Av Tove Wefald Pedersen, avdelingsdirektør, Norsk Maritimt Museum og Tori Falck, seksjonsleder for arkeologi, Norsk Maritimt Museum
Publisert 20. juni 2018 kl. 13:55
Blant arkeologene finnes en liten gruppe spesialister som trives både over og under vann. Med regionreformen har denne sektoren havnet ufrivillig på dypt vann. Den nye ansvarsforskriften fra Klima- og miljødepartementet (KLD), som har høringsfrist 21. juni, har uheldige konsekvenser for norsk marinarkeologi.
Når KLD nå vil rydde opp ved å bestemme at universitetsmuseene og Norsk institutt for kulturminneforskning skal grave alle skipsfunn på land, mener vi de fragmenterer forvaltningen. Det var vel ikke hensikten? Vi mener det er et sunt prinsipp at samlingsansvaret er førende for utgravingsansvaret. Museene som tar kostnadene ved å ivareta funnene på vegne av fellesskapet, bør kunne styre de faglige valgene i den arkeologiske utgravingen. Sjøfartsmuseene bør ha utgravingsansvaret for skipsfunn som omfattes av kml §14, uavhengig av alder og uavhengig av funnsituasjon.
Den offentlige forvaltningen av kulturminner under vann sorterer i dag under fem museer, som har ansvar for hver sin region: Tromsø museum, Vitenskapsmuseet i Trondheim, Bergens sjøfartsmuseum, Stavanger maritime museum og Norsk Maritimt Museum (NMM). De to første er universitetsmuseer, de tre siste er stiftelser. Sammen forvalter de flere tusen kulturminnelokaliteter. Det handler om skipsfunn både på land og under vann, havner, kulturminner i vassdrag, steinalderboplasser, og forlislokaliteter langs kysten og på sokkelen. De forvalter også magasiner med gjenstander som skal tas vare på for fremtidens forskning og formidling. De uttaler seg i arealplansaker som fylkenes kompetansesenter for undervannsarkeologi. Ikke minst forvalter de et lite og svært spesialisert fagmiljø med dykkere og eksperter på skipsteknologi, kystkultur og kulturminnevern. Det finnes ikke lenger en fullverdig utdanning for marinarkeologer i Norge. Vi bør derfor ta godt vare på kompetansen.
I en NIBR-rapport om den norske kulturminneforvaltningen som kom i 2012 ble undervannsarkeologien beskrevet som spesielt sårbar. Kombinasjonen av å være et kostbart felt (dykking, metodikk), med usikker finansiering og lav utgravingsvirksomhet, gjør det krevende å opprettholde en kompetent stab. Denne staben bør også være i front på forsknings- og formidlingsarenaene. Det ble hevdet at kun NMM hadde klart å bygge opp et bredt fagmiljø. NMM, tidligere Norsk sjøfartsmuseum, har lange tradisjoner som marinarkeologisk institusjon. Museet gjennomførte sine første utgravninger av skipsfunn allerede på slutten av 1950-tallet og har siden den gang opprettholdt virksomheten. Byutviklingsprosjektene i Bjørvika, som innebærer fjerning av Oslos gamle havn helt fra middelalder til Nylands verft, har avdekket 40 skipsfunn. De siste 15 årenes arbeid med disse har derfor styrket museets posisjon og kompetanse på skipsfunn. Det gjelder både utgravningsmetoder, konservering, dokumentasjon og rekonstruksjon av denne typen kulturminner. Den økte aktiviteten har gjort NMM til et fagmiljø som hevder seg på en internasjonal arena. Også konsolideringen i 2015 med Norsk folkemuseum har ført til en satsing på økt formidlingsaktivitet og utstillingsplaner, som nå realiseres med fornyet kraft.
Endringer i ansvarsforskriften innebærer at sjøfartsmuseene får færre oppgaver. Et premiss for regionreformen er at de nye storregionene får flere oppgaver, og også for kulturminnevernet innebærer reformen at oppgaver delegeres. Det er forståelig. Grep som styrker kulturminnevernet er foreslått.
Det er når KLD velger å plukke en allerede knapp portefølje av oppgaver fra sjøfartsmuseene, for å gi dem til andre aktører i kulturminnefeltet, vi reagerer. KLDs forslag svekker og fragmenterer et allerede sårbart felt. Ærendet til departementet er å rydde opp i et uoversiktlig kulturminnefelt med mange aktører. Vi vil gjerne hjelpe.
KLD hevder i sin nye forskrift at reformen skal sikre robuste fagmiljøer. Med utgangspunkt i kulturminneloven foreslår vi å forenkle kulturminneforvaltningen på en måte som ikke gjør de undervannsarkeologiske fagmiljøene enda mer sårbare enn NIBR-rapporten hevdet i 2012.
Sjøfartsmuseene forvalter i dag statens eiendomsrett til skipsfunn. Av historiske grunner har skipsfunn en egen paragraf i kulturminneloven, kml §14. Sjøfartsmuseene har ansvar for utgravninger av alle skipsfunn under vann. For de skipsfunnene som av ulike grunner i dag befinner seg på land (landheving, sedimentering eller landvinning) har sjøfartsmuseene utgravingsansvar for de som er yngre enn reformasjonen. Universitetsmuseene graver ut skipsfunn på land som er fra middelalder og eldre. Det er sjøfartsmuseene som har samlingsansvaret for de samme skipsfunnene. Det er også sjøfartsmuseene som har maritim kulturhistorie og økonomi som sitt viktigste forsknings- og formidlingstema.
Forslaget vårt omfatter én institusjon, heller enn tre. Ansvaret kan hjemles i én paragraf i kulturminneloven. Orden og forutsigbarhet!
Helt inn i det 20. århundre var skip den mest komplekse konstruksjonen laget av mennesker og havnen det mest funksjonstette området i en by eller handelssted. Å forvalte og forstå slike konstruksjoner og kontekster krever et høyt kunnskapsnivå, som må utvikles kontinuerlig.
Norge er en kystnasjon, som er uløselig knyttet til det maritime. Det følger forpliktelser med det. Én slik forpliktelse er at vi tar godt vare på kulturminnene som forteller om denne virksomheten. At man da sørger for at de institusjonene som har dette som sitt kall, sin spesialkompetanse og sitt offentlige ansvar har vilkår som gjør de i stand til å utføre oppdraget bør være en selvfølge. Vi etterlyser ambisjoner på vegne av marinarkeologien. KLD må sørge for at marinarkeologene kan være på dypt vann, og på land, med trygge vilkår og et tydelig mandat.
