Publisert 4. mai 2016 kl. 09:47
Dersom vi nå tillater at statlige høgskoler med flere fagområder kan akkrediteres til vitenskapelige høgskoler, faller intensjonen med opprettelsen av vitenskapelige høgskoler bort, skriver Kari Bø. (Foto: Andreas B. Johansen)
Krav til akkreditering som vitenskapelig høgskole er nå ute på høring. Det kan stilles spørsmål ved hva Kunnskapsdepartementet vil med de vitenskapelige høgskolene dersom dagens kriterier fravikes.
I pressen og i sosiale medier ser vi stadig forvirring og feil oppslag rundt begrepene høgskoler og vitenskapelige høgskoler. Ofte blir kun de statlige høgskolene og universitetene tatt med i publiserte statistikker, og det kan være utydelig hvorvidt de statlige høgskolene eller universitetene har inkludert de vitenskapelige høgskolene. I enkelte oppslag ser det også ut som om veien til universitetsstatus skal kunne gå via status som vitenskapelig høgskole.
Hva er så en vitenskapelig høgskole?
I lov om universiteter og høyskoler står følgende tre kategorier nevnt:
Hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, avgjøres av Kongen på grunnlag av en faglig vurdering fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Det er ikke beskrevet hva som kjennetegner de ulike institusjonskategoriene, og hva som eventuelt skiller dem.
Store norske leksikon definerer vitenskapelig høyskole som: «høyskole som driver undervisning og forskning på universitetsnivå i fag som vanligvis ikke dekkes av de tradisjonelle universitetene, f.eks. Norges Handelshøyskole og Norges idrettshøgskole.» I Wikipedia heter det: «En vitenskapelig høgskole er i det norske utdanningssystemet en utdanningsinstitusjon på universitetsnivå innenfor snevrere fagområder, med samme type ansvar og fullmakter for utdanning, forskning og forskerutdanning.»
På linje med universitetene
I Norge har de vitenskapelige høgskolene alltid blitt kategorisert sammen med universitetene: først i De norske rektormøtene 1958–1977, deretter Rådet for de norske universiteter og vitenskapelige høgskoler 1977–1990 og det norske universitetsråd 1991–2000. I 2000 kom høgskolene med i det som nå heter Universitets- og høgskolerådet (UHR). Det er to viktige forhold her som historisk sett har forklart skillet mellom høgskole og vitenskapelig høgskole:
Lang tradisjon
Vitenskapelige høgskoler har lang tradisjon i Norge og har historisk innbefattet:
De vitenskapelige høgskolene har levert og leverer meget godt hva gjelder inntakskvalitet på studentene, utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå. I 1996 gikk imidlertid NTH sammen med universitetsmiljøet i Trondheim og blir en del av NTNU, og i 2014 slo NLH og NVH seg sammen og ble NMBU. Det var da sju tradisjonelle vitenskapelige høgskoler igjen, hvorav tre private (MF, BI og MHS).
Nye kriterier?
Fra 2010 skjedde det i tillegg en endring i de grunnleggende kriteriene for vitenskapelige høgskoler: Høgskolen i Molde var en tradisjonell, statlig høgskole med mange ulike fagområder: informatikk, helse- og sosialfag, idrett, logistikk, statsvitenskap og økonomi. NOKUT akkrediterte en del av Høgskolen i Molde til vitenskapelig høgskole i logistikk. I 2015 kom et annet brudd med sedvane: Diakonhjemmets Høgskole i Oslo, Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen, Høgskolen Betanien i Bergen, og gjennom tidligere fusjon Rogaland høgskole ble slått sammen til den vitenskapelige høgskolen VID.
Misjonshøgskolen i Stavanger (250 studenter) var akkreditert som vitenskapelig høyskole, men nå godkjente Kunnskapsdepartementet hele denne nye institusjonen, med 4000 studenter, som vitenskapelig høyskole. Her er det ikke snakk om ett fagområde, men en rekke forskjellige studieretninger: teologi, misjonsutdanning, sykepleie, ergoterapi, vernepleier- og sosionomutdanning og diakoni.
Uklare kriterier
Dagens statlige høgskoler er i all hovedsak skapt ved sammenslåingen av vel 200 utdanningsinstitusjoner under høgskolereformen (NOU 1988:28 Med viten og vilje) gjennomført i 1994 av utdanningsminister Gudmund Hernes. Gjennom reformen ble distriktshøgskoler, lærerhøgskoler, handelshøgskoler og andre slått sammen til høgskolesentre.
Høgskolene skulle først og fremst drive undervisning, og de ansatte hadde ikke tilsvarende krav til egen forskning, dvs. at det oftest lå ca. 20 prosent forskning og utviklingsarbeid til stillingene. De hadde også begrensede, faglige fullmakter blant annet til å opprette nye bachelor- og masterprogrammer og ikke mulighet til egen doktorgradsutdanning.
Tre av høgskolene fra denne reformen, Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø, har siden blitt akkreditert universiteter.
Stortingsmelding 18 gjør at det i dag er stor bevegelse i sektoren; flere statlige høyskoler slås sammen, noen tilknyttes universiteter, og noen høyskoler søker om akkreditering til universiteter. Hvor blir det av de vitenskapelige høgskolene i dette bildet?
Intensjonen forsvinner?
Krav til akkreditering som vitenskapelig høgskole er nå ute på høring. Det kan stilles spørsmål ved hva Kunnskapsdepartementet vil med de vitenskapelige høgskolene dersom de to overstående kriteriene fravikes. De vitenskapelige høgskolene har levert utdanning, forskning og formidling etter sitt mandat og kan ses på som en suksesshistorie når det gjelder kvalitet i høyere utdanning og forskning i Norge.
Dersom vi nå tillater at statlige høgskoler med flere fagområder kan akkrediteres til vitenskapelige høgskoler, faller intensjonen med opprettelsen av vitenskapelige høgskoler bort. Det er også en uheldig utvikling dersom det å bli vitenskapelig høgskole ses på som et skritt på veien til å bli universitet. De vitenskapelige høgskolene er allerede i universitetskategorien som spesialiserte universiteter.
Motivasjon og konkurranse kan være svært viktige drivkrefter for å høyne kvalitet. I akademia kan det imidlertid også føre til at institusjoner i sin streben mot høyere status reduserer kravene til kvalitet både i forsking, doktorgradsavhandlinger og krav ved opprykk til / bedømming av professorkompetanse. Dersom vi kun teller økning i antall publikasjoner og antall med førstekompetanse, er ikke dette nødvendigvis et uttrykk for økt kvalitet eller kompetanse.
For å øke kvaliteten i norsk høyere utdanning og forskning bør vi skjerpe og ikke redusere krav til akkreditering både når det gjelder adgang til å opprette master- og doktorgradsstudier og opprykk til / tilsetting i professorstillinger. Vi bør også skjerpe kravene for muligheten til å endre institusjonskategori.
Teksten ble først publisert som et blogginnlegg på nettsiden til Norges idrettshøgskole, nih.no.
Red.
