Hvordan styre universiteter og høyskoler?

Dette innlegget ble først publisert på rektorbloggen til Universitetet i Oslo.

Universitetet er en nøkkelinstitusjon i samfunnet. Det bidrar med forskning og utdanning, men også til kunnskapsbasert forvaltning og offentlig debatt, som kulturbærer, som katalysator for innovasjon og næringsutvikling, og som forsvarer av akademiske verdier. Oppmerksomheten om, og investeringene i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren), er med rette betydelig, og god politisk styring er både legitimt og nødvendig. Det forutsetter at samfunnet verdsetter vitenskapelig kunnskap, og de verdier som universiteter og høyskoler representerer.

UH-sektoren består av mange ulike institusjoner, med ulike formål og roller i samfunnet. Noen er svært viktige for regional utvikling, andre har viktige nasjonale roller. Noen er primært utdanningsinstitusjoner, andre er forskningsintensive. Et fornyet styringssystem må i større grad ta hensyn til disse forskjellene. Ved å dreie mål- og resultatstyringen mer mot en formåls- og utviklingsstyring vil man i større grad kunne dyrke frem styrkene ved de ulike institusjonene og sikre dette mangfoldet.

Ambisjonen må være at UH-sektorens institusjoner til sammen tjener sektorens formål og dekker samfunnets behov på kort og lang sikt. Likevel har finansieringssystemet drivkrefter som kan trekke institusjonene i retning av å konvergere mot én type institusjonsideal, og ha en nivellerende effekt.

Vi mener vi må videreutvikle et allerede godt styringssystem og styrke det viktige mangfoldet av institusjoner. Ikke minst må vi i større grad se framover, heller enn å bare basere oss på en tilbakeskuende resultatpremiering. Vi mener dette best gjøres ved å beholde hovedlinjene i dagens styringsmodell, men samtidig utnytte potensialet i utviklingsavtalene bedre. Utviklingsavtalene kan med fordel kobles til regjeringens andre virkemiddel av nyere dato: Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Vi foreslår videre en gjennomgang av mandatene til de tre direktoratene som har blitt etablert siden 2005, deres formål, oppgaver og faktiske styringsrelasjon til moderdepartement og til institusjonene i sektoren. Delegering til etater plassert mellom departementet og institusjonene kan svekke den overordnete politiske styringen, noe som igjen kan gi behov for et mer detaljert og komplisert regelverk. Uklar fordeling av oppgaver etater imellom kan også bli en driver til unødvendig byråkratisering.

Viktigst blir det kanskje likevel at vi gjennom ny UH-lov og styringsmelding kan svare positivt på et spørsmål Gudmund Hernes stilte i sin kronikk i Dagbladet nyttårsaften 1986. «Kan man ha ambisjoner i Norge?» Kronikken trampet uærbødig på en øm tå i norsk UH-sektor. Mye har skjedd fra 1986 til nå – en hel rekke av reformer har kommet og gått. Det har vært et betydelig fokusskifte i norsk forskning og høyere utdanning rettet mot kvalitet, og norsk forskning og høyere utdanning er i god utvikling. Vi er likevel ikke i mål eller «i formål». Sektoren må kontinuerlig utfordres på sitt arbeid med kvalitet. Det krever prioritering. Skal institusjonene makte å prioritere kvalitet, må styringssystemet, inkludert finansierings-modellen, også premiere kvalitet, ikke kvantitet.

UiOs innspill til stortingsmeldingen om styring av UH-sektoren finner du her.

Les også: