Av Siri Lindstad
Publisert 9. oktober 2023 kl. 13:45
For et år siden anmeldte vi museumsdirektør Petter Snekkestads kampskrift mot utviklingen i norske museer (nr. 7/22). Han var lei av at leksikal kunnskap etter hans mening blir nedprioritert til fordel for «omkringkunnskap», der de ansatte er mest opptatt av hvordan samlingene skal formidles i tråd med politiske føringer og ambisjoner.
Museumsforlaget, 2023
303 sider
Veil. pris: kr 420
Antologien Tingenes metode kan i så måte leses som en invitt til å få eventuelt stridende faggrupper ved museene opp av skyttergravene og tenke nytt rundt «kunnskaping». Her knas de to tilsynelatende motstridende ønskene om forskning og formidling sammen i en ny forståelse av det å skape kunnskap, som for undertegnede gir både mening og maktbalanse. For det er jo et spørsmål om makt – kunnskapsmakt. Hvem vet det som behøves å vites for at museenes samlinger skal gi mening?
«Tingenes metode» begynte i 2015 som et forsknings- og utviklingsprosjekt med støtte fra Norsk kulturråds samfunnsrolleprogram, og var et samarbeid mellom Kulturhistorisk museum, Oslo Museum og Norsk Teknisk Museum. Siden har flere museer, også i Sverige, blitt involvert i prosjekter der metoden prøves ut. Skjønt «metode»: Det er snarere snakk om en modell, tuftet på en filosofi om det å utvikle kunnskap. Modellen favner alle former for kunnskaping som et museum kan drive med, skriver redaktørene, og innebærer at det ikke blir noe hierarki blant dem som jobber i museene. «Det er ingenting i denne modellen som gjør det viktigere å skrive en forskningsartikkel enn å lage gode programmer som gir kunnskapserfaringer for barneskoleelever», heter det.
Et slikt utsagn kan jo få noen hver med akademisk fotfeste til å steile, men jeg lar meg overbevise av modellen, i alle fall slik den framstår i teorien. Se for deg tre sirkler, den ene innenfor den andre. Den ytterste sirkelen omfatter alt som kan kalles kunnskaping, altså det samlede kunnskapsarbeidet. Innenfor her er det en ny sirkel, utforskning, som favner arbeidet museene gjør når de lager utstillinger. Innenfor der igjen ligger det som kalles forskning. Det sistnevnte blir med andre ord en kjerne i det hele, der all forskning blir en del av utforskningen, men all utforskningen er ikke forskning. Tilsvarende blir all utforskning kunnskaping, men ikke all kunnskaping er utforskning.
Til grunn for det hele ligger den franske sosiologen Bruno Latours utsagn om at alle ting har relasjoner. Han gjør bruk av den etymologiske forståelsen av ordet «ting», som opprinnelig betød et sted å samles, et ting, men som etter hvert også har fått betydningen en sak/dings/gjenstand, en ting. I dag tenker vi vel gjerne på et ting som et sted der noe avgjøres, dømmes, for eksempel på Stortinget eller i Gulating. Tar man i bruk «tingenes metode», er hensikten derimot å holde samtalen åpen, levende, uten å skulle avgjøre noe som helst. Sånn sett synes jeg nok «verksted» eller «laboratorium» er bedre ord enn ting for å betegne stedet der kunnskapingen finner sted. Uansett: Antologien byr på en rekke oppsummeringer av ulike utstillingsprosjekter og arbeidet med disse, der modellen på ulikt vis har vært prøvd ut. Hvilken kunnskap som har blitt skapt, er kanskje ikke alltid like åpenbart. Men det å bli nysgjerrig på tankegangen og ville prøve den ut i eget museum må jo være det viktigste målet med en bokutgivelse som denne?
