Av Knut Bjørlykke, professor emeritus ved Institutt for geofag, Universitetet i Oslo
Publisert 6. mars 2019 kl. 15:02
Forskning er internasjonalt, og det er viktig at vi har et betydelig innslag av forskere fra utlandet som har en annen bakgrunn, og at norske studenter og forskere får erfaring fra utenlandske institusjoner. Problemet er at en del fagområder har nesten bare utenlandske forskere. Det gjelder særlig i teknologiske fag og anvendte naturfag. Dette skyldes ikke bare at de var mer kvalifiserte enn norske søkere, men at norsk ungdom ikke finner forskning som karrierevei så attraktiv. Det er rekrutteringen av studenter og stipendiater fra Norge som svikter. Vi skal være glade for at vi kan få godt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft til våre universiteter og forskningsinstitusjoner, men i de fleste tilfeller er det vanskelig å rekruttere de alle beste på det internasjonale markedet. Det er i de fleste tilfeller andre som kan tilby bedre lønn og arbeidsforhold.
Når det gjelder norske forskere, er det større sjanse for at de blir i Norge selv om de er ledende innen sitt forskningsfelt. Vi har nå eksempler på at stipendiatstillinger ved Universitetet i Oslo får opp til 90 søkere fra hele verden uten at det er kvalifiserte norske søkere. Det er tydelig at et doktorgradsstudium og en forskerkarriere ikke alltid er så attraktive når man kan få godt betalte jobber i annen virksomhet basert på en mastergrad. Det kan se ut som om næringslivet og en del offentlige etater foretrekker å ansette søkere som er tre–fire år yngre, og som ikke er så spesialiserte til forskning på et smalt fagområde. Det har vært antatt at arbeidet med forskning til doktorgrad er en god bakgrunn for annen mer praktisk virksomhet, men det kan også argumenteres for at de tre–fire årene kan brukes til opplæring i bedrifter eller etater.
Mye av forskningen ved universitetene styres av store bevilgninger gjennom sentre for fremragende forskning og store internasjonale prosjekter som kan være fokuserte på ganske smale problemstillinger med begrenset praktisk anvendelse. Mange universitetslærere får lite eller ingen forskningsmidler selv om det de skal dekke i sin undervisning, er svært viktig for norske forhold. Instituttledere har forholdsvis lite å si fordi finansieringen av forskningen og av stipendiater for det meste styres av ekstern finansiering. Dette vil også prege undervisningen slik at det kan være svak undervisningskompetanse på viktige fagområder. Disse fagområdene kan være viktige for norsk næringsliv og offentlige etater. Professorer vil i stor utstrekning forelese om det de selv er best kvalifiserte i. På grunn av sviktende norsk rekruttering har den faste staben ved en del universitetsinstitutter ofte en stor prosentandel utenlandske forskere. Ved enkelte anvendte forskningsinstitutter er over 70–80 prosent av forskerne utenlandske. Disse behersker norsk i varierende grad. Dette er uheldig hvis det gjelder å samarbeide med offentlige etater og liknende. Populariseringen av forskningsresultater og deltagelsen i samfunnsdebatter vil også kunne svikte. Forskning på konkrete og kanskje lokale problemer gir liten uttelling i konkurransen om høye siteringer og opprykk til professorater og andre vitenskapelige stillinger. I oljeindustrien, også i Equinor, er norske geologer og ingeniører ofte i mindretall. I det lange løp er det uheldig å basere viktige norske virksomheter på import av forskere og spesialiserte fagfolk.
