Av Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania
Publisert 21. mai 2024 kl. 13:53
«Skolen er som et radarapparat. Her kan vi avlese hva slags samfunn vi lever i.» Ordene er kriminologen Nils Christies i boka Hvis skolen ikke fantes fra 1971. Ikke minst mente han at det er viktig å forstå skolen fordi den er «ni års liv for alle, tolv–femten for mange».
Da Christie skrev, hadde skolen bredt om seg. Hele 30 000 studerte ved Norges høyere utdanningsinstitusjoner. I dag er det 300 000. Forskerforbundet har over 25 000 medlemmer.
Skolen er tretten års liv for nesten alle, og over halvparten av dagens 30-åringer har fullført høyere utdanning og blitt vurdert etter en skala fra A til F. A beskrives som «fremragende», og E, siste ståkarakter, som en «lite tilfredsstillende» prestasjon der kandidaten «viser liten vurderingsevne eller selvstendighet».
Christie reagerte på en prosess etter krigen som ble omtalt som «utdanningseksplosjonen», og satte polemisk spørsmålstegn ved hele systemet. I tiårene etter har systemet blitt enormt, og samtidig har det moralske, intellektuelle og kritiske han sto for, blitt presset til ytterkanten av akademia. Mens de sentrale representantene for høyere utdanning framstår som PR-agenter for utdanning, mer utdanning og enda mer utdanning. Aller grellest blir det når vinklingen er at det særlig er studentene som er høyere utdannings problem.
Som da førsteamanuensis Oddveig Storstad spurte i Forskerforum om det ikke var på tide «å stille noen krav til studentene også». Hennes betimelige kritikk av motsetningen mellom Riksrevisjonens refs av høyere utdanning og ressursene som blir stilt til rådighet, kom i skyggen av hennes refs av studentene.
For det «virker som folk synes det var litt modig sagt». At en gjeng lærere i høyere utdanning vil ha andre typer studenter, er ikke så overraskende. Sånt er læreværelsesprat jeg selv har deltatt i. Men den offentlige samtalen trenger noe annet.
For er det slik at titusener av unge mennesker faktisk velger å legge skjebnen sin i et system som karakteriserer dem som uselvstendige uten vurderingsevne, eller som gir dem C? En karakter som, på tvers av det alle skjønner, beskrives som en «jevnt god prestasjon»?
Det må være noe annet enn frie valg og glede som ligger under at mennesker fra de er ett år, til de nærmer seg 30, er underlagt lærere og forelesere som skal plassere dem på en skala. Et utdanningsimperativ.
Når de unge først er sendt igjennom studieforberedende utdanning, er det ingen vei tilbake. Om de så der har fått en karakter som tilsier «lav kompetanse i faget» i en haug av fag, eller kanskje ikke minst da, er det kun i én retning denne kompetansen peker – mot tilegnelse av enda mer lav kompetanse, eller «en viss grad av vurderingsevne og selvstendighet», som en D liksom skal markere i høyere utdanning. Denne begrensede selvstendigheten kan de for eksempel erverve som lærerstudenter hos Oddveig Storstad.
Når jeg trekker fram karakterene slik, er det fordi de viser både tvangen, makten og alvoret særlig de elevene som havner nede på skalaen, blir utsatt for. De som statistikken kan forutse på bakgrunn av familie, og som kun i særtilfeller kan bryte strukturen. For hierarkisering og sortering er skolens iboende samfunnsfunksjon.
«Når de unge først er sendt igjennom studieforberedende utdanning, er det ingen vei tilbake.»
Christie viste til sosiologen Tore Lindbekk, som betraktet skolen som en institusjon som legitimerer forskjeller. Dens funksjon er å «innarbeide» kriteriene som åpner for at barn med foreldre fra høyere klasser inntar samfunnets høyere stillinger, «som «rettferdige kriterier». Om de ikke faktisk er rettferdige, blir den ideelt sett mulighetsskapende skolen også en undertrykkende institusjon.
Alvoret som kommer når skolen fordømmer, sorterer og preger en livsbane, er dessuten et slags brudd med skolens etymologiske historie. Skole kommer av ordet for fritid, mens det er tvang og alvor som dominerer.
Også høyere utdanning opererer begrepsmessig i en stolt tradisjon. «Akademikere» og «akademia» har sitt opphav i filosofskolen i den tidligere olivenlunden «Akademeia», og dette akademiet var preget av skeptisisme. Så skeptiske skulle filosofene være at de til og med skulle være skeptiske til sin egen skepsis. Selv om en slik posisjon inviterer til en Monty Python-sketsj, er det en arv å ta med seg.
Akademia må hele tiden utfordre seg selv og sin berettigelse. I det siste har flere sentrale representanter for norsk høyere utdanning demonstrert en motsatt tilnærming til seg selv. En bejaende begeistring for hva høyere utdanning kan få til.
Som når dekan Casper Rasmussen ved NMBU i Khrono, bransjemagasinet til høyere utdanning, 26. mars i år skriver: «Gjør Norge til verdens best utdannede befolkning.» Han har en enorm smørbrødliste av ting høyere utdanning bidrar med, for eksempel «økonomisk produktivitet og vekst», «innovasjon og teknologisk utvikling», «endringsevne» og «demokratisk deltakelse og samfunnsengasjement».
