Publisert 30. september 2014 kl. 09:49
– Overraskende mange oppga at høy arbeidsbelastning hadde ført til sykdom, sier Kari Folkenborg.
– Vi har ikke individuelle krav til inntjening ved ISF. Det er en avlastning, sier Signe Bock Seegaard.
– Det er sjelden jeg er hjemme med syke barn eller tar en kort sykemelding selv. Jeg gjør ikke bruk av rettighetene man egentlig har i forbindelse med sykdom, som gjør at arbeidslivet fungerer bra for de fleste kvinner i Norge. Det har jeg ikke tid til.
Julie Wilhelmsen er kjent med både høyt arbeidspress og utbrenthet. Hun er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) med Russland som fagfelt, og da er tid mangelvare.
Men hun er ikke alene om å kjenne på utfordringen ved å få hverdagen til å gå opp. Forskerforbundets nye undersøkelse av arbeidsvilkår ved forskningsinstituttene viser at mange forskere i sektoren har en krevende hverdag. Mye arbeid utover normal arbeidstid og harde inntjeningskrav får det til å bikke over for en del: Én av fem rapporterer at de har blitt syke som direkte konsekvens av høy arbeidsbelastning. For kvinner gjelder dette én av fire.
– Det forundrer meg ikke i det hele tatt, sier Wilhelmsen.
Hun har selv vært blant dem. For tre år siden ble hun sykemeldt på grunn av utbrenthet.
– Du kan kanskje si at du ikke burde jobbe her hvis du har fem barn, sier hun lettere lakonisk.
– Ja, hvordan er det mulig egentlig?
– Jeg deler opp dagen min. Stort sett er jeg hjemme til klokken fem. Da er det middag og aktiviteter for barna, lekser og vask. Vi prøver å ha lagt de minste barna halv ni, og så jobber jeg frem til halv elleve. Da prøver jeg å stoppe.
Jobber på fritiden
Wilhelmsen sier selv at hun har over gjennomsnittet å henge fingrene i, med stor familie og mange presseopptredener på grunn av krisen i Ukraina. Men beskrivelsen av tidsnød går igjen i rapporten «Faglig utvikling og arbeidsvilkår i instituttsektoren», forteller fagpolitisk rådgiver i Forskerforbundet Kari Folkenborg.
– Som ellers i forskningssektoren er det mange som jobber langt utover vanlig arbeidstid. Vi ser det særlig ved instituttene, hvor man jobber mest med å hente inn penger til prosjekter.
– Hvorfor er det sånn?
– Du må sitte og skrive søknader for å få inn midler, og du har stramme tidsfrister. Da blir også egen faglig utvikling skjøvet til side. Det gjelder alle i utvalget: Egen faglig utvikling utføres i stor grad på fritiden, og for noen innebærer det uønsket bruk av fritid, særlig for kvinner, forteller Folkenborg.
Faglig utvikling kan innebære å holde seg faglig oppdatert, formidle, delta på konferanser eller skrive artikler. 56 prosent av utvalget oppgir at egen faglig utvikling i noen grad innebærer uønsket bruk av fritid. 88 prosent ønsker seg mer tid til egen faglig utvikling. 39 prosent av utvalget bruker mer enn 20 prosent av arbeidstiden sin på akkvisisjonsarbeid, det vil si å søke forskningsmidler og oppdrag.
Wilhelmsen bekrefter langt på vei inntrykket fra rapporten. Ved Nupi har forskerne individuelt ansvar for å hente inn penger til egen lønn, og får bonus for vitenskapelig publisering. Det fører til at mange jobber mye, også etter normal arbeidstid.
Formidling stjeler forskningstid
– Vi må i praksis tjene inn alle månedsverkene i året selv. Tanken er vel at når vi søker prosjektpenger, skal oppdragsgiver være raus nok til å dekke det faglige utviklingsarbeidet og kommunikasjonsarbeidet som følger etterpå. Men sånn er det absolutt ikke. Jeg mister forskningstid når jeg prater med media, samtidig som det er en del av oppdraget å formidle det vi jobber med. Reelt sett blir formidling noe man gjør på fritiden, fordi du må ta igjen forskningsarbeidet etter arbeidstid.
Leder av Forskerforbundets lokallag ved Nupi, Jon Harald Sunde Lie, bekrefter Wilhelmsens beskrivelse. Han mener det høye arbeidstrykket kan gjøre at folk ikke sykemelder seg før det er for sent.
– Når vi jobber på prosjekter, må sykefravær inntil to uker tas av prosjekttiden. Det fører nok til at folk strekker strikken ganske langt.
– Utsatt bransje
Arbeidsmiljøsenteret er opprettet av parter i arbeidslivet for å jobbe for bedre arbeidsmiljø i norske bedrifter. Ifølge direktør Kjetil Vedøy er forskere særlig utsatt for å bli utbrent. Han mener andelen som oppgir å ha blitt syke av arbeidsbelastning, er symptomatisk for bransjen.
– Det er ikke akseptabelt, men det kan forventes i denne typen yrker hvor det utøves så lite ledelse. Arbeidsmiljøet blir i mindre grad overvåket med hensyn til belastning og realistiske krav i denne sektoren sammenlignet med ellers i arbeidslivet. I en typisk produksjonsbedrift vil krav til kartlegging, risikovurdering og arbeidstid være mye mer kontrollert enn i en typisk forskerstilling, sier Vedøy.
Han mener folk gjerne er mye tøffere med seg selv enn det lederne er.
– Det krever trygghet, selvtillit og selvinnsikt å jobbe i et fritt yrke og samtidig stille realistiske krav til seg selv. Det er også vanskelig å peke på når en forsker ikke er på jobb. Man tenker gjerne på problemstillingene man jobber med selv når man ikke sitter på kontoret. Et slikt «alltid på»-modus er en kjent årsak til utbrent-symptomer, stressopplevelser og arbeidsmiljøproblemer.
– Jeg føler meg heldig
Men mange opplever også en annen virkelighet. Mens 57 prosent av utvalget i undersøkelsen rapporterer at de jobber mer enn normal arbeidstid, rapporterer 38 prosent at de jobber normalt, det vil si 38–40 timer i uken. Og 5 prosent av utvalget jobber mindre enn 37 timer. Forsker Signe Bock Seegaard ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) føler seg privilegert.
– Hvor ofte jobber du 37,5 timer i uka?
– Det gjør jeg vel i gjennomsnitt. Jeg føler meg veldig heldig, svarer Seegaard.
– Jeg har en arbeidsgiver som er oppmerksom på at vi er avhengige av egen faglig utvikling for å gjøre god oppdragsforskning. Arbeidsgiver er oppmerksom på at det kan oppstå et arbeidspress på den enkelte, og det legges stor vekt på det kollektive. Vi jobber mye i lag, og det er en god avlastning, sier hun.
Også Wilhelmsen og Lie ved Nupi understreker at de opplever et godt arbeidsmiljø med gode kollegaer. «Kollektivt» er likevel ikke et ord de bruker for å beskrive miljøet. Der går det også et skille mellom forskningsinstituttene. Ved ISF har forskerne ikke individuelle krav til inntjening. Instituttets inntekter er en kollektiv oppgave.
I utakt med arbeidslivet
– Jeg opplever ikke finansiering som et press på mine skuldre. Jeg kan bare forestille meg den belastningen det må være å ha individuelle krav til inntjening, sier Segaard.
Samtidig har også hun opplevd at kollegaer har bukket under for stress og arbeidspress, men hun mener ISF er flinke til å beskytte den enkelte.
Nettopp det sier Kjetil Vedøy er en krevende balansegang i forskningssektoren.
– Utfordringen er at man i denne typen yrker ofte ønsker seg minst mulig styring. Det er et dilemma. Den friheten man opplever ved å styre sin egen arbeidsdag, kompenseres gjerne med at man ikke får en objektiv standard for hva som er en god arbeidsytelse.
– Men det er sånn arbeidet er, svarer Julie Wilhelmsen.
– Det er veldig «con amore», der folk er villige til å jobbe mye overtid, også inn i fritiden. Jeg elsker jobben min og gjør den med glede, men jeg merker at jeg lever i utakt med resten av arbeidslivet.
