Frode Olav Haara, førsteamanuensis i matematikkdidaktikk ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.
Eirik S. Jenssen, førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Sogn og Fjordane.
Internasjonalisering er et av fyndordene som ligger som et uttalt krav til forskning og høyere utdanning. Begrepet er uimotsigelig positivt. Klart det er viktig å se ting i et større perspektiv, klart det er viktig å være orientert om hva som rører seg ute i den store verden, og ingen vil nekte for at forskning gjort i andre deler av verden kan ha verdi for vår kunnskapsforståelse og tilnærming. På den annen side har nasjonalisering noe negativt over seg. Det gir assosiasjoner til uønskede holdninger, om å være god nok, navlebeskuende og kanskje til og med fiendtlig innstilt overfor nye impulser. Dette tror vi kan være noen av grunnene til at begrepet internasjonalisering sjelden blir utfordret.
Gjennom styringsdokument blir internasjonalisering fremhevet som et kvalitetstrekk. Samtidig hører vi at høyere utdanning er for dårlig når det gjelder internasjonalisering. Hva som skal til for å bli bedre, er ikke like klart. Når vi har spurt våre kollegaer, og leser hva kollegaer og ledelse ved andre institusjoner for høyere utdanning mener, synes svarene å sprike i ulike retninger. Vi hører forslag om å ha flere bøker på engelsk, gjennomføre forelesninger på engelsk, å legge til rette for hospitering av utenlandske studenter, og å oppfordre studenter til å studere i andre land.
Er alt som fremmes i internasjonaliseringens navn like utviklende?
Internasjonalisering i praksis
Hva innebærer så internasjonalisering? Senter for Internasjonalisering av utdanning (SIU) bruker følgende definisjon: Innenfor høyere utdanning handler internasjonalisering om å integrere en internasjonal, interkulturell og global dimensjon i mål, organisasjon og handling. Å skulle leve opp til dette vil få følger for både studenter og undervisere.
For at studenter i Norge skal møte internasjonaliseringen, ser vi for eksempel at det legges til rette for følgende:
- Studier ved norske institusjoner har en internasjonal dimensjon. For å fremstå som internasjonal orientert er trolig det vanligste tiltaket å legge til rette for en internasjonal dimensjon i fagene. Det er i seg selv litt diffust, men innebærer som regel å bygge på internasjonal forskning, analysere hvilke globale faktorer som virker inn på praksisen på og posisjonen til fagfeltet, og å drøfte norske forhold opp mot disse.
- Undervisning og pensum er på et annet språk enn norsk. En lettvint tilnærming til internasjonalisering er å ha en pensumliste med mange engelskspråklige referanser, og at undervisningen gjennomføres på engelsk. I praksis gjelder dette kurs med et lite antall studenter, og er ikke til vår kjennskap lagt til grunn for eksempelvis profesjonsutdanningene. Denne formen for internasjonalisering vil kreve språkkompetente deltakere, både lærere og studenter, om ikke de faglige diskusjonene og refleksjonene skal bli fattige og endimensjonale. Språk knytter ikke bare bånd. Det kan også skape barrierer.
- Det skal være mulig å studere i utlandet. Det fins i dag mange muligheter for å studere i utlandet, og mange studenter prioriterer å ta hele eller deler av sin utdanning i andre land. De får da et internasjonalt perspektiv på faget og studiet og trolig mindre av det norske perspektivet, i den grad de er ulike.
Vi som arbeider som undervisere og forskere innenfor høyere utdanning, merker kravet eller ønsket om internasjonalisering på særlig tre områder:
- Samarbeid med andre. Som i alle andre yrker er det viktig for oss å samarbeide med flinke folk (helst flinkere enn oss selv!), møte nye faglige perspektiv og impulser og dermed utvide tilnærminger og erfaringer innenfor fagfeltet. Våre fagfelt er ikke avgrenset til Norge, og det er derfor naturlig å utvide vårt faglige samarbeid til å inkludere fagfolk som arbeider utenfor Norges grenser. Forskningssamarbeid, internasjonalt eller nasjonalt, skjer med utgangspunkt i felles forskningsinteresser, uavhengig av om representantene bor i Stockholm, Madrid, Bergen eller på Stord. Samarbeid handler altså i liten grad om hvor.
- Publisering. Alle faglig ansatte i høyere utdanning har krav om å publisere forskning, helst i internasjonale, vitenskapelige tidsskrift. Det er uvesentlig om tidsskriftet blir utgitt i Sør-Korea, Tyskland, Sverige, Norge eller Sør-Afrika. Språket er internasjonalt, og forskningen blir gjort tilgjengelig for det internasjonale fagmiljøet. På samme måte er dette internasjonale forskningsfellesskapet til hjelp når vi skal finne grunnlag for ny forskning eller undervisning. Det eneste som teller og gjelder, er at kvaliteten på arbeidet er godt. Når det gjelder publisering, handler det altså om kvalitet og ikke om hvor forskningen publiseres.
- Forskningsbasert undervisning. Det er naivt å tro at fronten av forskningen innenfor alle felt ligger i Norge, og at all den nye kunnskapen som forskningen tilfører fagfeltet, er tilgjengelig på norsk. Dette gjør det nødvendig med engelskspråklige referanser på pensumlister om man skal lese og reflektere med grunnlag i fersk forskning. Så blir det vår jobb å legge innhold fra slike referanser fram på norsk for studentene i en form som gjør den tilgjengelig for dem, og ikke minst relevant i en nasjonal kontekst. En masterstudent som ikke kan lese ti engelskspråklige artikler uten å murre, er på feil karrierevei. Også når det gjelder undervisning, handler det altså om hva som gir det beste grunnlaget, og lite om hvor en finner forskningen.
Skille mellom utdanningene
Flere av de sidene vi har vært inne på, viser at internasjonalisering kan bidra til å heve kvaliteten på undervisning og forskning. Men er alt som fremmes i internasjonaliseringens navn like utviklende? Det kan det være grunn til å stille spørsmål ved, siden internasjonalisering nærmest fremstår som et kvalitetstrekk i seg selv. Er det en prioritering og utvikling av internasjonalisering som skal sikre kvaliteten i høyere utdanning? Det kan synes litt merkelig siden det i høyere utdanning ikke er en klar oppfatning av hva internasjonalisering er, og at det i praksis har svært ulike former når det gjelder mål, organisering og handling. Så når det blir trukket frem at en er for svak på internasjonalisering, så er det ikke gitt hvilke grep en skal gjøre for å bli bedre. Det er kanskje ikke engang samme målsetting? Dette underbygges på det ypperlige nettstedet Khrono, når både ledelse og undervisere fra høyere utdanning gir uttrykk for hvordan studiene kan bli mer internasjonale. Det synes likevel som mer eller mindre private forslag, og noen kan kanskje til og med kalles kontroversielle? Er det automatisk et kvalitetstrekk om alle studenter skal studere minst ett semester i utlandet? Eller om fagtilsatte besøker en samarbeidsinstitusjon i utlandet, eller får utenlandsbesøk? Bør en nektes fast jobb om en ikke har et utenlandsopphold bak seg? Blir alt bra bare en underviser på engelsk? Følger en denne logikken, kan det tenkes at den optimale formen for internasjonalisering er å ta hele utdanningen i utlandet. Det har vi liten tro på skal gjelde for alle studier. Her er det nødvendig å skille mellom utdanningene. Det er forskjell på å studere økonomi, musikk eller tysk litteratur, og ulike profesjonsutdanninger. Profesjonsutdanninger bør gi god kunnskap om den norske konteksten slik at studentene ikke fremstår som historieløse. Denne kontekstkunnskapen er sentral og må danne et grunnlag for fagligheten. Det vil si at denne gruppen studenter vil tjene på å ha et solid nasjonalt perspektiv å vurdere internasjonale perspektiver ut i fra. De vil trolig også ha størst nytte av å utvikle et faglig språk på norsk, slik at de kan kommunisere og utvikle profesjonaliteten i samspill med kollegaer ute i yrket.
Global og lokal
Vi har pekt på at internasjonalisering er et kvalitetstrekk når den beriker undervisning og forskning. Det handler i liten grad om spørsmål om hvor, enten det gjelder samarbeidsparter, publisering eller hvor forskningen har funnet sted. Det handler også i liten grad om å gjøre undervisning eller kurs engelskbasert, for å fremtre mer eksklusiv eller for å kunne hake av i et skjema at en har iverksatt internasjonaliseringstiltak. Internasjonalisering skal integrere en internasjonal og global dimensjon i mål, organisering og handling som hever kvaliteten på forskning og undervisning. Da mister det globale og det lokale mer og mer sin faglige distanse, og internasjonalisering blir et spørsmål om kvalitet der det nasjonale blir en naturlig del av det internasjonale.