Eller når OsloMets rektor Christen Krogh sammen med dekan for helsefag Marit Kirkevold skriver om det de kaller debatt om «hva vi skal med kunnskap i profesjonsutdanningene våre» i Klassekampen. De slår tilbake mot kritikken av sykepleierutdanningen som for lite jordnær og sammenlikner kritikken med å kritisere selveste Florence Nightingale: «Ingen kritiserte henne for å være for akademisk. Til det reddet hun for mange liv.»
For å ta det siste først – de gir en feilaktig framstilling av kritikken av sykepleievitenskap. I hvert fall den morsomste og spisseste, som kom fra litteraturviter Cathrine Krøger da hun utdannet seg til sykepleier etter mange år som bokanmelder. Kritikken går ikke på at sykepleierutdannelsen er for akademisk, men at den i prosessen for å bli mer akademisk påtvinger studentene «banaliteter» og misbruker akademisk tradisjon. Det er ikke en kritikk av det akademiske, men det «akademiske».
«Aller grellest blir det når vinklingen er at det særlig er studentene som er høyere utdannings problem.»
Og å tvinge store deler av de unge generasjonene inn i «akademiske» institusjoner er et slags overgrep. Når samfunnsdebatten og middelklassefagforeningene har fått gjennomslag for at det er rettferdig at lengre utdannelse skal rettferdiggjøre høyere lønn, ligger det i kortene at jobb etter jobb vil kalle seg profesjon og jazze opp lengden.
For det andre er påberopelsen av Nightingale historieløs og klasseblind. Hun vokste opp i en overklassefamilie og ble lært opp hjemme, ikke på et universitet som på noe som helst vis kan sammenliknes med OsloMet med over 20 000 studenter, hvorav mange fra hjem som har gitt dem begrenset akademisk bagasje. Det er disse som må få noen D-er for å tenke at det er rettferdig at overklassens barn som studerer medisin ved UiO, blir deres overordnede når de siden får jobb på et sykehus.
Dekan Rasmussens NMBU får være sammen med UiO og tre andre «gamle» universiteter i den såkalte U5-gruppen, som konspirerer mot enda nyere universiteter. Den gamle Landbrukshøgskolen sliter med å rive seg løs fra fjøset og bli likeverdig med de andre i U5, som Universitetet i Oslo, som i stillingsannonsene sine vektlegger at de er «en viktig samfunnsaktør». Løsningen er «innovasjon». Og de «fleste forskere på innovasjon vil nok være enige om at det å samle mange kompetente mennesker vil bidra til å drive innovasjon og teknologisk framgang og på den måten bidra til å løse samfunnsproblemer og skape nye muligheter for vekst og utvikling».
Eller så kan innovasjon bidra til å kjøre verden utfor stupet. Blant de mest omtalte norske innovasjonene er granatharpunen, som ga Norge en verdensledende rolle i massakren av sjøpattedyr. I nyere tid har norske innovasjoner i dyphavsteknologi åpnet for å brenne enda mer fossilt drivstoff fra havbunnen.
De utdanningsbeigestrede stemmene står ikke uimotsagt. Også i dag skriver representanter fra høyere utdanning tekster i den skeptiske tradisjonen. Antologien Universitetskamp, redigert av Aksel Tjora, tar tak i hele universitetsveksten, Kim Gunnar Helsvig er ideologikritisk i Nytt Norsk Tidsskrift og viser hvor grunn forestillingen om «kunnskapssamfunnet» er. Fra NTNU lufter Elise Farstad Djupedal stadig interessante funn fra sitt doktorgradsarbeid om hvordan skolegang har tatt over barns liv de siste tiårene.
Hvis det er «innovasjon» som skal rettferdiggjøre høyere utdannings sentrale plass i samfunnet og alles livsbane, stakkars oss.
I dag er det innenfor fiskeoppdrett norske innovasjoner skaper norsk vekst på bekostning av verdens tilstand. Og som noe av den viktigste kritikken av forskning har vist, er norske forskere villig med på dansen oppdretterne finansierer og styrer. I boka Den nye fisken viser de halvstuderte journalistene Kjetil Østli og Simen Sætre det uheldige samarbeidet mellom oppdrettsnæringen og forskere og hvordan akademiske motstemmer blir skvist og jaget ut av landet.
Mindre høyere utdanning i verden hadde gjort livet lettere for mange, gitt flere veier til kunnskap og gjort at færre institusjoner kavet for å tiltrekke seg studenter.
Jeg ser en rekke fine ting med høyere utdanning. På samfunnsnivå, men også i egen jobb som foreleser og veileder. Noen studenter bruker utdannelsen til å lære å se verden på en annen måte, får røsket opp i illusjoner, lærer seg metoder og får verktøy til å klare seg i (arbeids)livet.
Men som akademikere er ikke jobben å drive omdømmearbeid for egne institusjoner. Vi bør tilslutte oss den intellektuelle, skeptiske og frie tradisjonen. Som blir ofret når høyere utdanning er besatt av å produsere vekst, arbeidere og innovasjoner.
