Publisert 2. oktober 2024
Signe Bock Segaard er typen som sjelden jobber i helgene. Men for omtrent halvannet år siden klarte hun ikke å la være. Som leder for valgdagbokprosjektet ved Institutt for samfunnsforskning studerer hun valgkamp fra velgernes ståsted. Dataene var samlet inn, og nå var hun spent på om materialet var brukbart. Metoden var uvanlig: Underveis i valgkampen hadde prosjektdeltagerne skrevet ned sine egne refleksjoner om valget i en app, i form av dagboknotater.
Dagbokinnleggene var både lettleste og reflekterte, og hun ble begeistret for det hun leste. Men én skribent skilte seg merkbart ut. Også denne dagboken var godt skrevet, og det var ingenting i veien med refleksjonsnivået. Men det var likevel noe med innholdet og skribentens samfunnssyn som Segaard oppfattet som «veldig urovekkende».
– Vedkommende hadde skrevet mange innlegg, det ble nesten som et manifest som eskalerte over tid. Det var en ekstrem tilnærming til samfunnet. Det var veldig systemet mot meg, at det er jeg som har ansvar for meg selv, mens systemet og politikerne bare vil mele sin egen kake, sier Segaard.
Dagbokinnleggene var verken spesielt høyre- eller venstreekstremistiske eller hadde en ekstrem islamistisk agenda. Det var samfunnssynet i seg selv som var ekstremt, ifølge Segaard. Tekstene inneholdt trusler og ønsker om å påføre politikere som gruppe vold, riktignok uten å navngi enkeltpolitikere eller bestemte partier. Segaard talte flere titalls innlegg gjennom hele valgkampen, og truslene eskalerte over tid.
Etter at Forskerforum fikk kjennskap til denne saken, valgte Segaard også å formulere sine refleksjoner rundt saken skriftlig. Kronikken kan leses her.
Hva gjør man som forsker når man kommer over urovekkende informasjon? Det er ikke forbudt å mislike politikere. Man kan også ønske en politiker av dage uten å risikere å få PST på døra. Men når bikker politikerforakten over i noe mer? Segaard var usikker på hvordan hun skulle tolke det hun leste.
– Da jeg satt der, fikk jeg en vond følelse i magen. Det hadde gått ganske lang tid etter valgkampen, og vi skulle i gang med analyser, og så sitter jeg der som enkeltforsker: Jeg visste ikke om jeg la for mye i det. Skulle jeg bare ignorere det, eller har jeg et ansvar?
Hun begynte å tenke på hva slags person skribenten var, og hun lurte på om det lå noe mer bak. Var det en syk person, eller en person som faktisk mente alvor?
– Hva om dette voldsomme innlegget ikke bare var ord, men at det bak ordene og formuleringene lå et motiv og et ønske om faktisk å utføre noe i praksis?
Terskelen for å utlevere personidentifiserende opplysninger fra personer som deltar i forskningsprosjekter, er høy. Segaard visste godt at det henger sammen med tilliten folk har til forskning generelt, men også at det handler om integriteten til forskningsprosjektet hun ledet.
– Det må ikke være tvil om at når du gir samtykke, så forblir du anonym, sier hun.
Segaard stod nå overfor et dilemma. Skulle hun melde fra til PST eller ikke?
Deltagerne som deltok i studien, ble lovet anonymitet. ISF har derfor ikke ønsket å gjengi det konkrete innholdet i dagboknotatene eller avsløre hvilket valg det er snakk om.
– En kjempevanskelig vurdering og beslutning, kommenterer Vidar Enebakk, sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), organet som veileder samfunnsforskere om forskningsetikk.
Det står tydelig beskrevet i NESH sine retningslinjer at forskere må sikre at anonymitet og konfidensialitet er ivaretatt når dette er avtalt. Hvis man skal vike fra dette prinsippet, må man ha klart for seg hva det skal veies opp mot, forklarer Enebakk.
– Tillit er innmari viktig for forskning. Det er kanskje lett å glemme hvis man bare ser på lovverk og juss. Hvis man tuller med dette grunnleggende prinsippet og skaper mistillit til forskningen, så rammer det all forskning. Derfor er det veldig viktig at noen aktivt vurderer hva som står på spill hvis man skal fravike det prinsippet, sier Enebakk.
ISF tok kontakt med NESH for å få veiledning om saken, men Enebakk presiserer at komiteen ikke har gjort noen selvstendig vurdering av saken. Det henger sammen med at forskningsetikken i Norge i stor grad er basert på institusjonell autonomi og akademisk frihet. Derfor er det institusjonen selv som har ansvaret for å håndtere forskningsetiske saker, forteller han.
– Det er et institusjonelt ansvar å beskytte enkeltforskeren og forskningens integritet i bred forstand, sier Enebakk, som legger vekt på at arbeidsgivere må støtte sine ansatte når de står overfor vanskelige forskningsetiske beslutninger.
Kilde: NESH
For Signe Bock Segaard var det særlig én ting som var viktig: ansvaret hun hadde som forsker og prosjektleder. Som prosjektleder måtte hun sørge for at prosjektet ble gjennomført i tråd med de forskningsetiske standardene de hadde lovet deltagerne. I tillegg kjente hun på en forpliktelse til å håndtere saken på en god måte, slik at hennes egen og kollegaers forskning ikke ble skadelidende i framtiden.
– Hvis jeg valgte å gå videre med det, og vi for eksempel brøt anonymiteten på grunn av dette, kunne det få konsekvenser for andre forskere som samler verdifulle data for å forstå samfunnet, sier Segaard.
– Det var noe litt nytt jeg måtte overveie. Det var ikke bare uskyldige data, kanskje det var noe mer alvorlig. Det fikk meg til å tenke på rollen forskere generelt har i samfunnet, sier Segaard, som også hadde de andre kollegaene på prosjektet i tankene.
– Det er jo ikke noen hemmelighet hvem som jobber på prosjektet, men vi visste ikke hvem vedkommende var.
– Har det endret noe på hvordan du samler inn data?
– Nei, i grunnen ikke. Synet som kom fram i dagboken, er jo et syn som finnes i samfunnet som også er viktig å få fram, tenker jeg. Det må vi som forskere forholde oss til, sier Segaard.
En slags kløpper på håndtering av forskningsetiske gråsoner er ekstremismeforsker Tore Bjørgo. Siden slutten av 1980-tallet har han intervjuet et hundretalls ekstremister, både hardbarka kriminelle med lange fengselsdommer bak seg og personer som har bedrevet mer ekstremistisk propagandavirksomhet. I detalj har han fått høre om alt fra bombeaksjoner til fysisk vold. Livshistoriene til tidligere ekstremister er viktig for å forstå hva som får folk til å bli radikalisert, og hva som får dem til å snu, sier Bjørgo.
– Når jeg og mine kollegaer intervjuer ekstremister, har vi taushetsplikt om vold begått i fortid, men ikke om hva de eventuelt planlegger å gjøre i framtiden. Men det vil alltid være avveininger. Hvis noen er ansvarlig for et uoppklart drap, vil det være vanskelig å bevare taushetsplikten, sier Bjørgo, som er professor ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX).
Ofte melder det seg et spørsmål om voldelig tilbøyelighet, forklarer han.
– Det er ikke uvanlig å ha voldelige fantasier, verken blant ekstremistiske aktører eller folk med psykiske problemer. Da er det en avveining hvor realistisk dette er. Hvor sannsynlig er det at vedkommende vil handle ut fra dette?
– Hvordan vurderer dere gråsonene?
