerer man en situasjon der man går tilbake til én tariffavtale nå, og to tariffavtaler igjen hvis Høyre kommer i posisjon?
– Ja. Spørsmålet er hvor stor stas arbeidsgiverne i staten synes det er å styre med to tariffavtaler. Noen synes det er greit, andre synes det blir ekstra mye jobb. Det er en uvanlig konstruksjon at offentlige arbeidsgivere må spørre hvor du er organisert før du får lønna di.
Det ligger an til en langvarig streik, spår Nergaard. Hun begrunner det med at forhandlingsløsningen mellom LO og staten innleder med at «statens tilbyr/krever likelydende hovedtariffavtaler med alle de fire hovedsammenslutningene».
– De har bundet seg til det som prinsipp. Gitt at de opprettholder det, kan jeg ikke se for meg at det blir lett å finne en løsning.
I forhandlingene kom staten Unio og Akademikerne i møte ved å tilby at 75 prosent av potten skulle fordeles lokalt og 25 prosent sentralt. Det er en lønnsdannelse som ikke er særlig annerledes enn det partene hadde fått med to avtaler, og som opprinnelig ikke er så langt unna det Unio og Akademikerne ønsker seg, ifølge Nergaard. Hun antar at de fleste som forhandler lokalt også ville krevd at noe av potten brukes til et generelt tillegg.
– Når det ikke er profilen, men prinsippet om en eller to avtaler, så hjelper det ikke å sukre pillen med å bevege seg mot 20 prosent sentralt og 80 prosent lokalt. De hadde antagelig ikke blitt happy med 100 prosent lokalt heller. Det handler ikke bare om dette oppgjøret, men neste oppgjør også. Da blir det krevende å se for seg at man skal finne en løsning som alle godtar. Spørsmålet er heller hvem som kaster kortene først.
Det er ikke noe problem å styre streiken inn i tvungen lønnsnemd, ifølge Nergaard, og viser til at både politiet og ulike statlig tilsyn er blant de streikende. Hun regner imidlertid med at organisasjonene vil være ansvarlige i sine uttak. Hvis Nergaard får rett, kan streiken bli lang.
– Lønnsnemnd er alltid problematisk i offentlige streiker. Så lenge organisasjonene er edruelige med uttaket, kan det bli langvarig, sier hun.
– Men det er klart at hvis man tar ut halve politiet, så vet man hvor man ender, sier hun.
Og fører to statlige tariffavtaler til større lønnsforskjeller, slik LO hevder? En fersk Fafo-rapport viser at det ikke har blitt betydelige større forskjeller etter at Akademikerne brøt ut i 2016. Studien har imidlertid ikke sett på situasjonen etter 2021, slik at effekten av Unios LO-exit ikke er undersøkt.
Les også:
