Av Hebe Gunnes, seniorrådgiver i NIFU
Publisert 6. desember 2019 kl. 08:57
Tidligere undersøkelser av tidsbruk hos forskere og faglig ansatte ved landets universiteter og høgskoler har vist at de jobber betydelig mer enn 37,5 timer i uka. De siste 20 årene har antall arbeidstimer per uke gått litt ned. Er denne trenden i ferd med å snu, med en stadig økende andel internasjonalt mobile forskere som har med seg en annen arbeidskultur?
Andelen internasjonalt mobile forskere i Norge øker. Dette er forskere som flytter på seg over landegrensene i løpet av sin akademiske karriere. En kartlegging av rekruttering og mobilitet ved universiteter og høgskoler i Norge (Attraktive akademiske karrierer? Søkning, rekruttering og mobilitet i UH-sektoren) viser at om lag 30 prosent av nytilsatte førsteamanuenser i perioden 2016 til våren 2018 var rekruttert fra utlandet. For postdoktorer og stipendiater var en enda høyere andel rekruttert fra utlandet. Den høyeste andelen forskere rekruttert fra utlandet finner vi innenfor MNT-fagene (matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fag). Utenlandske menn utgjorde en fjerdedel av de nye førsteamanuensene innenfor MNT-fag, samt 60 prosent av de nye postdoktorene. Disse forskerne kommer fra andre arbeidskulturer og tar med seg sine arbeidsvaner når de kommer til Norge.
I NIFUs tidsbruksundersøkelse fra 2016 kartla vi hvor mange timer de ansatte ved universiteter og høgskoler jobbet hver uke, og hvor mye tid den enkelte brukte på undervisning, faglig veiledning, forskning og utviklingsarbeid (FoU), administrasjon og andre oppgaver. En av de utenlandske forskerne bemerker i tidsbruksundersøkelsens kommentarfelt at «The idea that this is a 37.5 hour a week job is a joke». Generelt rapporterte mange, både tilreisende og ‘fastboende’ forskere, om ekstra arbeidsinnsats for å rekke over alle arbeidsoppgavene. Akademikere jobber sene kvelder, gjerne etter at ungene er i seng, i helger og ferier. Noen fordi de vil, andre fordi de føler at de må. Dette gjelder både kvinner og menn.
Akademikere jobber sene kvelder, gjerne etter at ungene er i seng, i helger og ferier. Noen fordi de vil, andre fordi de føler at de må.
Kvinnelige professorer jobber 49,9 timer i uka, gjennomsnittlig 1,5 timer mer enn de mannlige professorene. På dette nivået ser vi altså ikke et tradisjonelt kjønnsrollemønster. De kvinnelige professorene bruker litt mer tid til FoU, faglig veiledning og administrasjon enn mennene, som på sin side underviser litt mer enn de kvinnelige professorene.
Kvinnelige og mannlige førsteamanuenser oppgir at de i gjennomsnitt jobber like mange timer hver uke – 45 timer. Gjennomsnittlig bruker de mannlige førsteamanuensene en time mer per uke til undervisning og veiledning enn de kvinnelige førsteamanuensene, mens kvinnene i vårt materiale bruker nær en time mer til FoU og 20 minutter mer til administrasjon enn mennene.
For stipendiatene og postdoktorene ser vi imidlertid tydeligere kjønnsforskjeller. Kvinnene jobber i gjennomsnitt 1,5 færre timer enn mennene per uke, og det er først og fremst tid brukt til FoU som reduseres når kvinnene jobber mindre. En mulig forklaring kan kanskje være at kvinnene i gjennomsnitt tar mer av omsorgen for barn.
MNT-fagene er mer mannsdominerte enn de andre store faggruppene. Men vi kan ikke, med utgangspunkt i resultatene fra tidsbruksundersøkelsen, si at kvinnelige førsteamanuenser eller professorer innenfor MNT-fagene underviser betydelig mer eller bruker merkbart mindre tid til FoU enn sine mannlige kollegaer.
Bryter vi svarene fra Tidsbruksundersøkelsen ned på fagområde, får vi et noe mer differensiert bilde, men vi finner ingen betydelige forskjeller mellom kjønnene. Førsteamanuenser innenfor MNT-fagene bruker for eksempel mer tid på undervisning og veiledning enn innenfor andre fagfelt, uavhengig av kjønn. Kvinnelige professorer innenfor alle fagområdene bruker gjennomgående noe mer tid på faglig veiledning enn mennene.
Kvinnelige professorer i MNT-fagene bruker litt mindre tid til FoU enn sine mannlige kollegaer, og mer tid til faglig veiledning. Samtidig oppga de mannlige professorene innenfor MNT-fagene at de brukte mer tid på administrasjon og undervisning enn de kvinnelige.
Det er viktig å understreke at Tidsbruksundersøkelsen ikke inneholder opplysninger om hvorvidt respondentene har søkt jobb i Norge fra utlandet eller om de er rekruttert nasjonalt. Svaret på det innledende spørsmålet er at vi ikke kan se tegn til at det stadig økende antall forskere rekruttert fra utlandet påvirker arbeidskulturen i akademia, ut ifra det datamaterialet vi har. Men vi kan heller ikke utelukke at forskerne jobber lengre dager, eller bruker mer tid til FoU og mindre til undervisning. Det vi ser, er at tidsbruken er relativt lik for begge kjønn. Det kan selvsagt være underliggende forskjeller som ikke fanges opp gjennom de metodene vi har brukt, eller at de kvinnelige førsteamanuensene med ekstra høy undervisningsbyrde ikke hadde tid til å svare på spørreundersøkelsen.
En av de utenlandske forskerne bemerker i tidsbruksundersøkelsens kommentarfelt at ‘The idea that this is a 37.5 hour a week job is a joke.’
Mange av de som svarte på tidsbruksundersøkelsen, benyttet anledningen til å kommentere spørsmålene, og noen var bekymret for arbeidsfordelingen; «Vår institusjon har snart ingen førstekompetente med norsk/skandinavisk som morsmål. Det betyr at ikke-skandinaver kan bruke nesten hele sin arbeidstid på FoU/doktorgradsveiledning, mens de mindre attraktive oppgavene ikke bare som regel, men alltid, overlates til norske/skandinaviske».
Ulik fordeling av arbeidsoppgaver mellom forskere rekruttert fra norske læresteder og forskere rekruttert fra utlandet, og mellom kvinner og menn, kan få uheldige konsekvenser for arbeidsmiljøet. Vi finner ingen indikasjoner på at dette skjer i det tallmaterialet vi har, men vi kan heller ikke utelukke det. NIFU har fått midler gjennom Forskningsrådets BALANSE-program, og vil her se på kjønnsforskjeller, samt forskjeller mellom internasjonalt mobile forskere og forskere som i liten grad er mobile, knyttet til publisering og akademisk karriere. Gjennom våre analyser håper vi å kunne belyse noen av problemstillingene knyttet til internasjonalt mobile forskeres økende tilstedeværelse i norsk akademia.
