Av Silje Bringsrud Fekjær, forfatter av boka "Ph.d. En veiviser", programleder for ph.d. programmet i profesjonsstudier og professor ved Oslomet.
Publisert 15. februar 2021 kl. 23:16
Som leder av et doktorgradsprogram tar jeg hvert semester imot nye stipendiater. Forventningene, gleden, forvirringen og usikkerheten de møter opp med er slående lik det jeg selv opplevde da jeg startet. Samtidig møter våre nye stipendiater en helt annen doktorgradsutdanning enn det som møtte mitt stipendiatkull for 15 år siden.
Den mest iøynefallende endringen er at antallet som tar doktorgrad har økt kraftig. Nifus doktorgradsstatistikk viser at det i løpet av de siste 15 årene har blitt dobbelt så mange som avlegger doktorgrad. De siste årene har antallet stabilisert seg rundt 1500 doktorander hvert år. Ph.d. er fremdeles en eksklusiv utdanning i den betydning at det ifølge Statistisk sentralbyrå fremdeles er mindre enn 1 prosent av befolkningen som har doktorgradsutdanning. Likevel er det grunn til å spørre om denne sterke økningen er en ønsket utvikling, og i tilfelle ønsket av hvem?
Statistikken tyder på at de doktorgradsutdannede fremdeles får jobb, og i stor grad relevante jobber. Dette bekreftes i en fersk rapport fra Nifu. Forskningsrådets indikatorrapport viser at andelen som får jobber innenfor forskning er rimelig stabil de siste 20 årene. Midlertidighet er likevel et problem i akademia. Lovreguleringer ser ikke ut til å ha stanset midlertidigheten, og oppleves ofte som et hinder for de unge forskerne selv når de får beskjed om at institusjonen ikke kan ansette dem lenger for å unngå at de får stillingsvern. En mer effektiv løsning kunne vært å bruke mer av forskningsmidlene på faste stillinger, og mindre på doktorgradsstillinger.
Et annet spørsmål er om kvaliteten kan opprettholdes når antallet øker sterkt. Det gjelder kvaliteten på de som tas opp når et stort antall doktorgradsstillinger skal besettes, og kvaliteten på utdanningen når antallet doktorgradsprogram og kandidater øker kraftig og mange miljøer med lite erfaring med doktorgradsutdanning bygges opp samtidig. For noen er en økning av antall doktorander et mål i seg selv. For meg som leder av et ph.d. program er ikke det meningsfulle målet å utdanne flest mulig doktorander, men å sikre utdanning med akademisk kvalitet, god gjennomføring og stipendiater som har det rimelig ålreit underveis.
En annen markant endring i norsk doktorgradsutdanning er profesjonalisering og økt oppfølging av stipendiatene. Det tydeligste uttrykket for dette er satsningen på forskerskoler, med sterk struktur og oppfølgning av stipendiatene. Men også de fleste stipendiater som ikke er tilknyttet forskerskoler vil ha en helt annen hverdag enn min egen doktorgradskohort for 15 år siden. Mange av oss møtte få krav og tilbud fra arbeidsgiver og program. Etter at du hadde fått kontornøkkelen, var det få som spurte etter oss stipendiater eller forventet noe av oss før instituttet ba om å få igjen nøkkelen fire år senere. I dag er mange stipendiaters hverdag pepret med oppfølgingssamtaler, skrivekurs, seminarer, midt- og sluttevalueringer, for å nevne noe. Men samtidig som det legges ned mye ressurser i å følge opp stipendiatene bedre, er det få tegn til at gjennomstrømmingen har blitt bedre. Fremdeles er det svært mange som ikke blir ferdige før stipendet går ut, og mange av dem kommer trolig aldri til å levere avhandlingen.
En mulig forklaring på at gjennomstrømmingen ikke bedres er at en positiv effekt av økt oppfølgning, motvirkes av en negativ effekt av redusert inntakskvalitet, fordi vi ansetter mange flere stipendiater. Tilsvarende kan kvaliteten på utdanningsprogrammer og veiledning ha gått ned når volumet og utbredelsen har økt. Systematiske sammenligninger av inntakskvalitet og endringer i utdanningene som kan bekrefte disse teoriene har vi imidlertid ikke. Et annet spørsmål er om vi i iveren etter å følge opp stipendiater bedre, tilbyr og pålegger dem for mange aktiviteter som trekker dem vekk fra avhandlingsarbeidet. Hvis stipendiatene teppebombes med ulike velmente tiltak som fyller opp arbeidsdagene, er det ikke rart at de ikke blir ferdige. Vi har omformet norsk doktorgradsutdanning grunnleggende, men uten å ha tatt den prinsipielle diskusjonen om hva som er det riktige nivået av oppfølging og hvilke tiltak som bør prioriteres.
For 15 år siden var det jeg betegner som «old school»-modellen fremdeles dominerende innenfor mange fagfelt. I denne tradisjonen er doktorgraden stipendiatens eget prosjekt, avhandlingen skal skrives som en monografi, og denne klassiske dannelsesreisen mot et viktig verk er forventet å ta tid. De senere årene har «new school»-modellen spredt seg fra medisin og teknologiske fag til stadig nye fagområder. Da er stipendiatene en del av en forskergruppe, prosjektet er formulert av seniorer på feltet og stipendiaten er en «lærling» som bør disputere raskt slik at den egentlige forskerkarrieren kan begynne. Overgangen fra «old school» til «new school» endret både stipendiatenes hverdag, veilederens rolle og det faglige resultatet av doktorgradsprosessen. Likevel har endringen i stor grad blitt gjennomført i stillhet. Når vi på kurs for ph.d.-veiledere bringer representanter fra ulike fag og tradisjoner sammen, kikker de overrasket på hverandre og oppdager hvor ulike modellene for doktorgradsutdanning er. I møtet med andre tradisjoner ser vi våre egne med nye øyne, og finner ofte at begge modeller kan ha noe å lære av måten de andre gjør det.
Også de formelle modellene for doktorgradsutdanning har blitt endret etter årtusenskiftet. I 2003 innførte man navnet ph.d. På papiret en stor endring, men i mange fag i stor grad en videreføring av de gamle gradene med navn som dr.med., dr.art. og dr. scient. En større substansiell endring er nedgangen i dr.philos., ordningen hvor man tar doktorgrad uten utdanningsprogram, kurs og veileder, men med noe større krav ved disputas. For 40 år siden ble omtrent en fjerdedel av alle som disputerte dr.philos. I dag dominerer ph.d. totalt, selv om rundt tjue dr.philos.-doktorander hvert år beviser at ordningen ikke er død. Få har tatt til orde for å avskaffe dr.philos., men ordningen ser heller ikke ut til å ha ivrige forsvarere. Hvorvidt dr.philos. fremdeles skal ligge hos de gamle universitetene, eller om byrden ved eller muligheten for å tilby dr.philos. skal deles med flere av de andre institusjonene som tilbyr ph.d. utdanning, har i liten grad vært diskutert.
I løpet av de siste 15 årene har to nye ordninger for ph.d. utdanninger blitt innført: nærings-ph.d. (2008) og offentlig sektor ph.d. (2014). Doktorgradsprosjektet finansieres da i samarbeid mellom arbeidsgiver og Forskningsrådet. Ordningene representerer et brudd med tradisjonen i norsk doktorgradsutdanning, i den forstand at det eksplisitte formålet er å utdanne kandidater hvis kompetanse skal komme til nytte utenfor forskningen, og at doktorgradsprosjektet skal være relevante for virksomheten hvor kandidaten er ansatt. Samtidig har det vært et klart mål at disse nye ordningene ikke skal føre til «b-doktorgrader»: Graden og kravene skal være de samme, selv om veien frem er ulik. Dette er i motsetning til en del andre land, hvor lignende ordninger fører til en annen grad som er mer anvendt orientert (Professional Doctorates).
Selv om de nye ordningene fremdeles er begrenset i omfang, har antallet tatt seg opp: Ved siste telling var godt over 500 kandidater i gang med en nærings- eller offentlig sektor-ph.d. Også disse ordningene har vært innført uten mye debatt, og uten omfattende forskningsevaluering. Vi har nylig publisert en studie om offentlig sektor-ph.d., som er et første bidrag til å endre på det. Prosjektet er finansiert av Utdanningsforbundet og gjennomført i samarbeid mellom Oslomet og Universitetet i Sørøst-Norge.
Nå starter nye stipendiater på vårt ph.d. program. De møtes med klarere forventninger og mer organisert opplegg enn det jeg selv opplevde for 15 år siden. Jeg håper og tror at vi gjør noe riktig når vi satser mye tid og ressurser på oppfølging og tiltak rundt stipendiatene. Samtidig er jeg fremdeles usikker på hva som er den beste måten å drive doktorgradsutdanning på. I valgene jeg gjør som ph.d.-programleder og kursholder for stipendiater og veiledere savner jeg en større debatt og bedre empirisk grunnlag. Aktører som Akademiet for yngre forskere og Forskerforbundet har gjort mye for å løfte frem utfordringer rundt stipendiaters arbeidsforhold i den offentlige debatten. De prinsipielle spørsmålene om hva vi vil med norsk doktorgradsutdanning har i mindre grad blitt diskutert. Vi som sitter i posisjon i akademia og har ansvaret for doktorgradsutdanningen har i liten grad bidratt, hverken i diskusjonen om stipendiaters arbeidsforhold eller i de prinsipielle diskusjonene om hvordan doktorgradsutdanningen bør være. Det er et ansvar vi må ta hvis vi vil at doktorgradsutdanningen skal styres ut fra prinsipielle hensyn og sektorens egne behov, istedenfor å overlates til vilkårlige politiske svingninger.
Les også:
