Publisert 16. oktober 2023 kl. 09:24
Med hodet vendt oppover snur en klynge med ansatte og studenter ved Musikkhøgskolen seg etter musikken som fyller den freskekledde Rådhushallen i Oslo. På balkongen står elleve musikkstudenter som etter tur spiller på instrumenter som bukkehorn, kuhorn og lur. Noen av dem setter i gang med kveding. Anledningen er Musikkhøgskolens 50-årsjubileum. En bunadskledd Oslo-ordfører Marianne Borgen har akkurat erklært at norsk musikkliv hadde vært fattig uten dem. Og ordføreren har mye å være glad for, skolen utdanner en mengde av Oslos kulturskolelærere.
Forskerforum blir geleidet av en entusiastisk kommunikasjonssjef til det han omtaler som Musikkhøgskolens «grand old lady», hun som har vært tilknyttet høyskolen siden de holdt til i et «skur». Liv Glaser har undervist i klassisk klaver helt siden Musikkhøgskolen ble opprettet i 1973.
– Jeg synes det er fantastisk å komme hit og feire. 50 år – som jeg har fått lov til være med på. For jeg har vært med helt til nå, sier en begeistret Glaser.
Hun er pensjonist nå, men stepper innimellom inn hvis det trengs vikar. I 50 år har hun fått lov til å holde faget sitt ved like.
– Musikkhøgskolen er innehaver av fire fantastiske historiske klaverer, hvorav to er originale, og strekker seg fra cirka 1790 til 1860. Det dekker veldig mye av reportaret vårt. De har utviklet seg fra fem oktaver til syv og en halv oktav, forteller Glaser.
Da Musikkhøgskolen ble opprettet i 1973, hadde debatten om en offentlig musikkhøyskole vart i 150 år, forteller Alfred Fidjestøl, forfatter av boka Noregs musikkhøgskole. Femti år med notar, unotar og fotnotar. Noe av det første man tenkte på da Norge ble en selvstendig nasjon i 1814, var hvilke institusjoner en moderne stat bør ha – offentlig musikkutdanning var en selvfølgelig del av diskusjonen. De største byene hadde musikkonservatorier, men det fantes ingen utdanningsmuligheter i offentlig regi.
– Det var en uholdbar situasjon. De mest ambisiøse måtte til utlandet for å få topputdanning. Oslo-filharmonien og Bergen Filharmoniske Orkester klarte ikke å rekruttere musikere, sier Fidjestøl.
Nesten halve boka handler om tilblivelsen, forteller Fidjestøl. Særlig betent var debatten om hvor høyskolen skulle plasseres. Det sentrale musikkmiljøet i Oslo argumenterte for hovedstaden. Men Bergen hadde et symbolsk ess i ermet, Edvards Griegs hjem Troldhaugen.
Avstemningen i Stortinget skjedde på kveldstid fredagen før 1. mai 1972. Mange politikere hadde tatt langhelg, og Stortinget var halvfullt. I tillegg hadde partiene fristilt kandidatene sine. Det endte med fem stemmers overvekt i favør av Oslo.
– Jeg er ganske sikker på at det kunne blitt et annet utfall dersom Stortinget hadde vært fullt, sier Fidjestøl.
– Hvis alle var forent om at en selvstendig nasjon må ha en egen musikkutdanning, hvorfor tok det så lang tid?
– Det er én-til-én-undervisning, man kan ikke bare samle studentene i en gruppe. Det er ekstra dyrt, det sitter langt inne å finansiere, sier Fidjestøl.
For eksempel kom behovet for en egen bygning i andre rekke. «Vårt krav er ikke luksus, men rimelige arbeidsforhold», stod det på et banner da høyskolen aksjonerte for et eget bygg i 1983. Lokalene de leide i Nordahl Bruns gate sentralt i Oslo, var trange, og de ansatte måtte gjøre mye av forberedelsene hjemme.
– De inviterte pressen til å se hvor kummerlige forholdene var. Da passet de selvfølgelig på at det var bråkete musikere overalt, og at det satt fiolinister og øvde på toalettet, sier Fidjestøl.
Når Liv Glaser skal huske tilbake til den første tiden, erindrer hun først og fremst møtevirksomheten og at det var trangt om plassen.
– Vi skulle lage studieplaner og bli kjent med hverandre, ikke sant – og det ble vi, for vi ble jo trykket sammen, sier Glaser.
Først i 1984 kunne de ansatte juble over en bevilgning på statsbudsjettet. I 1989 stod bygget på Majorstua klart.
Mens andre utdanningsinstitusjoner har fusjonert til større enheter, har Musikkhøgskolen – med unntak av sammenslåingen med Østlandets Musikkonservatorium i 1996 – holdt på selvstendigheten.
– Det har vært en viktig politisk kamp å ikke havne under et universitet eller i en felles bastion med Kunsthøgskolen. Det har de litt overraskende klart, sier Fidjestøl, som peker på at Musikkhøgskolen som en ganske liten institusjon har strittet imot politiske forventninger om store, robuste enheter.
– Ideen er at musikkutdanningen tjener på å ha et eget fagmiljø og å være en selvstendig stemme som slåss for sine egne budsjetter, ikke gjennom et fakultet.
Én grunn til motstandskraften kan være den skyhøye terskelen for å komme inn, tror Fidjestøl. Han forteller at det sies at musikerne som søker i dag, er like gode som de som var ferdigutdannet de første ti årene.
– Jeg oppfatter at Musikkhøgskolen historisk har hatt mer politisk innflytelse enn størrelsen skulle tilsi. De som studerer musikk, investerer mer i studiene enn andre for å komme inn. De må ha prioritert dette veldig sterkt fra de var svært unge. Det kan gjøre at studentene har en sterkere tilknytning og en kampvilje.
Fidjestøl omtaler Musikkhøgskolen som «et nav i norsk musikkliv» og mener skolen har bidratt til en helt annen infrastruktur for norsk musikkopplæring.
– De har utdannet mange av de fremste musikerne i Norge, som sitter i orkestre rundt omkring. Men det er en bredere musikkinstitusjon, og de utdanner ikke kun toppmusikere. De utdanner også musikklærere, kulturskolelærere og dirigenter, som dirigenten i Demenskoret – hele grunnfjellet som får norsk musikkliv til å gå rundt, sier Fidjestøl.
Fra å utdanne klassiske musikere har porteføljen med tiden blitt utvidet med blant annet folkemusikk og jazz. De senere årene har også pedagogikk og musikkterapi tatt en større plass. Det er særlig én ting som slår rektor Astrid Kvalbein når hun skal snakke om utviklingen.
– Ved å etablere en statlig musikkhøyskole forente man en privat konservatoriumskultur med en ambisjon om å ta del i et større utdanningsfellesskap. Mesterlæretradisjonen, der en «mester» som for eksempel spiller cello, overleverer kunnskapen til sin student, er fortsatt en kjerne. Samtidig skal vi tilby et hjem rundt denne praksisen – med alt fra bransjekunnskap til forskning. Det er en stor overgang, sier Kvalbein, som selv har gått hele rekken fra student til forsker og nå rektor.
Utfordringen er å opprettholde kvaliteten når de offentlige budsjettene strammer seg til. Selv om jubileet skal markeres med konserter gjennom hele året, bruker de mindre penger på 50-årsjubileet enn da de feiret ti år.
– Det er ordentlig på sparebluss. Totalen ligger rundt millionen. Heldigvis har vi den kjemperessursen at ansatte og studenter gjerne spiller konserter, så vi får til mye som synes og høres uansett, sier Kvalbein.
Tilbake på festen i Oslo rådhus trekker Liv Glaser fram sitt beste minne fra sine 50 år ved Musikkhøgskolen. Vi må helt tilbake til 1985 – 300 år etter Johann Sebastian Bachs fødsel.
– Da framførte klaverelevene alle hans 48 preludier, fuger og konserter. Vi var ennå ikke i det nye huset, men vi klarte det. Det glemmer jeg aldri.
– Hva gjør at du har tilbrakt hele karrieren her?
– Det er fordi jeg trives så godt! Man blir aldri lei. Vi som driver med musikk, er heldige, det er alltid noe nytt å oppdage. Det er så mye litteratur og repertoar for oss pianister. Vi kan holde på et helt liv, sier Liv Glaser.
