Av Siri Lindstad
Publisert 8. februar 2024 kl. 12:56
For ei gryte, tenker jeg, mens jeg leser om Irans moderne historie. Så mange kokker, så mange sleiver, så mange som har hatt og har politiske og økonomiske interesser både i og utenfor dette landet. Det er vel egentlig ikke rart det bobler, syder, koker over og svir seg kraftig i dette som er et eldgammelt rike, men samtidig en ganske ny nasjon?
Hulda Kjeang Mørk er førstelektor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo og har forsket blant annet på forholdene mellom USA, Iran og Israel under den kalde krigen. Hun vet hva hun skriver om, det er det ingen tvil om. I løpet av 200 effektive sider tar hun oss gjennom revolusjoner og opprør, kriger og konflikter, moderniseringsprosesser og protester, monarkier og republikker, alt sammen innenfor et tidsrom som spenner over knapt 150 år. Storbritannia, Russland, USA, Sovjetunionen, Israel, Irak og nå også Kina har alle hatt lange armer ned i gryta, der det ligger verdifull olje på bunnen.
Cappelen Damm, 2023
242 sider
Veil. pris: kr 329
1979 er kanskje det viktigste årstallet å huske. Da ble Den islamske republikken opprettet, og Iran gikk fra å være et vestlig orientert, autokratisk monarki til å bli en islamsk teokratisk republikk, anført av en ayatollah.
Og det er her, fra toppene, historien fortelles, hele veien. Dette er først og fremst historien om kampen om Iran, internt og internasjonalt, en kamp som har blitt ført og føres av en politisk, religiøs og/eller økonomisk elite. For meg blir de snart dotter av den samme ulla – maktsyke, egenrådige og grådige, alle mann (og ja, alle er menn), og det uansett om de er iranere eller utlendinger med interesser i landet. Men er denne eliten alt det Iran er?
Derfor funderer jeg på – og nå tenker jeg høyt – om denne typen historiefortelling er litt passé?
Nei, selvfølgelig ikke, og det vil helt sikkert ikke forfatteren heller påstå. Hun refererer da også nå og da til blant annet basarselgerne og middelklassen, og til studentopprør og protestbevegelser, som det har vært mange av underveis. Men narrativet flyter likevel hele tiden opp som en dupp, opp mot påfugltronen, prekestolene, forhandlingsbordene, krigskommandoen. Jeg begynner raskt å lengte meg litt bort fra makta og ned dit alle de andre er, de i dag 85 millioner iranerne. Hele 25 ganger bruker forfatteren uttrykket «mange iranere» for å referere til en befolkning som får det verre eller bedre alt etter hva som skjer på toppen, men som aldri blir mer enn en anonym menneskemasse for meg. Hva ønsker egentlig iranere flest seg? Hva vil det si for dem å være iranere? Hva forener dem?
Derfor funderer jeg på – og nå tenker jeg høyt – om denne typen historiefortelling er litt passé? En historiefortelling der nesten alt handler om dem som holder i sleivene, altså lederne i inn- og utland, kjennes som noe vi fikk nøye oss med for noen tiår siden. Man kan si mye om sosiale medier, men her jeg sitter og følger med på nyhetene fra Gaza samtidig som jeg leser Iran-boken, slår det meg hvor mye tettere på jeg nå i dag kommer menneskene som skal leve med konsekvensene av valg som egne og andres ledere tar, sammenlignet med tiden før sosiale medier.
Kanskje hadde jeg tenkt færre slike tanker om forfatteren bare hadde tydeliggjort sitt eget perspektiv litt mer. For det er absolutt en velskrevet bok, en bok som setter nyhetsoverskrifter inn i en politisk sammenheng. Men vanlige iraneres historie må du lese et annet sted.
Les mer:
