Av Aksel Kjær Vidnes, journalist i Forskerforum
Publisert 28. oktober 2017 kl. 08:00
Aksel Kjær Vidnes
Lytter vi nok til fakta og ekspertise når vi tar politiske beslutninger? Det er nok vanskelig å komme med et fullt ut korrekt svar på det spørsmålet, men det mangler ikke på eksempler for den som måtte mene at fakta og forskning ignoreres når politikerne vedtar lover og regler. På et debattmøte på Universitetet i Oslo denne uken fortalte flere forskere om hvordan forskning brukes eller misbrukes i politikken. Ta bare dette, som Erik Nord ved Folkehelseinstituttet kom med: 8000 liv kunne vært spart dersom norske myndigheter hadde regulert e-sigaretter på en mer liberal måte enn vanlige sigaretter. Nord var en av de to forskerne som sto bak beregningene, og som mener at funnene deres ble ignorert da regelverket for e-sigaretter ble utformet. Det høres jo hårreisende ut. Men er det hele bildet?
I en tid der all politikk skal være kunnskapsbasert står ikke den politiske kampen nødvendigvis om de beste argumentene, men om hvem som har den «beste» forskningen. Det kan lett føre til såkalt «cherry picking» – at man bevisst plukker ut de forskningsresultatene som best støtter det man allerede mener. Akkurat det hadde Ingeborg Rossow ved Folkehelseinstituttet noen grelle eksempler på. Hun viste til de senere års debatter om alkohol- og skjenkelovgivning, der forskningen peker i retning av at streng regulering har mange positive helseeffekter i forhold til liberalisering. Rossow hadde selv konkludert i en studie i 2011 at det var en klar sammenheng mellom små endringer i skjenketider og antall voldstilfeller i norske byer. Det fikk NHO reiseliv til å bestille en egen rapport, som betvilte gyldigheten ved den første studien. Skjenketidene forble uendret. Og så var det eksemplet med tidligere justisminister Anders Anundsen, som i intervju med NRK påsto at han hadde en lang liste med forskning som viste at cannabis var mer skadelig enn alkohol. Da NRK ba om å få se listen, viste det seg at grunnlaget for å konkludere som Anundsen gjorde var svært tynt. Ja, for det var kanskje ikke fakta som var begrunnelsen for standpunktet, men noe annet?
Felles for disse eksemplene var at forskningen tråkket inn i politisk betente saker der verdier kom i konflikt, og at politikerne tok beslutninger på bakgrunn av noe annet enn det de aktuelle forskerne la vekt på. Frustrasjonen blant forskerne er så klart svært forståelig, men det er kort avstand fra den frustrasjonen til en mangelfull forståelse av at forskningen ikke er det eneste beslutningsgrunnlaget i et samfunn.
Tidligere i år intervjuet vi den argentinske vitenskapshistorikeren Silvio Funtowicz om hvordan det kan ha seg at det skjer så mye tilsynelatende «ufornuftig» i vår tid (les: Trump og Brexit), vi som liksom er på høyden av vår sivilisasjon. Historikeren vektla at fremgangene til de moderne vestlige nasjonalstatene hviler på at beslutninger henter legitimitet i to utfyllende sfærer: demokratiet og vitenskapen. Demokratiet er uttrykk for verdiene befolkningen bærer på. Vitenskapen er utrykk for fakta – den objektive kunnskapen. Disse to grunnlagene for legitimitet i politiske beslutninger – verdier og fakta – har sikret statenes stabilitet og fremgang. Men noe skjedde etter andre verdenskrig, mente Funtowicz. Fakta fikk større betydning, vitenskapen fikk større innflytelse over beslutninger, og verdier tok mindre plass. Det er mye godt å si om at undertrykkende moral har blitt desimert som styringsgrunnlag i våre demokratier, men samtidig skal vi kanskje ikke undervurdere betydningen av sakte utvikling – at folks verdier blir hørt og ikke blir overkjørt. Trump og Brexit er nettopp utslag av en slik utvikling, mente Funtowicz.
Ekspertveldet har kanskje fått mer makt enn folket er villig til å akseptere. Jeg mener det er verdt å reflektere over, og slike ekstreme utslag, om man kan kalle dem det, kan kanskje unngås med en bedre balanse mellom fakta og verdier. Men det fordrer også at både de som produserer og bruker kunnskap i forbindelse med politikkutforming, anerkjenner at det kan være andre hensyn å ta enn de rent vitenskapelige. Som Peter Gluckman nylig trakk frem i et intervju i Forskerforum: «Som forsker må en huske at politikere ikke bare har dine hensyn å tenke på. Politikk blir til på basis av mange andre, til dels verdibaserte, hensyn.» Han er selv vitenskapsråd for statsministeren i New Zealand og leder i The International Network for Government Science Advice.
«Vi må aksepterer at verdier fortsatt kan være et legitimt grunnlag for beslutninger. Da får vi nok ikke legalisert cannabis med det første, men kanskje vi slipper Trump.»
I spørsmålet om e-sigaretter var det nok andre verdibaserte hensyn som spilte inn. 8000 liv spart? Ja, det er en teoretisk mulighet for det, men et annet hensyn var om vi skulle innføre nye måter å innta avhengighetsskapende midler som nikotin på når vi i årtier har jobbet for å fjerne dem fullstendig. Og i spørsmålet om cannabis kan man si det samme: Skal vi legalisere flere rusmidler enn de vi allerede har tilgang på, selv om et nytt rusmiddel er mindre skadelig enn et gammelt? Dette står igjen opp mot andre hensyn, som at legalisering kan føre til mindre kriminalitet.
Så var ikke poenget til forskerne akkurat misnøyen med det politiske utfallet, men hvordan forskningen ble brukt. Erik Nord ergret seg, slik jeg tolket ham, prinsipielt over at viktig fakta ble utelatt. Kanskje ville ikke de faktaene han kom med vippet Stortinget, men de burde i hvert fall ha blitt vurdert.
Noe av frustrasjonen kan nok unngås om beslutningstakere er ærlige om når forskningen ikke er det som teller mest. Særlig Ingeborg Rossow trakk frem det poenget. Hennes frustrasjon var ikke at politikerne konkluderte med å beholde skjenketidene til tross for hennes funn, men at forskningen ble misbrukt og tatt til inntekt for allerede inntatte ståsteder – på begge sider. Det var innrømmelsen av realitetene hun savnet i debatten: at det var andre hensyn å ta enn voldsstatistikk. Arbeidsplasser, inntekter og levende sentrumsområder kunne alle ha vært gode begrunnelser som veier opp for en brukken nese i ny og ne. Men i stedet for slike begrunnelser ble forskning som pekte i ulike retninger, tatt som gissel i den politiske debatten.
Dette ønsket om redelighet tror jeg flere kunne tatt til seg. Det er én sak å tape for andre hensyn enn de fakta en selv vektlegger. Det er en annen sak om politikere ikke er åpne om at det faktisk eksisterer andre hensyn. Risikoen vi bærer er at forskning mister troverdighet og at stemmer som baserer seg på frykt og feilinformasjon får økt oppslutning. Løsningen er ikke å kjempe om å ha de beste fakta. Vi må heller være tydelige på hva som er fakta og hva som er verdier, samtidig som vi aksepterer at verdier fortsatt kan være et legitimt grunnlag for beslutninger. Da får vi nok ikke legalisert cannabis med det første, men kanskje vi slipper Trump.