– La oss si at en informant forteller om slike voldelige fantasier til en ph.d.-kandidat. Da bør vedkommende diskutere det med sin veileder. Sammen må de vurdere om dette høres ut som en reell hensikt om å begå alvorlig vold. I så fall bør de varsle politiet. Hvis det virker å være løse tanker, vil de trolig la være, sier Bjørgo.
Det er kanskje ikke så lett for den gjengse forsker å vurdere alvorlighetsgraden i en trussel eller om noe i det hele tatt er en trussel. Og med en gang man må vurdere om noe er farlig, er det ikke lenger bare forskningsetikken som spiller inn, men også jussen. Vi kontakter Morten Holmboe, jurist og professor ved Politihøgskolen og ekspert på avvergingsplikt, personvern og taushetsplikt.
«Den juridiske kortversjonen er at man kan ha en plikt til å varsle dersom man holder det som sikkert eller mest sannsynlig at vedkommende vil begå (nye) lovbrudd», kommer det kjapt på e-post etter at Forskerforum tar kontakt.
Holmboe viser til straffeloven § 196, Plikt til å avverge et straffbart forhold, også kalt avvergingsplikten. Samtlige borgere har en lovfestet plikt til å avverge alvorlige lovbrudd som drap eller overgrep, selv leger og psykologer, og dermed også forskere som har lovet konfidensialitet.
«Det samme gjelder dersom følgen kan avverges. For eksempel kan man vite om at et barn er bortført. Da kan det være plikt til å sette myndighetene i stand til å finne barnet», fortsetter han.
Men for at avvergingsplikten skal inntreffe, må noe være i ferd med å skje. Når Holmboe holder foredrag, pleier han derfor å illustrere dette med en tidslinje og en pil som peker framover.
– Et typisk eksempel er mishandling i nære relasjoner. Hvis man finner ut at noen systematisk mishandler sine nærmeste, og det er klare indikasjoner på at vedkommende vil fortsette å gjøre det, går avvergingsplikten foran taushetsplikten, utdyper han når Forskerforum får ham på tråden.
– En annen ting som kan utløse en plikt til å varsle, er om man oppdager at noen er uskyldig tiltalt eller dømt for en straffbar handling.
Med andre ord:
– Hvis man finner ut hvem som har drept Olof Palme, har man ikke plikt til å varsle om det, med mindre vedkommende har tenkt å drepe flere. Hvis noen er uskyldig tiltalt eller dømt for drapet, er det noe annet, sier Holmboe.
Kilde: Morten Holmboe
– Hva hvis man har lovet forskningsdeltagerne anonymitet?
– Hvis avvergingsplikten utløses, har det ingenting å si om man har lovet noen anonymitet. Hvis det kommer fram at ugreie ting har skjedd, men at det mest sannsynlig ikke vil skje i framtiden, vil det ikke være noe å varsle om. Man har ikke plikt til å varsle bare for å oppklare noe.
Men hva med ekstreme holdninger eller trusler? Holmboe geleider oss igjen til lovens ordlyd, som lister opp 52 typer lovbrudd som må brytes for at varslingsplikten utløses.
– Det er i seg selv ikke straffbart å ha ekstreme holdninger. Man kan tenke mye rart i hodet sitt uten at straffeloven kommer inn. Det handler om når man går over en grense, sier Holmboe, som sier at jurister gjerne bruker frasen «når man skrider til verket».
– Hvis jeg kjøper en solid avbitertang på Clas Ohlson, er ikke det en ulovlig handling. Men hvis jeg åpenbart har tenkt å slå naboen i hodet med den, og forteller det til noen, kan vedkommende få avvergingsplikt.
Men hvor lett er det egentlig å henge med på dette regelverket? Skal vi tro Holmboe, er lovparagrafen såpass tunglest og komplisert at selv rutinerte jurister sliter med å holde tungen rett i munnen.
– Reglene er veldig krevende. Det skal helt konkret være brudd på den og den paragrafen. Det vanskeligste er nok likevel å vurdere sannsynligheten for at noe skal skje, sier han, og legger til:
– Men det er heller ikke så enkelt å lage regler som ivaretar de kryssende hensynene på en god måte.
Når ekstremismeforsker Tore Bjørgo og kollegaene ber om samtykke, er de alltid tydelige på at alle borgere har en generell plikt til å avverge alvorlige kriminelle handlinger. Kun et par ganger i løpet av karrieren har han sett seg nødt til å varsle PST som følge av informasjon han har kommet over i sitt virke som ekstremismeforsker.
– Da har jeg sett på informasjonen som så foruroligende at jeg mente det var på sin plass å si fra, sier Bjørgo.
– Vedkommende har ikke sagt at han nødvendigvis skulle gjøre det selv, men kommet med en oppfordring til å sette fyr på asylmottak, og den type ting. Da sa jeg fra om at her burde man i hvert fall følge med, sier Bjørgo, som ikke tror sakene ble fulgt opp av PST.
I slike tilfeller må man vurdere nøye hva som står på spill, ifølge Vidar Enebakk i NESH.
– Det kan være aktuelt i en enkelt sak, men hvis samfunnsforskere alltid skal dele informasjon med PST når de blir bedt om det, kan det i stor grad begrense tilliten folk har til forskning, sier Enebakk, som mener man i verste fall kan risikere at folk kvier seg for å delta i forskning.
PSTs interesse for en sak er ikke nok til å melde fra, tilføyer Holmboe ved Politihøgskolen. Men hvis man er i tvil, er det beste å snakke med vanlig politi eller PST, råder han.
– Det går i så fall an å lufte bekymringen uten å navngi den det gjelder, så kan politiet vurdere om det er grunn til å be om flere opplysninger.
– Det viktigste her er det moralske. Hvis man er redd for at noen skal sprenge en bombe, vil det være vanskelig å leve med. Man har kanskje ikke en plikt til å melde fra, men se heller på det som en frigjørende regel, sier Holmboe.
Da Signe Bock Segaard satt hjemme den søndagsformiddagen, endte hun med å ringe en kollega og sende en e-post til instituttets beredskapsgruppe. Det tok bare en halvtimes tid før daværende direktør ringte opp. Det var helt avgjørende å ha noen å dele ansvaret og bekymringen med, sier hun.
– Det var fint å bli tatt på alvor, sånn at jeg ikke var alene om håndteringen.
Det var til slutt ledelsen som tok den endelige beslutningen om å sende en bekymringsmelding til PST, men uten opplysninger som kunne identifisere dagbokskribenten. Dette skal PST ha godtatt. Det var særlig ett aspekt som var utslagsgivende for beslutningen: tvilen. De var i tvil om hvor alvorlig innholdet i dagbokskribleriene faktisk var.
– Det var mange overveielser for og imot. Vi tenkte at vi heller skulle sende en for mye enn en for lite, nettopp fordi PST skulle få vurdere alvorlighetsgraden i det, sier Segaard.
Hun nevner også tidsaspektet som avgjørende for beslutningen: Det hadde gått en del tid fra innleggene ble skrevet, og instituttet vurderte det slik at det ikke var noen direkte fare for menneskeliv.
– Det har ikke vært noen rettslige begjæringer som tilsier at vi skal utlevere kontaktinformasjon, og derfor har vi ikke gjort det, sier Segaard.
Segaard er opptatt av at forskere kan havne i ulike situasjoner som vekker PSTs oppmerksomhet. Nå vil hun gjerne fortelle kollegaer om hva hun har opplevd.
– Vi kan hjelpe hverandre til å være forberedt. Man kan godt være i tvil, og da er det viktig at man vet at andre har vært i samme situasjon.
PST er først og fremst opptatt av opplysninger når noen utfører eller oppfordrer til vold, sier seniorrådgiver Martin Bernsen til Forskerforum. Les mer her:
Les også:
