Publisert 26. mai 2016 kl. 13:07
– Det kan bli et upraktisk system for arbeidsgiver fordi de må føre to typer lønnspolitikk avhengig av hvor folk er organisert., sier Kristine Nergaard. Foto: Fafo
I morgentimene torsdag 26. mai ble meklingen om hovedtariffavtalen i staten avsluttet. LO, YS og Unio ble enige med staten om en avtale som skiller seg fra den som allerede er inngått med hovedorganisasjonen Akademikerne. Det er en historisk splittelse. Aldri før har staten hatt to ulike hovedtariffavtaler, sier forsker i forskningsstiftelsen Fafo, Kristine Neergaard.
To lønnstabeller
– Resultatet innebærer at vi går fra én til to hovedtariffavtaler i staten. Det er ganske spesielt. Vi har alltid hatt like tariffavtaler i staten. Akademikerne har tidligere hatt krav om egen tariffavtale og eget lønnssystem, men staten som arbeidsgiver har ønsket å ha en helhetlig avtale, og oppfattet det som hensiktsmessig. Det har man nå gått bort ifra, sier Nergaard.
– Hva blir konsekvensene av en slik oppdeling?
– Det betyr blant annet at man vil få to ulike lønnstabeller, at det generelle tillegget som blir gitt i år blir noe ulikt avhengig av hvor du er organisert. Det betyr også at de lokale forhandlingene blir gjennomført med litt ulik økonomisk ramme for Akademikernes medlemmer og medlemmene i LO, YS og Unio.
Utfordringer for arbeidsgivere
Resultatet innebærer at tabellen for Akademikerne landet på et lavere nivå enn den nye tabellen for LO, YS og Unio. Det innebærer at en ansatt organisert i LO, YS eller Unio på lønnstrinn 50, vil ha en årslønn på 435500 kroner. En ansatt organisert i Akademikerne vil få en årslønn på 432700. Mens Akademikerne har fått en avtale med staten om at 75 prosent av lønnsveksten skal gis i lokale forhandlinger, har LO, YS og Unio blitt enige om en 50/50-fordeling mellom lokale og sentrale tillegg. Nergaard peker på at det kan få negative konsekvenser for de lokale arbeidsgiverne.
– Det kan bli et upraktisk system for arbeidsgiver fordi de må føre to typer lønnspolitikk avhengig av hvor folk er organisert. I staten er det ingen tydelige grenser for hvor folk skal være organisert, så universitetsansatte kan for eksempel være medlem i Forskerforbundet i Unio eller NTL i LO, eller et forbund i Akademikerne som Tekna eller Samfunnsviterne. Sånn vil det være mange steder i staten, og det vil kunne føre til mange praktiske utfordringer.
Kniving mellom organisasjonene
– Regjeringens mantra er jo «forenkle, fornye, forbedre». Er dette egentlig å «forvanske» lønnssystemet?
– Det vil være avhengig av øynene som ser. Fremtidens lønnspolitikk i staten skal utarbeides frem mot 2017. Sånn som det ser ut nå, kan vi få to utvalg som skal vurdere lønnspolitikken. Det skal bli interessant å følge med på, om man dermed legger opp til to tariffavtaler, som utvikler seg i ulik retning i enda større grad. Det vil kunne føre til en del kniving mellom organisasjonene, sier Nergaard.
– Men har man grunn til å være fornøyd med personaldirektøren i staten når oppgjøret ender med en slik splitting?
– Jeg tror at et så omfattende grep som dette er godt forankret hos arbeidsgiver, det vil si i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Jeg tror ikke dette er et arbeidsuhell. Staten har i det senere utredet sin arbeidsgiverpolitikk, og det ligger ønsker fra ledere på lokalt nivå, i virksomhetene, om at de ønsker større innflytelse på lønnspolitikken. Hvor praktisk eller upraktisk det vil være, får vi se, men å inngå en avtale med Akademikerne alene var nok en beslutning som er godt forankret.
LES MER:
