Av Åste Dokka, ph.d.
Publisert 16. mars 2017 kl. 10:32
Tematikken er kjent. Selv om kvinner i økende grad tar doktorgrad, forsvinner de ut av akademia før de får fast stilling, mens mennene blir. Mye av den gjengse kritikken av universitetssystemet er relevant for alle kjønn: Midlertidighet, tellekantsystemet, målstyringa, maktkulturen, konkurransen, de spisse albuene, lange arbeidsdager. For meg er det ikke noe mysterium at vilkårene ikke tiltrekker seg folk.
Alle de nevnte faktorene har betydning når jeg ikke akkurat nå ønsker meg tilbake til pult og kateter. Jeg vet ikke om mine egne refleksjoner knyttet til mitt yrkesliv har noe med kjønn å gjøre. Men her er noen tanker fra en kvinne med ph.d. som har jobb utenfor universitetet.
Les også månedens leder: Kvifor fell fleire kvinner enn menn ut av den akademiske karrieren?
Å trives som arbeidstaker krever at mennesket og arbeidsplassen passer godt nok sammen. Dersom det ikke er tilfelle, trenger det ikke være noen av dem sin feil, men bare et misforhold dem imellom. Mitt ærend er ikke å anklage universitetet, bare å konstatere hvorfor vi synes å være ulike. Like fullt er det klart at dersom en arbeidsplass forgjeves ønsker seg en viss type arbeidstakere, må den tilpasse seg dem og deres ønsker.
Hvorfor har UiO som mål å bli best i verden? For meg er det som å prøve å bli verdens høyeste mann.
Opplevelsen av ikke å passe så godt inn, deler jeg nok med mange. Det er ikke særlig inspirerende. Man kan velge ulike strategier for å leve med det, og en av dem er å søke seg bort. Etter åtte år som midlertidig ansatt, gjorde jeg det. I mitt arbeidsliv utenfor akademia får jeg utvikle meg faglig under gode vilkår og gjøre en god jobb for teologien. Og jeg trenger ikke forholde meg til min opplevelse av å være på kollisjonskurs med idealene.
Jeg prøvde lenge å tune meg inn på arbeidsplassens foretrukne strategisnakk. Men saken er at jeg ikke egentlig bryr meg om forskningsfronten per se. Jeg har ikke som mål å være en del av en verdensledende institusjon. Jeg synes det er direkte meningsløst å bruke kvelder og helger på å skrive artikler nesten ingen leser. Jeg har ikke lyst på EU-midler, og enda mindre lyst til å søke på dem, for så ikke å få dem. Jeg kan være kvinne alt jeg vil, men min ulyst overfor de rådende idealene på Blindern gjør meg ikke til en god søker og kanskje heller ikke til en god arbeidstaker.
Hvorfor har Universitetet i Oslo (UiO) som mål å bli best i verden? For meg er det som å prøve å bli verdens høyeste mann. Det har ingen egenverdi. Det som har verdi, er at du er høy nok til å få gjort oppgavene dine. Mitt mål med å være akademiker er å løse oppgaver i min kontekst, det vil si Norge, og noen ganger Den norske kirke. Jeg vil gjerne være med på å gi helt gjennomsnittlige norske prestestudenter en god utdanning og bidra til at den offentlige samtalen om religion løftes et par hakk. Jeg ser stor verdi i å fortolke akkurat det livet vi lever akkurat her og nå. Det er lite som taler for at deltakelse på toppkonferanser, evinnelige søknadsrunder og publisering i internasjonale tidsskrifter er særlig god tidsbruk hvis jeg skal oppnå mine mål. Mine mål for yrkesutøvelsen sammenfaller ikke med de strategiene fakultetene arbeider etter.
Å ligge i forskningsfronten framstår viktigere enn å si noe meningsfullt om tilværelsen.
Jeg er veldig glad for at jeg fullførte doktorgraden. På Det teologiske fakultet har jeg lært utrolig mye og møtt mange intelligente og arbeidsomme mennesker som lever for faget og formidlinga. Problemet ligger ikke her. Problemet er strukturelt. Det er to sider ved målstyringskulturen og parametrene jeg finner spesielt negativt.
Det første er dette: Å sette seg mål er viktig og ikke så vanskelig. Å finne gode måter å lage statistikk av måloppnåelsen, er derimot ikke lett. I tillegg har universitetene valgt å legge målbare resultater til grunn for pengestrømmen. Dermed er ikke lenger målinga et verktøy for å se om man når målet sitt, men en liste over de viktigste arbeidsoppgavene våre. Målet mister vi av syne. Det er som når anorektikere skal på helsekontroll: isteden for å prøve å nå målet (høyere BMI), drikker de en hel masse vann før veiing. Målinga har kun tilfeldig effekt på å nå målet, det den har effekt på er å nå målinga. Det er derfor vi har flere tidsskrifter enn noen kan (eller vil) lese, og derfor forskere fortsetter å publisere i dem.
Det andre uheldige utslaget av målstyringa, er hva det gjør med fagene våre. Selv er jeg teolog. Jeg oppfatter teologiens fremste oppgave som å fortolke konkrete menneskeliv og samfunn i lys av noen sentrale tekster, ved hjelp av alle mulige vitenskapelige og idémessige verktøy vi kan produsere. Men fokus for faget mitt har dreid seg bort fra slike hensyn. Å ligge i forskningsfronten framstår viktigere enn å si noe meningsfullt om tilværelsen. Forskningsobjektene blir særere og særere for å kunne si noe virkelig nytt og banebrytende (her er min egen doktorgrad et godt eksempel). Men banebrytende for hvem? Og er det nye egentlig så mye mer interessant enn det gamle? For humanistiske fag er det ikke alltid det veldig spissede er det mest interessante. I teologien spesialiseres de ulike disiplinene og mister sin interne sammenheng. Faget frakobles den verden som legitimerer det og den verden det skal henvende seg til. Jeg tror det gjør utdannelsen vi tilbyr fattigere og mindre brukelig fordi faget har fjernet seg fra den alment tilgjengelige virkeligheten. Faget formes av målinga og lider totalt sett under det.
Alle kan ikke vinne verdensmesterskapet, men mange kan gjøre en veldig viktig jobb.
Det er flott at noen klarer å være premieforskere. Men det sier seg selv at ikke alle klarer det. Alle kan ikke vinne verdensmesterskapet, men mange kan gjøre en veldig viktig jobb. Målstyringslogikken slår tilbake innover universitetet og skaper vilkår som de fleste av oss ikke er tjent med.
Hadde jeg formulert målet for Universitetet i Oslo, hadde det vært at UiO skal være en kunnskapsinstitusjon som skal utdanne mennesker til tjenester samfunnet har behov for. Det skal være en levende bank av kritikk og kunnskap, til beste for alle borgere. Jeg kan se meg selv som en del av et slikt prosjekt. Det hadde vært fint om stillingene innebar å undervise i en viss prosentandel, og resten av tida kunne brukes på det man syntes var den mest allmennyttige kunnskapsutviklinga og formidlinga, ulikt for ulike fag. Men det er verken slik man får stillinger eller lever friksjonsfritt i dem. Det er mange gode fagformidlere i offentligheten, men det aspektet vektlegges ikke nødvendigvis i en ansettelsesprosess hvis de ikke også har alt det andre på plass. Slik universitetene styres nå, betyr det at mange brede og nyttige fagfolk ikke er attraktive arbeidssøkere. Det er i og for seg greit, men det er tenkelig at universitetene ved å legge alt inn på å vinne de mest spesialiserte, taper noen de også trenger.
Vi har alle et begrenset antall dager på jorda. Hva vi gjør med dem er derfor viktig for de fleste av oss. For min egen del ønsker jeg å ha et fint familieliv, en passe innholdsrik fritid og et arbeid jeg trives med, som gir meg en opplevelse av at jeg bidrar til å gjøre verden litt likere mine idealer om den.
Det kan jeg få med mindre kamp utenfor universitetet.
LES OGSÅ:
