Av Heidi Ormstad, professor i biomedisin og viserektor for forskning, bærekraft og nyskaping ved Universitetet i Sørøst-Norge, påtroppende norsk representant i EUAs Expert Group Open science og Alexander Refsum Jensenius, professor i musikkteknologi, leder for RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse ved Universitetet i Oslo, avtroppende norsk representant i EUAs Expert Group Open science
Publisert 11. mars 2025 kl. 14:43
Åpen forskning og FAIR-prinsippene er sentrale i arbeidet for en mer åpen og transparent forskningspraksis, både i EU og Norge. FAIR-prinsippene innebærer at data skal være søkbare på relevante plattformer, tilgjengelige under riktige betingelser, kompatible med andre datasett og gjenbrukbare også for andre enn de som samlet dem inn. Likevel oppstår det ofte forvirring om hva disse prinsippene faktisk innebærer i praksis for helseforskning, spesielt når sensitive persondata er involvert. En viktig kilde til misforståelser er forskjellen mellom hva forskere skal gjøre, altså juridiske og etiske krav, og hva de bør gjøre for å fremme deling og samarbeid der dette er mulig.
Åpen forskning handler om å gjøre forskning så åpen som mulig, men så lukket som nødvendig. Dette betyr at forskningsresultater, data og metoder skal være tilgjengelige innenfor rammene av lovverk som GDPR og helseforskingsloven, samtidig som forskere bør gjøre en innsats for å dele data og ressurser der dette er forsvarlig. FAIR-prinsippene støtter opp under dette ved å fremheve at data skal være søkbare på relevante plattformer, tilgjengelige under riktige betingelser, kompatible med andre datasett og gjenbrukbare også for andre enn de som samlet dem inn. Hvordan dette konkretiseres, avhenger dog av datasettets natur og kontekst.
Når det gjelder deling av datasett, er det avgjørende å skille mellom de juridiske og etiske kravene forskere skal følge, og hva de bør gjøre for å fremme verifisering av konklusjoner, etterprøvbarhet i nye studier og gjenbruk på andre måter enn opprinnelig tenkt. Sensitive data, som helseinformasjon eller genetiske opplysninger, skal alltid behandles i tråd med gjeldende lover og regelverk. Dette innebærer at slike data må lagres sikkert og bare deles gjennom godkjente infrastrukturer, som eksempelvis TSD (Tjenester for Sensitive Data) eller NSD (Norsk senter for forskningsdata).
Når forskningsdata skal deles, er det avgjørende å sikre at dataene er anonyme, det vil si at enkeltpersoner ikke kan identifiseres. Dette skal gjøres. Anonymisering er basert på at det ikke skal være noen kobling mellom informasjon og enkeltindivid. I mange tilfeller er imidlertid anonymisering ikke mulig eller ønskelig, for eksempel når dataene fortsatt skal kunne kobles til oppfølgende studier.
Forskere bør gjøre en innsats for å dele data og ressurser der dette er forsvarlig.
Da brukes i stedet pseudonymisering, hvor direkte identifiserende opplysninger erstattes med en kode, men der en nøkkel oppbevares separat og kan benyttes for å gjenidentifisere enkeltpersoner ved behov. Begrepene pseudonymisering og avidentifisering brukes ofte om hverandre og refererer i praksis til det samme. Det er viktig å forstå forskjellen mellom pseudonymisering/avidentifisering og anonymisering, fordi pseudonymiserte data fortsatt regnes som personopplysninger og er underlagt personvernregelverket, mens anonymiserte data faller utenfor.
Samtidig bør forskere vurdere muligheter for deling der det er forsvarlig og hensiktsmessig. For eksempel bør metadata, som beskriver datasettets innhold og tilgjengelighet, deles i åpne dataarkiver selv om selve datasettet ikke kan deles fritt. Dette gir andre forskere kunnskap om hvilke data som eksisterer og mulighet til å søke om tilgang der det er relevant. Dataene bør også utstyres med en lisens som tydelig beskriver hvordan andre kan bruke dem samt kreditere opphavspersonene. Slik deling styrker forskningskvaliteten og fremmer samarbeid, men det krever en aktiv innsats fra forskningsmiljøene for å etablere gode rutiner og kulturer for datadeling.
Ved å tydeliggjøre skillet mellom hva forskere skal og bør gjøre, kan vi unngå misforståelser og urealistiske forventninger i arbeidet med Åpen forskning og FAIR-prinsippene. Mens juridiske krav er ufravikelige, gir de etiske og praktiske vurderingene større rom for skjønn, men også et ansvar for å bidra til en mer transparent forskningskultur. Åpenhet og ansvarlighet kan ikke alltid være likeverdige mål, men de både skal og bør balanseres for å sikre forskningens kvalitet og samfunnets tillit.
