Av Dag Sjøberg, professor i informatikk
Publisert 14. januar 2018 kl. 23:55
Jeg ble forbauset over hovedoppslaget i Forskerforum nummer 1/2018, «Med plikt til å
skrive» (her i versjonen fra nettutgaven, red.anm.). Forsideingressen slår fast at den typiske vitenskapelige artikkelen blir skrevet med ulyst, og artikkelforfatteren stiller spørsmålet: «Kva er trikset for å få skrivinga unna?»
Men skriving er ikke noe som kommer i tillegg til forskningen, noe man bare må få unna. Skriving er en fullstendig integrert del av det å forske. Har man forskningsplikt, har man skriveplikt. Har man ulyst mot å skrive, har man ulyst mot å forske. Det er som om en lokfører skulle si: «Jeg liker jobben, men har ulyst mot å kjøre tog.»
Uklar tanke, uklar tekst.
Skriving er å tenke
Forskning er å produsere ny kunnskap og innsikt. Forskning krever komplekst tankearbeid. Videreutvikling av komplekse tanker forutsetter at man skriver dem ned. Det stopper ganske raskt opp for de fleste av oss når det gjelder dybde og struktur på tanker hvis de ikke skrives ned. Det hender at ph.d.-stipendiater jeg veileder, sier at de har en klar forståelse av en sak i hodet, men sliter med å få skrevet denne ned. «Fortell meg dine tanker, så skal jeg skrive dem ned for deg», sier jeg da. Det blir raskt tydelig at forståelsen ikke er så klar likevel. Uklar tanke, uklar tekst.
Ingen tekst, ingen forskning
Forskning er kumulativ. Den bygger på annen forskning, og ny forskning skal gi et bidrag utover det som allerede finnes i forskningslitteraturen. Et forskningsarbeid er ikke fullført før den foreligger skriftlig og kan legges til den eksisterende litteraturen. En skriftlig fremstilling av hva man har funnet ut, er en basis for at andre forskere skal kunne vurdere analyser, resultater og konsekvenser. De mest konstruktive kommentarene kommer oftest fra fagfeller, men også prosessen med å skrive mer populært for et større publikum (formidling), og det å få tilbakemeldinger fra personer utenom spesialfagfeltet, bidrar til økt kunnskap.
Selv i eksperimentelle fag der måling er sentralt, må man beskrive hvorfor man forsker på en gitt problemstilling, hva og hvordan man måler, hva alternative måter å måle på er, hvor gyldige resultatene er, det vil si, hva er mulige feilkilder og i hvilken grad kan resultatene generaliseres utover den konteksten man har gjennomført målingene i. Det å beskrive konsekvenser av funn, er også et viktig element i et forskningsarbeid.
Derfor er det alarmerende hvis det er en utbredt holdning som Lynn Nygaard (spesialrådgiver i vitenskapelig publisering ved PRIO) møter blant forskere innen naturvitenskapelige og teknologiske fag, at forskning oppfattes som atskilt fra skrivingen: «Forskinga er spennande, skrivinga er eit nødvendig vonde». Jeg stiller spørsmålet om hvordan man ønsker å representere forskningsresultater hvis man ikke ønsker å gjøre det skriftlig. Er tabeller, figurer eller ligninger uten tekst det ønskelige? Eller er funnene mest spennende hvis de bare finnes i hodet på forskerne, godt gjemt unna fagfellevurderinger og kritikk?
Tipset i Forskerforum-artikkelen om å sette av 30–60 minutter hver dag til skriving virker på meg meningsløst.
Forskere må bruke tid på forskning
Tipset i Forskerforum-artikkelen om å sette av 30–60 minutter hver dag til skriving virker på meg meningsløst. Hvordan skal i så fall resten av forskningsdagen deles opp? 30-60 minutter lesing, 45 minutter datainnsamling og analyse, 30 minutter tenking, og så kan man prate resten av dagen?
Akademia trenger åpenbart å tydeliggjøre for både nye og etablerte forskere at skriveprosessen er en uatskillelig del av forskningsprosessen. Det krever stor innsats over tid å bli god til å skrive vitenskapelig. Ja, det å bli en god forsker krever stor innsats over tid.
Les også:
